Hopp til navigasjon Hopp til innhold

PS2-TEST: Baldur’s Gate

Når Baldur’s Gate inntar Playstation 2 er det ikke mye man kjenner igjen fra tidligere PC-versjoner. Bortsett fra sverd & sauseri (sword & sorcery), naturligvis.

Dark Alliance er actionversjonen av Baldur’s Gate, den kritikerroste og enormt populære rollespill-serien som har gjort utallige PC-spilleres hverdag om til en uendelig langt middelaldersk eventyrferd krydret med magi, monstre og heltemot.

Mens Baldur’s Gate (1 & 2), Icewind Dale, og andre spill i serien har lagt vekk på de mer tekniske bitene av rollespilling etter Dungeons & Dragons-oppskriften, er Dark Alliance mer som arcade-varianten å regne. Dark Alliance er i så måte for Baldur’s Gate hva Rumble Racing er for Gran Turismo, eller NBA Street for NBA Live. Og det er ikke nødvendigvis negativt.

Pent og tradisjonelt

Grafisk er Dark Alliance nydelig, rask, og i motsetning til sine spillbrødre – sanntidsgenerert i 3D. Du observerer fremdeles handlingen på skrå ovenfra og ned, men kan nå rotere kartet fritt med høyre analogstikke, mens visuelle effekter og fortellende sekvenser glir sømløst inn i handlingen på en meget overbevisende måte. Figurer, monstre og andre skapninger er fabelaktig animert, og for en gangs skyld er både stemmer og lipsync påfallende godt gjennomført.

Historien er lite å hoppe begeistret i været over, men er godt nok fortalt til å sette den rette stemningen for et skikkelig «dungeon-crawl». Det holder vel egentlig med å si at her finner du nok mørke kjellere, gravkamre, slott, ishuler, kloakkanlegg og katakomber – alle naturligvis fylt til randen med diabolske skapninger fra D&D-verdenen – til å holde selv Conan underholdt i noen timer.

Fratatt skaperevne

I likhet med mange andre rollespill-fantaster, synes jeg mye av moroa ligger i det å faktisk generere en egen spillfigur som man kan utvikle og følge gjennom eventyrene. Derfor er det en relativt stor skuffelse at man faktisk ikke har noen som helst mulighet til å skreddersy figuren man starter med i Dark Alliance – valget står simpelthen mellom tre forhåndsgenererte eventyrere; en bueskytter, en krigersk dverg, eller en alvisk trollkvinne.

Riktignok får du ta aktiv del i utviklingen av egenskaper, magi, og utrustning etter hvert som du erverver erfaringspoeng og stiger i grad, men det hadde vært så mye mer festlig å kunne bestemme rase, styrker og svakheter, utseende, spesielle ferdigheter og egenskaper fra starten av.

Bra alene, men…

Selv om Dark Alliance er både langt og passe utfordrende, risikerer man likevel å trøtne litt på den relativt lineære og repetitive «hack & slash»-måten å kjempe seg dypere og dypere ned i skurkenes og monstrenes gigantiske underjordiske hovedkvarterer på.

Derfor er det svært gledelig at Dark Alliance er ustyrt med et aldeles suverent system for to spillere, slik at du kan trosse farene og fiendene med en kamerat ved din side (både i og foran skjermen) – selv om krangler fort kan oppstå når neste skattekiste viser seg å inneholde et eller annet prektig magisk våpen eller rustning.

Baldur’s Gate: Dark Alliance er verken innovativt, originalt, eller på andre måter revolusjonerende. Men det er sabla gøy, utrolig pent, og en sann fryd å spille når man er to.

«Her var det mye folk, men lite liv…» (overhørt på nachspiel med zombie-mumier)
Fyr? Jeg skal gi deg fyr…
Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt