Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Post Mortem

Paris, 1920-tallet. To avkappete hoder med gullmynter i munnen blir funnet i sine eieres fang på byens mest fasjonable hotell…

Fulltidsmaler og frilansdetektiv MacPherson plages av visjoner og mareritt om et bestialsk mord, og lar naturligvis ikke anledning gå fra seg når en mystisk tilreisende kvinne ber ham etterforske episoden.

Okkult og stemningsfullt

Det hele utvikler seg raskt til et aldri så lite sammensurium av hemmelighetsfulle sekter, okkulte ritualer, mørke krefter og fransk caféliv.

I klassisk mordgåte-stil, konseptmessig ikke ulikt spill som Kripos, blir du veiledet gjennom en håndfull urbane lokaler på jakt etter spor og vitner. Og mye prating.

For selv om man unntaksvis må løse en og annen praktisk utfordring, som å dirke låser, finne ut av alkemiske formularer, eller skille et forfalsket maleri fra originalen, dreier det hele seg først og fremst om dialog – og store mengder av det.

Tullprat

Derfor er det litt synd at praten er høyst usammenhengende, og bryter enhver illusjon om realisme man måtte ha i forhold til plottet i spillet.

Det positive er at man riktignok ofte har en rekke valgmuligheter når man prater med folk, og at disse valgene faktisk både er med på å avgjøre hvordan historien utfolder seg og hvordan de forskjellige involverte forholder seg til deg.


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

Men dessverre er utførelsen langt fra solid. Ofte kan man velge replikker og spørsmål som man ikke har noen som helst forutsetning for å stille, og samtalegangen ender som regel opp med å bli enten høyst repetitiv, ulogisk, absurd, eller simpelthen bare unaturlig.

Normalt ville vi kanskje ikke hengt oss såpass opp i dialogflyt, men i et spill som i så stor grad bygger på prating er det faktisk ganske avgjørende for totalopplevelsen.

Tradisjonelt…og litt kjedelig

Ellers er Post Mortem veldig tradisjonelt oppbygd, med statiske 360-panorama scener (som i Myst), OK 3D-animerte personer, med ganske lekre forhåndsgenererte mellomsekvenser skutt inn her og der.

All interaksjon gjøres med musa, og du henvises ofte til å benytte det gode gamle trikset med å bevege muspekeren over hver en krik og krok av skjermbildet til du ser at den forandrer seg til et forstørrelsesglass – som indikerer at her er det noe du kan gjøre eller plukke opp.

Til syvende og siste sitter man igjen med et passe vel gjennomført okkult morddrama, som burde være gjennomspilt på en kveld eller to.

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt