I 1988 kom MPEG – Motion Picture Expert Group første gang sammen. 25 eksperter fra fjeern og nær hadde satt sammen for å diskutere mulighetene for å få datafiler som inneholdt levende bilder og lyd ned i størrelse.
MPEG hadde allerede en søsterorganiasjon i JPEG – Joint Photographic Expert Group. Disse står bak stillbildekomprimeringssystemet JPEG (.jpg).
Standard og datareduksjon
I dag har MPEG 350 medlemmer fra over 200 selskaper i 20 land. De er i lihet med JPEG er de en arbeidsgruppe under den Internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO og den internasjonale elektrotekniske organisasjonen IEC. De utvikler ikke noe selv, men evaluerer teknologi fra selskaper og enkeltpersoner.
Ideene evalueres og videreutvikles, og firmaet eller personen som har kommet med dem utvikler programvare for koding i den ene enden og dekoding i den andre.
Annonse
MPEG-standardene handler ikke, som mange tror, om komprimering. Snarere er det snakk om datareduksjon, der store datamengder (opptil 80 %) forsvinner i prosessen.
Det 3. lag
Den første var MPEG-1, og kom i 1992. Det var et system for koding og dekoding av lyd i tre forskjellige lag, der det tredje laget hadde de beste egenskapene. Det er dette tredje laget som danner grunnlaget for det vi kjenner som MP3.
To år seinere kom MPEG-2, som er en standard for komprimering av levende bilder. Denne standarden brukes nå i DVD-filmer på bildesiden. Europeisk elektronikkindustri ville bruke den også på lydsiden, men måtte gi tapt for den amerikanske standarden Dolby Digital, som ble gjort kompatibel med MPEG-2.
MPEG-2 ga muligheter for å kode filer med lavere samplingsfekvenser enn MPEG-1. Med dette fikk man både i pose og sekk: Mindre filer og bedre bilde og lyd.
Tysk MP3
Samtidig jobet Fraunhofer-instituttet I Tyskland med noe de døpte MPEG-2.5, men som i virkeligheten var en videreutvikling av det tredje laget i MPEG-2. Instituttet jobbet etter teorien om perseptuell hørsel.
Det vil si at det menneskelige øre ikke er i stand til å skille mellom to musikkelementer dersom ett element er dominerende. Dermed kan man like gjerne fjerne det svakeste elementet, uten at øret og hjernen oppfatter det. Slik fjerner man store mengder data, og kan redusere en musikkfil til en brøkdel av full størrelse.
Det er dette som i dag er kjent som MP3.
MP3 er altså ikke MPEG-3, men en ny utnyttelse av det tredje laget (layer 3) i MPEG-2.
Sony først ute
I og for seg var det ikke nybrottsarbeid Fraunhofer gjorde. Sony i Japan hadde siden midten av 80-tallet arbeidet med et system de kalte ATRAC (Adaptive Transform Acoustic Coding).
Dette systemet brukes i MiniDisc, som kom på markedet i 1992. Nå bruker Sony også ATRAC i sine små, bærbare Memory Stick -spillere.
ATRAC jobber etter nesten nøyaktig de samme prinsipper som MP3, men er i motsetning til MP3 en beskyttet teknologi, og tilbys dermed ikke til alle via Internett.
Sistemann på banen er Microsoft med sitt WMA-format (Windows Media Audio), som ble utviklet for Windows Media Player. Gjennom utstrakt gratis nedlasting av dette programmet, og salget av det nye operativsystemet Windows ME har WMA fått så stor utbredelse at de fleste nye MP3-spillere både for PC og lomme kan avspille også disse filene.
Biter seg selv
Man skulle tro at folkebevegelsen MP3 er en glede og en stor seier for Fraunhofer og MPEG-gruppa. Snarere tvert om. Fraunhofer er sure fordi de ikke får betalt for bruken, og MPEG-gruppa er i tospann med musikk- og filmbransjen.
Faktisk er det samme person, italieneren Leonardo Chiariglione, om formann både i MPEG og i SDMI (Secure Digital Music Initiative), konsortiet nedsatt av musikkbransjen for å få bukt med MP3-fenomenet.
Framtid
Siste ferdige standard fra MPEG er MPEG-4, som reduserer størrelsen på filer med levende bilder enda mer drastisk enn MPEG-2, har blitt en folkebevegelse det også.
En gruppe datasmartinger tok navnet DivX, som opprinnelig var et mislykket amerikansk system for DVD-utleie med innebygd kopibeskyttelse og begrensing i antall spillinger. DivX bruker MPEG-4 til å redusere helaftens spillefilmer på DVD til 650 megabyte, noe som betyr at filmene kan lastes ned fra Internett via bredbånd og brennes på en vanlig CD-brenner. Dette er filmbransjens store skrekk.
Foreløpig sitter ikke den jevne filmentusiast på utstyr og forbindelse som kan håndtere dette på praktisk vis. På den annen side var det ingen som tenkte seg at de kunne høre alle de nye, kule skivene på PCen da de satt der med DOS og 2.400 bit/s modem på begynnelsen av 90-tallet.
MPEG-7 og MPEG-21
Ytterligere to nye standarder har kommet fra MPEG-gruppa: MPEG 7 og MPEG-21.
MPEG-7 er en standard for produktbeskrivelse, der opplysninger om musikken eller filmen ligger innebygd i filmen. Dette vil gjøre det lettere å følge for eksempel en musikkfil på nettet, og avsløre om noen har lagt den ut uautorisert.
I tillegg inneholder MPEG-7 en norm for hvordan maskiner skal kunne styres via stemme, uanvhengig av hvilket språk brukeren snakker. Ved å bruke fonetiske felleselementer i stedet for ord kan både en japaner og en nordmann styre samme støvsuger. Men ser også på hvordan denne teknologien skal kunne utnyttes i automatisk oversetting og tekst-til-tale.
MPEG-21 er ennå på tegnebordet, men er en videreføring av MPEG-7 med såkalt digital deklarasjon . Ett av målene er at opphavsmannen gjennom dataverktøy til enhver tid skal kunne vite hvordan et åndsverk blir brukt, og at disse opplysningene ikke skal kunne fjernes av folk med urent mel i posen.
Men cracker-miljøene har alleerede vist at andre og lignende signaturer er mulig å komme rundt, så siste runde i kappløpet er har vi neppe sett ennå.
Annonse
