Max Payne, denne gang politibetjent i New York, møter femme fatale Mona Sax. Begge er like skyteglade, og ikke noe gjør de mer amorøse enn romantiske stevnemøter over fossefall av tomhylser og den forførende duften av kruttrøyk.
OK – så vår helt Max viser seg denne gang fra sin romantiske side, men uansett hvordan dette spillet er pakket inn i fiffige fortellertekniske grep og heftige cinametiske mellomsekvenser så dreier det hele seg først og fremst om én eneste ting: å kaste deg hodestups inn i neste rom i herlig slow-motion med dine doble Ingram kulespruter på full auto.
Flørting i bullet-time
Max Payne 2 er et fantastisk stykke håndverk.
Den grafiske detaljrikdommen og kvaliteten er simpelthen overveldende, uten at spillet blir spesielt tungdrevet av den grunn.
Annonse
Tekniske 3D-effekter som «ekte» fysikk på alt fra pappesker og treplanker til skillevegger og garderobeskap er virkningsfullt – selv om det tidvis blir litt latterlig når bord og stoler fyker veggimellom bare du dulter borti dem.
Ellers er det lite nytt, bortsett fra detaljer som at du kan nå ha granater eller Molotov-cocktails lett tilgjengelig på action-knappen samtidig som du håndterer ditt valg av tradisjonelle skytevåpen (ja, det blir mye skyting).
Bullet-time er som alltid en publikumsfavoritt, og denne gang ikles skjermbildet et sepia-fargefilter når det aktiveres – enten man liker det eller ei.
Du får også sjansen til å være Mona og leke snikskytter i et par brett, uten at opplevelsen er vesensforskjellig fra det å spille Max.
 |
| Max Payne, slik vi har lært å kjenne ham. |
Interaktiv film
Som kunstnerisk uttrykk er Max Payne noe av det heftigste vi blir servert på PC-skjermen i år.
Drømmesekvensene, som i forrige spill var en aldri så liten plage, er fremdeles tilstede her, men heldigvis er de denne gang langt mer elegant utført – og verken for lange eller det spor vanskelige å komme seg gjennom.
Den store personlige favoritten er likevel det psykedelliske brettet der Max spaserer gjennom et forskrudd «spøkelseshus» med «Noir York» som tema, hvor kulissene og effektbruken bidrar til en absolutt enestående absurd surrealistisk stemning.
Fotografier med tegneserie-filter fungerer nå som forrige gang glimrende som forteller-teknikk, og spillet formelig oser av kreativitet, sort humor, festlig dialoger skurkene imellom, og en tydelig forkjærlighet hos de finske designerne for blod, brutalitet, grusomhet…og ost.
For Max Payne 2: The Fall of Max Payne er ikke bare et dypdykk inn i Max’ psyke, og hans tilsynelatende uunngåellige dragning mot død, men også en oase av cheesy kommenterarer og klassisk «film noir»-fortellermonolog av dimensjoner.
Det hele er som en sterkt stilisert Hollywood-film, der du selv får hoppe inn og delta hver gang det er skyting. Dette er riktignok også alt du får gjøre, da spillet ellers så og si er blottet for logiske utfordringer, oppgaveløsning eller andre interaktive elementer.
Oppfølger-syndromet
Da det første Max Payne kom for drøye to år siden, var det ikke annet å gjøre enn å bøye seg ydmykt for det som simpelthen var et fantastisk underholdende og nyskapende action-spill.
Akkurat den følelsen er dessverre ikke tilstede denne gang, simpelthen fordi oppfølgeren er så kliss lik originalen at det er vanskelig – ser man bort fra den oppgraderte grafikken – å skille de fra hverandre.
 |
| Max og Mona. |
Men det får ikke hjelpe: Max Payne 2 rocker som bare det! Dette er en imponerende og heftig – men kortvarig og lineær – actionfest, der du etter fullendt løp risikerer å få lyst til å spille gjennom hele greia en gang til på høyere vanskelighetsgrad.
Annonse
