Hopp til navigasjon Hopp til innhold

TEST: Apple iPod 2.0

Apples nye iPod er tidenes må ha-dings. Den er liten, den rommer vanvittig mye musikk og den er stort sett en drøm å bruke.

Apples iPod i versjon 2 er ser nesten for bra ut til å være sann. Som artisten Moby uttrykte det da han så en iPod versjon 1 for første gang: Uansett hvem som har designet denne greia, så fortjener vedkommende mer lønn!

1,6 cm tykk og med en vekt på 158 gram (den gamle er 1,9 cm tykk og veier 184 gram) rommer toppmodellen av dette vidunderet 30 GB musikk, eller for den saks skyld annen informasjon du måtte ønske å legge på den innebygde harddisken.

Både Mac og PC

iPod er nå både Mac- og PC-kompatibel i en og samme modell. Med PC bruker du Gracenote for å overføre musikk, med Mac iTunes. Du kan overføre adresse- og kalenderinformasjon fra PC og Mac, men ikke endre noe på selve iPod-en.

To nye spill – Solitaire og Parachute – har kommet i tillegg til Brick. Og en kjekk dockingstasjon med audio linje ut og Firewire-kontakt sørger for en mer elegant løsning på skrivebordet – eller ved stereoanlegget.

Lettere i lomma

Vi testet 15GB-versjonen, som i Norge ligger på 3790 kroner. I tillegg finnes det en 10 GB-versjon til 2990. Selve sjefen med 30 GB, for den med stor platesamling og lommebok, koster voksne 4790. Den har nok plass til å spille musikk døgnkontinuerlig i 3 uker uten å spille samme låten to ganger – eller en ny sang pr. dag i 20 år. Det burde holde, selv for folk som gjennom et langt liv har tapetsert et par- tre etasjer med LP og CD-plater.

Men det er designet som først slår en – med stor kraft. Den nye iPod virker mye mindre enn forgjengeren, og har blitt mer godslig rund i kantene. De skarpe hjørnene og plexiglasset på oversiden er vekk. Og 50 gram mindre merkes godt i jakkelomma.

Taster og kabel til besvær

Nytt er det også at spill/pause, fram/tilbake og meny-knappene er lagt over søkehjulet i stedet for rundt det. Det er vi ikke udelt begeistret for. For det første får det iPod-en til å fortone seg mer som en tradisjonell kassettspiller enn det den liksom skal være: et objekt fra en sivilisasjon som står langt høyere enn vår, teknologisk sett. Knappene er i tillegg mindre presise enn før. Du må liksom lære deg å treffe riktig. Det røde lyset som markerer knappene er derimot flott…

Vi er heller ikke så glad i at Apple denne gang har valgt en proprietær løsning framfor en standard FireWire-plugg i iPod-enden. Dette gjelder også USB. Hvorfor valgte ikke Apple i stedet en løsning som på digitale videokameraer – med liten plugg i ene enden og stor i den andre? Slike kabler er å få tak i over alt.

Skift hodetelefoner

Med i pakka følger øretelefoner, så vidt vi kan se og høre av samme type som i forrige runde. Det samme gjelder fjernkontrollen, som vi i grunnen aldri ble særlig fortrolig med og kuttet ut nokså raskt.

iPod har nemlig såpass bra lyd at den fortjener bedre hodetelefoner, selv om de medfølgende ligger et godt stykke over i kvalitet de som vanligvis følger med mp3-spillere, minidisc og annet bærbart utstyr. Prøv f.eks. med Koss Porta Pro eller Grado SR60. Da blir det sving på sakene!

Lyden av AAC

iPod 2 støtter i tillegg til .wav og MP3 også AAC-formatet, som lover både bedre lyd og komprimering. Det med lyden er helt klart tilfelle. Vi importerte en lydmessig krevende låt (Steely Dans «Cousin Dupree») til iTunes i tre formater: WAV, MP3 128 bit og AAC 128 bit.

Like store filer

WAV (CD)-lyden var klart best. Med AAC virket lyden i likhet med Minidisc/ATRAC som den var klippet ut i papp. Det virker som om AAC beholder mer av den emosjonelle dimensjonen i musikken. MP3 låter flatt og tåkete i forhold. For et ukritisk øre og på et stereoanlegg opp til mellomklassen vil forskjellen på AAC og CD være minimal.

Kræsjet PC

Vi testet først iPod mot PC og Windows XP. Det gikk ikke så bra. Vi har tidligere hatt problemer med kræsj med den tidligere utgaven, som riktignok var en Mac only-versjon. Den nye skal i utgangspunktet støtte begge plattformer, men tok altså PC-en konsekvent ned før den fikk bootet opp. Mystisk, men det er ikke sikkert det er Apples feil.

Vi fikk ikke prøvd om USB2 fungerte bedre, siden Apple ikke kan levere verken den nødvendige overgangspluggen eller programvare før i juni.

Som en drøm med Mac

På en iBook med OS X 10.2.5 gikk alt så meget bedre. Siden vi ville ha all musikken på vår gamle 20 GB iPod over på den nye, koblet vi opp begge to via en ekstern Firewire harddisk med to ekstra FW-uttak. Det gikk så det suste. Bare den gamle iPod-en kom opp på arbeidsområdet – så det er tydelig at du bare kan bruke en av dem som harddisk.

Men begge materialiserte seg i iTunes (den nye versjon 4). Ved hjelp av det kjekke, lille programmet Xpod(funker ikke med AAC) kom vi rundt kopisikringen, og kunne enkelt trekke MP3-filene ut av den gamle iPod-en og legge dem på den eksterne disken. Deretter importerte vi filene til biblioteket i iTunes og så over til den nye iPod-en. Etter et par timer (to ganger 2500 låter og 11,5 GB tar sin tid, selv med Firewire ) var den nye iPod-en en kloning av den gamle.

Kopi-forviklinger

Om du har flere iPod-er, er det verd å merke seg at en av dem (den du koblet til først) har prioritet. Den andre kan du ikke overføre filer til før du kobler fra begge og igjen kobler til den du skal ha overført filene til. Her ligger med andre ord en slags moralsk advarsel: Du skal ikke kunne være hyggelig mot vennene dine! Eller for den saks skyld – som oss – skifte iPod…

Man kan saktens spørre hvorfor de skal gjøre det så vanskelig, når det er så lett å komme rundt…

Ha på låsen!

På en gåtur begynte musikken å hoppe stygt. Vi trodde først at vi hadde med en dårlig fungerende antiskip-mekanisme å gjøre, men det viste seg altså at skjortekanten bare kom borti knappene.Under avspilling «i farta» bør man derfor ha på låsemekanismen. Med den nye utgaven er det betydelig lettere å komme borti tastene.

For å kunne gå ned i størrelse og vekt har dessverre Apple måttet redusere batterilevetiden fra 10 til 8 timer på én opplading. Det er i snaueste laget, den lange potensielle spilletiden tatt i betrakning. MiniDisc-spillerne varer ti ganger lenger på tur, selv om du vel å merke må ha med deg noen hundre disker for å få samme spilletid.

Konklusjon

iPod har fra første stund vært den mest elegante, brukervennlige og fornuftig dimensjonerte MP3-spilleren på markedet. Med versjon 2 har de styrket denne posisjonen. Selv om det er noen småting vi ikke liker, kan ingen ta fra iPod den skyhøye siklefaktoren. Dette er en må ha-dings. Noen som har 5000 spenn å låne oss?

Stikkord: lydogbilde, Maskinvare, mp3, programvare, testprodukt