Soul Calibur II er, i bunn og grunn, et oppskriftmessig slåssespill som holder seg trofast til en etter hvert velkjent formel. Du har et solid utvalg figurer å velge mellom, mange av dem velkjente typer fra det første kritikerroste Soul Calibur-spillet på Dreamcast, og det dreier seg som vanlig om å banke hverandre (eller maskinen, hvis ingen venner er i nærheten) helseløs.
Men to vesentlige salgspunkter skiller Soul Calibur II fra sine sjelsfrender i denne sjangeren:
Sverd og sauseri
For det første slåss man her med våpen. Hvorfor lange ut knyttnever (spark er fremdeles tilgjengelig) når man kan vifte med enorme økser, perverst svære sverd, kjetting, og kutteredskaper av ymse slag? Rent kontrollmessig er det å håndtere et sverd i Soul Calibur 2 ikke stort forskjellig fra uvæpnet kamp i spill som Tekken, Dead or Alive, eller Virtua Fighter, men det er ikke til å komme unna at våpen åpner for litt heftigere muligheter for spektakulær juling – spesielt med tanke på at det er nærmere 200 av dem å boltre seg med.
Fotarbeidet
For det andre er blokkerings- og unnahoppings- (sidestep)-systemet såpass godt utviklet at det gir masse rom for å trene seg opp i timing og forsvar. Formelen er mer eller mindre den samme som i det orignale Soul Calibur – man kan blokke høy eller lavt, og den beste måten å kontre angrep mot mellomgulvet på er med et høyt angrep.
Annonse
Dette betyr at selv om spillet er umiddelbart tilgjengelig og underholdende for nybegynnere, som bare kan nevle vilt på kontrolleren og likevel utføre tøffe triks, så er det også stor muligheter for fordypning og «mestring» av mer raffinerte teknikker.
(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)
Holder koken
Ellers er alle de klassiske japanske slåssespill-elementene til stede: teite og høyst repetitive kommentarer og slengbemerkninger fra figurene (i det minste når de kommer på engelsk), super-cheesy og fullstendig meningsløse story-elementer, og en haug ekstra spilletyper, våpen og figurer å «låse opp» via en tåpelig Weapon Master-modus.
Soul Calibur II er slettes ingen revolusjon, verken grafisk eller spillteknisk. Men likevel det heftigste slåssespillet for Playstation 2 til dags dato. Som vanlig er moroa også best egnet for to spillere.
Annonse
