Sanntidsstrategisjangeren trenger fornyelse. Helt fra Warcraft og Command & Conquer etablerte de moderne strategispillenes premisser for over ti år siden, har utføringen og tematikken vært for det meste den samme. Joda, nok av utviklere har forsøkt å bryte med mønstrene, men så lenge settingene begrenser seg stort sett til: a. orker, eller b. fremtidskriger, er vi på en måte fanget i en ond sirkel.
Big Huge Games, selskapet som kun lager store spill, har derfor tatt en litt annen vending med sin Rise of Legends. Riktignok er ikke spillet dramatisk langt unna tradisjonell RTS-spillbarhet, men i det minste har utviklerne tatt seg tid til å designe noen skikkelig originale raser.
Variasjon nok
Det er tre spillbare raser i Rise of Legends altså. Bak de mystiske navnene Vinci, Alin og Cuotl står tre visuelt meget forskjellige fraksjoner, som også benytter dramatisk annerledes strategier i sin kamp om dominanse over planeten de bor på.
Vinci er de mest menneskelige av de tre, høyt avhengig av en slags dampteknologi. De er også kanskje den mest tradisjonelle fraksjonen i forhold til andre spill innen sjangeren, med hovedfokus på basebygging av samling av ressurser. Samtidig er de designmessig den absolutt mest interessante rasen, med et utseende som baserer seg på tannhjul, store dampmotorer, rør og piper.
Annonse
Alin er den arabiskinspirerte delen, med sine vakre glasstrukturer, høye tårn og magiske styrker. Deres tropper er rimelige, men tallmessig overlegne, og de benytter seg ofte av flotte skapninger som spytter flammer.
Forskjellene mellom disse tre er tydelige, men balansen er herlig ivaretatt. Å spille som hver av de tre rasene er en forfriskende forskjellig opplevelse, både stemnings- og spillbarhetsmessig.
Landområdene som tilhører de tre rasene er også visuelt forskjellige fra hverandre, og artistisk tilpasset beboerne – fra regntunge skoger med høstfarger, til forblåste ørkener, til mørke jungelområder. Det er flott, originalt og nesten vakkert.
Det rent tekniske i grafikken er også over gjennomsnittlig godt, med solid skyggelegning, detaljerte enheter som har massevis av unike animasjoner.
Flott, alt dette. Men hvordan spilles det?
Frem og tilbake
Spillets akilleshæl er den rotete enkeltspillerdelen. Ikke overraskende inkluderer den samtlige tre raser, men vi følger i hovedsak den Vinci-affilerte oppfinneren Giacomo. Historien er rimelig knotete, og strengt tatt vanskelig å følge med på, derfor bruker vi ikke nevneverdig med tid på det. Det er i det minste noen flotte filmklipp imellom.
Rise of Legends bruker det etter hvert så populære verktøyet med å la oss planlegge slag mellom brettene (se Kampen om Midgard II). Vi får altså et Risk-aktig kart der vi flytter på Giacomo og velger hvilken vei vi vil gå. Det strategiske med det hele er imidlertid begrenset, vi får velge oppgraderinger og andre bonuser mellom brettene, men når alt kommer til alt er det én vei vi må gå for å få med oss historien og avslutte kampanjen. Det er altså ikke så avansert som det ser ut til.
Mye viktigere er det som skjer inne på selve brettene. Både utbygningen av baser, med egne distrikter som legges til basens hovedbygning, og den territoriale løsningen, er nokså annerledes fra ditt vanlige RTS-spill. Du kontrollerer til enhver tid et område på kartet, som markeres med tydelige linjer, og motstanderen kontrollerer sitt. På ditt eget område kan du få visse fordeler, som å få automatisk helsebonus, mens inne hos fienden taper du helse selv uten å bli angrepet. Det er forskjellige løsninger på dette, både ved å utvikle teknologier som minimerer helsetapet på fiendtlig område, og overta flere og flere bygninger.
 |
Manglende intelligens
Flott foreløpig, men så mye av opplevelsen ødelegges av ujevn kunstig intelligens, både hos deg og fienden. Pathfinding fungerer sånn passe, motstanderne angriper uten mål og mening, og det hele føles rett og slett ofte rotete og uelegant, enten du spiller enkeltspillerkampanjen, eller skirmish-kamper mot datamaskinen.
Til tider får vi rett og slett en lavbudsjettfølelse av å spille Rise of Legends. Fra dårlig AI, via kjedelig historie, til ubeskrivelig svake lydeffekter (musikken er bra, men kampens lyder er patetisk dårlige!), spillet gir oss rett og slett et annenrangsinntrykk. Ikke alltid, men til tider.
Det er altså ikke et dårlig spill, men for ujevn til å anbefales til alle og enhver. Entusiastene som er sultne etter mer strategi kan trygt skaffe seg det, men er du en mer tilfeldig spiller, finnes det bedre alternativer. For eksempel de rimelig ferske Ringenes Herre- og Star Wars-strategispillene.
Annonse
