Annonse


SPILLTEST: Psychonauts

Det tok da virkelig sin tid. Den kritikerroste Psychonauts har vært ute i USA siden i fjor sommer, og skulle slippes i Europa før jul. Men grunnet uforståelige utsettelser er det først nå vi får sjansen til å kose oss med dette plattformmesterverket.

Plattformspill er nå kanskje en for snever beskrivelse når det gjelder Psychonauts. Det er i like stor grad et eventyrspill, der mange av brettene fokuserer på intelligent gåteløsning fremfor plattformhopping.

Psychonauts er hjertebarnet til selveste Tim Shafer, den nesten legendariske designeren av de tidlige Lucasarts-eventyrene: Day of the Tentacle, Full Throttle og Grim Fandango. Etter noen års stillhet returnerer han altså med dette prosjektet, som strengt tatt ikke ligner hans tidligere spill spillbarhetsmessig, men vi kjenner likevel igjen den unike humoren og den kreative designen.

Unik stil

Psychonauts foregår i en urealistisk, tegnefilmaktig verden (vi ser for oss A Nightmare Before Christmas som en slags visuell inspirasjon for spillet), og forteller historien om en sommerleir for barn med psykiske krefter, der de trenes opp til å bli psykonauter, altså hemmelige agenter som kan entre folks hoder og hente informasjon. Vår helt, Raz, er der uten foreldrenes tillatelse, og har bare kort tid på å lære seg utnytte sine mystiske krefter – før faren kommer og henter ham.

Annonse


Men naturligvis, ting går fryktelig galt, og noen begynner å stjele barnas hjerner. Din oppgave er å avsløre konspirasjonen og redde dine venner.

Vi skal ikke legge skjul på at de tidlige sekvensene i spillet forvirret oss en god del. Mye på grunn av det store antallet objekter som skal samles på, enten det er såkalte PSI-kort, mentale edderkoppnett eller gråtende kofferter. Hva i all verden bruker vi dem til? Det viser seg etter hvert at alle disse selvfølgelig har en mening og henger sammen med den generelt merkelige verdenen spillet foregår i.

Hjernen er mektigst

Meningen er å bygge opp Raz’ psykiske evner, slik at han kan ta i bruk flere og flere krefter. Blant talenter gutten kan lære seg er levitasjon, evnen til å skyte psykiske prosjektiler, et beskyttende skjold, usynlighet og så videre. Noen av disse blir også videre oppgradert, etter hvert som du plukker opp flere og flere gjenstander.

Essensen av spillbarheten er for det meste forskjellige varianter av plattformhopping, ispedd gåter, en ganske ukomplisert kampmekanikk og en rekke flotte og inspirerte bosskamper. Ikke noe som ikke har blitt gjort før, og vi ser tydelig at Tim Schafer hentet inspirasjon fra mange andre klassikere innen sjangeren.

Hodehopping

Det unike med Psychonauts er altså ikke nødvendigvis spillbarheten, men rammene rundt den. Den fabelaktige verdenen spillet foregår i åpner for uante muligheter i designen på brettene. Hele poenget er nemlig at vår helt Raz kan, og må, gå inn i hodene til mange av menneskene som befolker spillet. Det er inne i deres sinn at brorparten av spillet foregår, og innsiden av hvert hode reflekterer eierens personlighet. Her er det altså åpent for noen skikkelig spesielle opplevelser, fra den superorganiserte mentaliteten til en av lærerne på Psychonauts-skolen, til det fullstendige kaoset inne i hodet til den gale og paranoide sinnsykehus-vaktmesteren.

Denne spillstrukturen resulterer i fantastisk varierte brett som byr på nye utfordringer og aldri viser tegn på kjedsomhet. Vi kan se for oss at designerne virkelig koste seg med dette spillet, og gir oss en skikkelig dose med ekte underholdning.

De gangene vi befinner oss i en ”virkelig” verden, er det likevel fullt av sære personligheter og kreative omgivelser. Det er det som preger hele Psychonauts, følelsen av at Tim Schafer og hans team virkelig er ute etter å gi oss noe spesielt, en spillopplevelse vi kommer til å huske på med et smil.

Sjarmerende

Og smile, det gjør vi mye av. Det er virkelig mye flott humor her, fra vittige kommentarer til hovedpersonene til mer subtile, underliggende morsomheter. Når vi legger til noe ordentlig kvalitetsdialog fremført av gode stemmeskuespillere, får vi en tittel der filmklippene mellom brettene er like morsomme å se på som selve spillet er å spille.

Alt dette er pakket inn i en flott visuell ramme, som til tross for visse tekniske mangler (brettenes geometri for eksempel, er temmelig enkel) sjarmerer og fenger med sine farger og design.

Psychonauts er et av de få spillene i disse som virkelig kan skryte på seg personlighet. Ja, det føles som andre plattformspill rent teknisk, men som et underholdningsprodukt, som komplett pakke, er det langt over det meste som finnes i sjangeren per i dag. Det er et spill som trekker oss inn i sin verden og slipper ikke taket før vi er ferdig. Og selv da har vi lyst å gå tilbake for å samle opp resten av de merkelige ”figmentene” vi gikk glipp av. En varm anbefaling for alle plattformentusiaster og alle de andre som er ute etter nok en spesiell og annerledes spillopplevelse etter forrige ukes We Love Katamari.

Du kan høre mer om Psychonauts i ITavisen Podcast 026.

Annonse