Mandag sprakk «nyheten» om at norske ungjenter legger bilder av seg selv ut på nettet, i til dels utfordrende positurer og med relativt lite klær.
Først fikk nettet skylda. Deretter kameramobilene. Nå kan jo alle bare legge ut bilder av seg selv og andre på nettet, sånn uten videre. Og alle – pedofile og gamle griser inkludert – kan se dem. Æsj! Dette liker vi ikke!
Nå kan jo alle…
Og nå kan jo alle ta bilder hvor som helst. Og det gjør de, for mobiltelefonen følger jo med overalt. Særlig i lomma på unggutter, som ser sitt snitt til å ta bilder av sine kvinnelige medelever både i dusjen og på fest, i overstadig beruset tilstand (både motivet og fotografen, formoder vi).
Dette er ille for den det gjelder. Det er aldri hyggelig å bli hengt ut for sine dumheter for hele vennelokken, og kanskje tiltrekke seg folk med spesielle seksuelle tilbøyeligheter.
Annonse
Plakater på veggen
Det var aldri særlig moro om noen hang plakater av trynet ditt over halve byen, med utklipte øyne og Hitler-bart, heller. Slikt skjedde i min skoletid, da verden var uskyldig og verken Internett eller kameramobiler fantes (det var bare seks måneders ventetid på telefon – vel å merke om du var medlem av Arbeiderpartiet eller kjente noen i Televerket. Hvilket var omtrent samme sak).
Vi klarte ikke å spre noe som helst til hele verden, men det hadde liten betydning. Det var ille nok at hele skolegården hadde sett det.
Mennesker bak
Slikt er ufint og hjerterått, og trolig kriminelt. Den gangen som i dag. Den gangen skyldte ingen på papirindustrien, som gjorde det mulig å lage primitive plakater på gutterommet. Heller ikke på fotoapparatet eller filmen , som gjorde det mulig å ta bildet av offeret i utgangspunktet.
Offerets og hans støttespilleres hevntunge øyne var rettet mot gjerningsmennene. Det sto mennesker bak.
Verktøy og ansvar
Det gjør det også i dag. Teknologien fritar ikke mennesker for ansvar – snarere tvert i mot. Den byr på kraftige verktøy, som barn og unge må lære å bruke med respekt, forsiktighet og etiske grunnholdninger som det er skolens og foreldrenes ansvar å lære dem opp i.
Å tro at menneskene og dermed verden blir bedre om man fjerner disse verktøyene, er i beste fall utillatelig naivt. Like naivt som å tro at teknologien løser alle problemer.
Ingen hjelp fra Dåvøy
Å tro at menneskene, selv de som ikke er helt tørre bak øra ennå, kan utnytte de fantastiske mulighetene informasjonsteknologien har gitt oss til noe positivt for samfunnet, er i grunnen det eneste vi kan håpe på.
Dessverre får vi ingen hjelp av overspente politikere som barne- og familieminister Laila Dåvøy (Krf) , som benytter enhver anledning til å gi dataspill, Internett eller mobiltelefoner skylda for at folk oppfører seg som svin.
Og dessverre heller ikke av Redd Barna, som jeg – med all respekt for øvrig – holder mistenkt for å blåse opp teknologirelatert medievold og ufine rampestreker til dimensjoner som kan utløse både innsamlingspenger og statlige bevilgninger.
Annonse
