Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Splinter Cell

Fjorårets store bombe på Xbox, Splinter Cell, fikk umiddelbar klassiker-status. Nå er PC-versjonen her, og vi er like målløse…

Det spekuleres i hvorvidt Georgias nye president, Kombayn Nikoladze, har tvilsomme motiver bak sine handlinger. Kle deg i Sam Fisher’s regjeringsbetalte ninja-drakt, og finn ut akkurat hva som er på gang i Georgia.

Clancy-style

Dette er historien bak et nytt spill basert på Tom Clancy’s litterære verker. Om man har snust litt på Clancy, så skjønner man fort at dette dreier seg om høyteknologi, spionasje, internasjonale kriser, og ikke minst handlekraftige individer i svært pressede situasjoner.

Historien bak spillet, om diktatoren Nikoladze, som erklærer krig mot USA, er i for seg ikke overlig original, men i disse dager har den kanskje ekstra relevans. Men nå er det likevel ikke den overordnede historien som gjør spillet til en opplevelse utenom det vanlige…

Som Sam Fisher vil du bli kastet ut i et kappløp mot tiden for å komme til bunns i planene til Georgias gale president og flere av hans kumpaner som du sporer opp underveis. Holdeplasser på din ferd vil blant annet være Georgia, Kina og USA- og du er innom alt fra ambassader via forskningssentra til oljeplattformer og katakomber.

Overlegen grafikk

Splinter Cell er et tredje-persons snikespill, som ble sluppet på Xbox før jul- (testet HER), som nå er portet over til PC-plattformen. En PS2 versjon er også på trappene.

Splinter Cell uten tvil det peneste PC-spillet jeg noensinne har lagt mine hender på, med en drivende historie, og en spillopplevelse som limer deg forann skjermen.

Et av hovedelementene i spillet er mørket. Dette må utnyttes maksimalt om du skal nå dine mål, og forbli uoppdaget. Spillets atmosfære er utrolig stemningsfull, og den grafiske gjengivelsen av skygger og lys har aldri sett så bra ut som dette. Ekstra bra blir det siden du kan skape deg dine egne skygger ved å skyte ut lyskilder. Men bortsett fra å holde deg i mørket har du en rekke andre triks for å hamle opp med dine motstandere.


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

James Bond i The Matrix

I og med at du bruker tastatur og mus i stedet for en konsoll-kontroller, så er presisjonen i større grad til stede i Splinter Cell for PC. Men hvordan løser man analoge spaker? Jo, ved å sette rulle-hjulet på muse ntil gradvis akselerasjon på bevegelse. Sakte eller raskt ut fra hva omgivelsene tillater- Genialt! Dette fungerer også når Sam er sammenkrøket, og han vil da lage mindre bråk.

Andre nyttige teknikker er det sensasjonelle split-hoppet, hvor du blir hengende som en trost i taklampa mellom veggene i en trang korridor, eller muligheten til å rappeler deg ned vegger, hånd-over-hånd klatring på rør, og ikke minst muligheten til å vegg-hoppe opp til ekstra høye platåer, ved å sparke fra i en nabovegg for ekstra sats.

Mulighetene for hva du kan få Sam til å gjøre er nesten uendelige, og utover i spillet oppdaget jeg stadig nye tekniker jeg kunne ta i bruk for å holde meg uoppdaget- Følelsen av å være James Bond i en Matrix-film er overhengende.

Folkelig omgang

Men om du ikke klarer å holde deg skjult, så har du selvfølgelig en rekke muligheter til å nøytralisere opposisjonen: disse strekker seg fra å gripe fiender bakfra og tvinge dem til taushet (evt. forhøre dem først for nyttig informasjon), slå dem ned med hendene, skyte dem ned med en rekke finurlige dingser (selvklebende vegg-kamera med tåregass dispenser) og ikke minst muligheten til å fylle dem med bly fra din lyddempede pistol eller rifle. Men vær aktsom, kuler i dette spillet er en vare som man ikke bruker unødig.

Når man først har eliminert motstanden, er videre prioritet å gjemme kroppene slik at man forblir uoppdaget. Og her lønner det seg å være grundig, for gjemmer du ikke kroppene bra nok, kan du bli straffet senere i oppdragene for din sløvhet. Man skal ikke sette i gang mange alarmer før oppdraget blir kanselert av dine overordnede i NSA, og i enkelte oppdrag er det faktisk game over om du eller dine metoder blir oppdaget.

Således er dette et spill som i hovedsak setter tålmodigheten og grundigheten din på prøve. Bra er det at det går raskt å lagre/laste spillet- når jeg rundet spillet hadde jeg lagret nær hundre ganger (!).

Super stemning

For å plukke opp den tidligere tråden om spillets atmosfære, så blir denne ivarettatt av såvel eksepsjonell grafikk, som øye for detaljer i spillets design. Lyssetting, og ikke minst dine muligheter til natt- og termo-syn, vinduer som knuses, gardiner som blafrer i vinden, objekter som kan plukkes opp og kastes for å distrahere vakter, datamaskiner og tv-skjermer som kan ødelegges, papirbunker som kan veltes utover- Listen er lang.

Som prikken over i’en, så er bevegelsene og animasjonene til spillets karakterer i en klasse for seg, og det hele virker som en velregissert action-film.

Et lite aber er den kunstige intelligensen til motstanden, som dessverre er så som så. Fiendene dine har riktignok vett nok til å slå alarm om de ser noen utenom det vanlige, og som regel kaller de til seg flere før de begir seg ut for å finne deg- men noen ganger oppfører de seg faktisk nokså uomtenksomt og blir således et lett mål for dine ninja-teknikker.

Gripende

Splinter Cell er den type spill som du sitter med til du blir ferdig. Du klarer ikke å legge det fra deg, og når du har rundet det – noe som faktisk tar en god stund fordi det er omfattende, og såpass vanskelig – så skjelver du og vil ha mer.

Når man oppsummerer spill-året 2003 for PC, så er jeg 100% overbevist om at Splinter Cell vil bli trukket fram som den nye standarden som andre spill vil bli målt opp mot, og det sier ikke så rent lite!

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt