Vi har tidligere skrevet om en del av de remediene en kan få kjøpt for å dempe strålingen fra mobiltelefoner. Men mye tyder på at de ikke har annen effekt enn at de beroliger bekymrede mobilbrukere.
En av de som har sett seg grundig lei av hele strålingsdebatten er Stian Holte, sivilingeniør og ekspert på elektronikk og radio. Han sier dette om strålefaren:
Ang. mobilstråling og villedende reklame
I bladet Ny Teknikk nr.1 – januar 2001, fant jeg en helsides annonse for mobiltelefoner med »strålingsvern» (antennekondom) fra det svenske firmaet NO WAVE AB. Jeg skulle likt å se en ordentlig teknisk dokumentasjon av dette produktet, inklusive hva det gjør med mobiltelefonens rekkevidde og batteriforbruk!
Siden har jeg sett reklame både for dette og andre tvilsomme produkter flere steder, deriblant IT avisen. Dette er en form for spekulasjon i folks uvitenhet som det lukter svidd av.
Annonse
Så vidt jeg kan forstå, må det enten dreie seg om uvitenhet hos annonsøren (kanskje han virkelig er dum nok til å tro på produktet sitt selv?) eller, mer sannsynlig, ren humbug – et bevisst forsøk på å slå mynt på folks overtro og redsel for mystiske felter og stråling av alle slag. (En må spørre seg hvor er det blitt av fysikkundervisningen i skolen.)
En mobiltelefon må stråle, ellers virker den ikke!
En mobiltelefon er pr. definisjon en radiosender og mottaker. Dersom man hindrer den i å stråle (dvs. sende ut radiobølger), kan den heller ikke virke etter hensikten. Det verste man kan gjøre er å dempe den ved å skjerme antennen, – da svekkes også mottakersignalet. Slike tiltak fører til dårlig rekkevidde og stort batteriforbruk.
Jeg skal forklare hvorfor:
Justert sendereffekt
Mobiltelefonen justerer sendereffekten sin automatisk etter det som er nødvendig for å gi tilstrekkelig sterkt signal på basestasjonen. Dersom signalet svekkes (f.eks. ved at antennen skjermes), vil mobiltelefonen bli oppfordret til å øke sendereffekten. For å generere mer effekt må den trekke mer strøm fra batteriet. Resultat: Dårlig rekkevidde, varm telefon og kort taletid!
Dårlig virkningsgrad
En mobiltelefon har allerede i utgangspunktet dårlig virkningsgrad. Av de opp til 5 – 6 Watt den trekker fra batteriet når den sender, kommer neppe noen gang mer enn 5 -10% ut fra antennen, selv når den er perfekt avstemt og kan stråle fritt (og det oppnår man bare i laboratoriet!), resten blir til varme inni telefonen.
I praksis opererer en mobiltelefon som er klemt mellom hodet og hånden under særdeles ugunstige betingelser (og det blir ikke bedre av at antennen gjemmes inni telefonen, som er vanlig nå for tiden).
Helt katastrofalt blir det når man i tillegg forsøker å skjerme den og derved ødelegger den smule radioteknisk performance som produsenten har prøvd å få til.
At det oftest virker likevel, skyldes at det er så kort vei til nærmeste basestasjonen i områder hvor GSM-systemet er godt utbygd, at man når frem nesten uansett.
Varmt øre skyldes varme fra telefonen!
Det er riktig at noe av høyfrekvenseffekten som avgis fra mobiltelefonen absorberes i hodet på brukeren, men det er en utbredt overtro at varmen man føler på øret skyldes stråling fra antennen. Det er helt enkelt telefonen som blir varm. Tenk over at den ikke greier å mobilisere mer enn maksimum ½ Watt (mindre enn en lommelyktpære) på antennen, mens resten, kanskje 5 Watt blir til varme inni den!
½ Watt ubetydelig i varmesammenheng.
Til sammenlikning avgir en vanlig lommelyktpære ca.1 Watt, en fyrstikk ca. 100 Watt, en mikrobølgeovn typisk 600 Watt og solen stråler ned på oss med 1kW pr. m2. Hvis hodet vårt kan sammenliknes med en firkant på 20x20cm, bestråles det elektromagnetisk (lys er jo også radiobølger!) med med en effekt på 40 Watt fra solen (og dette kan man attpå til bli solbrent og få solstikk av, for ikke å snakke om hudkreft!). Slik sett må det være mye farligere å sole seg enn å snakke i mobiltelefonen.
Ufarlige bølger
Høyfrekvente elektromagnetiske bølger (radiobølger) har ingen påviste skadevirkirkninger andre enn de som skyldes oppvarming og brannskader, og jo høyere frekvens desto mer overfladisk virkning. (Ref. f.eks. WHO) På dette området foreligger 100 års erfaring. Ingen har hittil greid å bevise noe annet, tross mange iherdige forsøk.
Liten inntrengningsdybde
Ettersom kroppsvev inneholder mye vann og er relativt godt ledende, avtar feltstyrken raskt innover på høye frekvenser. (Man kan sammenligne med absorbsjon av lyd i mykt kitt.) Det meste reflekters fra overflaten, og av det som trenger inn vil mesteparten absorberes og bli til varme i de ytterste millimetrene.
Svært lite av »strålingen» på 900 eller 1800 Megaherz (mobiltelefonfrekvenser) når inn til hjernen, og heller ikke der har den noen skumle virkninger. (Hjernen har meget god temperaturregulering. Stor blodgjennomstrømning sørger for effektiv kjøling og temperaturutjevning.) Øreåpningen for trang (for liten diameter i forhold til bølgelengden) til å være noen innfallsport av betydning for stråling fra mobiltelefonen.
Påvirker ikke nerver
Nervene er fullstendig ufølsomme for radiosignaler med hundretusender til milliarder svingninger pr. sekund, dertil er de alt for trege. Derimot er de maksimalt følsomme ved til 50 Hertz (50 svingninger pr. sekund), og elektriske støt (strøm gjennom kroppen) fra lysnettet er derfor, som kjent, både ubehagelige og farlige.
Likevel skal vi ikke ignorere farene ved kraftige høyfrekvensfelter (sendereffekter fra noen titalls Watt og oppover). Særlig øyne og testikler er utsatt. Eggehvitestoffene i øyet begynner å koagulere (stivne og bli matte), og sæden ødelegges (antakelig av samme grunn) ved noen få graders oppvarming over kroppstemperatur, og man kan få skikkelige brannsår ved å berøre deler av antennesystemet til en kraftig sender. Man bør absolutt ikke stille seg rett ved antennen til en kraftig kringkastingssender eller en langdistanseradar, sier Holte
Vennlig hilsen
Stian Holte
Annonse
