Da vi brakte saken om Telenor-kunden som betaler for 384 kbps og bare får 280, fikk vi en storm av reaksjoner vi aldri har opplevd verken før eller siden.
Dette engasjerer leserne våre mer enn noe annet. I en verden der du enten opplever å ikke kunne få bredbånd i det hele tatt, eller å få en utilfredsstillende service fra de få som leverer der du bor, er kunden tydeligvis den tapende part.
Flukt fra DSL
Kritikken faller sammen med den massive skuffelsen ADSL og andre DSL-varianter har blitt møtt med i USA. Der fosser kabelselskapene fram, og tar daglig tusenvis av kunder fra teleselskapene som leverer «bredbånd» via kobberlinjer.
UPC verst før
Men her må vi stoppe litt. For det første er det bare ca. 800 000 husstander her i landet som har installert kabel, og som dermed har mulighet til å få bredbånd på denne måten. Og de som har litt hukommelse, vet at UPC for ikke lang tid tilbake var selve verstingen blant bredbåndsleverandørene.
Annonse
De var først ute, og måtte tåle pepper av samme type som Telenor nå opplever.
Siden har UPC blitt bedre. I hvert fall i følge dem selv. Og det kan virke som om de har rett, siden vi nesten ikke mottar sinte brev fra kundene deres lenger.
Samtidig mottar vi en god del brev fra misfornøyde kunder av mindre DSL-selskaper. Relativt sett kan det dermed se ut som småselskapene har minst like store problemer enn Telenor – siden de jo har langt færre kunder både hver i sær og sammenlagt.
Flere problemer
Telenor og andre DSL-leverandører som bruker deres nett synes å ha problemer av nøyaktig samme sort som UPC hadde – og kanskje ennå har:
Bestillinger blir ikke effektuert, eller tar altfor lang tid.
Kundene får vite at de kan få ADSL, men når det kommer til stykke viser et seg at nettet der de bor ikke er forberedt likevel.
Tjenesten er ustabil og variabel i hastighet.
Hastigheten ligger konsekvent 50-100 kbps under makshastighet.
Halmstrå
Dette med «makshastighet» er halmstrået Telenor klynger seg til når de skal møte kritikken. De lover faktisk ikke den oppgitte hastighet. De lover bare at den er den maksimalt oppnåelige.
Kundene blir på ingen måte mer fornøyd av den grunn. Men det spørs hvilke rettigheter de har, rent juridisk. Ikke er «bredbånd» definert klart, heller. EU og Sverige prøvde seg med 2 Mbit/s som nedre grense, men ble fort klubbet ned.
Mange med bedre tilbud
I dag er det minst en bredbåndsleverandør som leverer 10 Mbit/s eller mer, til en lavere pris enn Telenors 384 Kb/s-tilbud. Og flere andre mindre, lokale DSL-leverandører er langt rimeligere, regnet i kroner pr. bit pr. sekund.
Samtidig er det et faktum at kabelselskapene teoretisk kan levere svimlende 4,7 gigabits per sekund teoretisk, mens DSL-teknologien stopper på rundt 50 Mbit/s.
Midt opp i alt dette sitter kunden igjen med Svarteper, ser det ut til.
Annonse
