Vampire: The Masquerade har de siste årene vært en av de mest populære nykommerne på rollespillmarkedet. Som et friskt alternativ til gamle klassikere som Dungeons & Dragons og Warhammer, blir spillerne dratt inn i et univers hvor vampyrer i årtusener har eksistert i skyggene av vår trygge verden.
Dette suger
Spillerne tar enten rollen som vampyr, og deltar i vampyrklanenes evige kriger og intriger, eller de kan spille vampyrjegere, mennesker som vier sine liv til å utrydde disse nattens skapninger fra jordens overflate. Rollespillet har opparbeidet seg en hærskare med tilhengere, og førte blant annet til TV-serien Kindred: The Embrace.
Activision har påtatt seg den ambisiøse oppgaven med å lage et spill som overfører elementene fra rollespillet til PC. Men har de klart det? Kanskje ikke helt, men det er et vakkert forsøk likevel.
En fryd for øyet
Nå må det sies først som sist: dette er et simpelthen nydelig spill, med utsøkt og detaljert grafikk. Utrolig lyssetning og fargenyanser, kombinert med stemningssettende musikk og lydeffekter får det til å gyse langt nedover ryggen både av frykt og fryd.
Annonse
Så er det heller ikke uten grunn at en full installasjon av Vampire: The Masquerade – Redemption (heretter V:TM) tar 1.5 GB harddiskplass, og at du trenger et heftig 3D-kort for å nyte alle detaljene i høy oppløsning.
Du trer inn i spillet som korsfareren Christof , som blir såret i kamp ved Praha og tatt hånd om av den lokale kirken. Christof møter sin første krise da han blir forelelsket i nonnen som pleier ham. Når han kort tid senere blir bitt av en vampyr og ufrivillig gjort om til et blodtørstig og gudløst nattedyr er eventyret i gang.
Fra Praha til New York
Vi følger Christof gjennom flere eventyr i middelalderens Praha og Vienna, og videre til dagens London og New York. På veien blir vi kjent med mange av de 13 vampyrklanene, hvorav de fleste medlemmene brutalt blir slaktet ned mens du leker deg med Christofs nyervervede superkrefter. 
Og her har vi truffet på selve liktornen i spillet, som faktisk forhindrer V:TM å bli den ubestridte klassikeren den burde ha vært. Spillet er nemlig et “dungeonhack” uten like, hvor du bortsett fra å nyte den praktfulle grafikken egentlig gjør fint lite annet enn å drepe andre vampyrer og monstre.
Det hjelper ikke at historien er svært så avansert og spennende, når du kan gjøre så lite for å forandre på den. Du driver konstant og kjemper deg frem til neste animerte sekvens som driver handlingen fremover, mens blodet og kroppsdelene flyr veggimellom.
Etter hvert som du blir mer erfaren som vampyr, lærer du nye superkrefter, eller disipliner, som det heter, som kan gjøre alt fra å gi deg mer styrke, til å få ildkuler til å skyte ut fra hendene dine.
Håpløst kampsystem
Spillets andre nedtur er det mildt sagt knotete kampsystemet. Ganske utrolig, egentlig, at et spill som baserer seg så mye på voldelig konfliktløsning ender opp med et nesten håpløst grensesnitt for ukjemping av kamper.
For det første må du konstant klikke på den fienden du vil angripe, og det er faktisk vanskeligere enn det høres ut som, særlig når du kommer litt lenger uti spillet møter flere motstandere samtidig.. Halvparten av tiden ender du opp med å trykke på helt feil monster, den andre halvparten klikker du forgjeves på dine egne lagkamerater.
På dine eventyr møter du nemlig andre vampyrer som slår følge med deg, og disse må du også styre i kamp. Det vil si, egentlig er det meningen at de skal kunne styre seg selv, men det kreves altfor ofte at du selv går inn og overtar kontrollen. Og når du i tillegg skal overvåke bruken av disipliner hos opptil fire vampyrer, så er det fort gjort å miste kontrollen.
Multiplayer lover bra
V:TM svikter altså litt som hack-and-slash spill, og hadde det ikke vært for multiplayer-mulighetene ville spillet også svikte som rollespill.
For Activision og utviklerne i Nihilistic Software har faktisk klart å lage et veldig spennende spillmiljø som de stiller til disposisjon for rollespillere. En spiller tar rollen som Storyteller, og kan når som helst gå inn og ta kontroll over de forskjellige menneskene og monstrene de andre spillerne møter. Storytelleren kan også dele ut erfaringspoeng, og plassere våpen, skatter og andre gjenstander ut som han vil.
Dette systemet har mange begrensninger, men man kan absolutt se store muligheter i å spille rollespill gjennom V:TM. Nihilistic Software har gjort sitt eget rederingsverktøy tilgjengelig for nedlasting, hvor man kan konstruere nye verdener, og til og med bruke et script-system for å lage avanserte hendelser i spillet.
Men dette verktøyet har en svært høy brukerterskel – bare spør alle som har prøvd å lage brett til Quake, hvor et tilsvarende redigeringsprogram brukes. På grunn av de talløse timene som nødvendigvis vil være en del av forberedelsene til et V.TM multiplayerspill, så er nok dette i første omgang bare være et alternativ for de mest innbitte rollespillere.
Anbefales
Selv om det riktignok er et par ting å utsette på V:TM, så ikke misforstå og tro at dette er et dårlig spill. Grafikk og lyd er som sagt av enestående kvalitet, og stemningen er bedre enn noe annet spill i denne sjangeren.
Det er likevel i multiplayer-modus potensialet ligger, og her kan vi bare håper på en fremtid med mange oppdateringer og mer brukervennlige redigeringsprogrammer.
Se forøvrig www.activision.com/games/vampire.
Annonse
