Jeg innrømmer det først som sist: Pragmata er ikke et spill jeg har fulgt med på, det til tross for at dette er en av spillhistoriens mer dramatiske utviklingshistorier. Spillet ble nemlig annonsert helt tilbake i juni 2020 under Sonys PlayStation 5-avdukingsevent, som intet mindre enn Capcom sitt første originale merkevare på åtte år.
Introduksjon – Pragmata PC
Spillet ble deretter planlagt til 2022, og deretter til 2023. Samme år skjønte Capcom at noe var alvorlig galt (hva, vet vi ikke), og utsatte spillet på ubestemt tid. Deretter sommeren, 2025, (er du også ør?) ble spillet omsider bekreftet for en lansering i 2026, nærmere bestemt 17. april 2026 – en uke tidligere enn først annonsert. Det er da noe etter seks års ventetid!
Men hva er Pragmata? Jo, et action-eventyrspill utviklet og utgitt av Capcom, og tilgjengelig til PC, PS5, Xbox Series X/S og Nintendo Switch 2.
Under panseret bruker spillet Capcoms egen RE Engine, den samme motoren som driver blant annet Resident Evil-serien og Devil May Cry 5. På PC støttes path tracing for mer avansert lysbehandling, og det er faktisk samme plattform jeg testet på. Så heldig!
Annonse
Så hva er egentlig Pragmata? Det spør jeg meg selv på vei inn i dette. La oss finne ut av det sammen med Hugh og Diana.
Gameplay
Pragmata er i kjernen et roguelite action-eventyrspill sett fra tredjepersonsperspektiv. Dør du, havner du tilbake i hovedbasen, men det er ikke bortkastet tid. Her kan du oppgradere både Hugh og Diana, samt forbedre våpnene dine og øke Hugh sin helse. Før hver ny runde velger du hvilke våpen og egenskaper du vil ta med deg ut, noe som gir en taktisk dimensjon allerede fra start.
Pragmata er også ulikt andre roguelite-spill, og det er det faktum at spillet er mye enklere. Det er kun to nivåer: enkelt, og normal vanskelighetsgrad. Jeg anmeldte på normal, og selv jeg som ikke er supergod (elendig, faktisk – Saros skal bli gøy!) i denne sjangeren, klarte meg bra. Spesielt i begynnelsen er spillet enkelt til man skjønner hva som fungerer best.
Hugh er utstyrt med jetpack og et utvalg skytevåpen. Jetpacken lar ham hoppe unna angrep og nå områder som ellers er utilgjengelige. Men selve kjernen i gameplayet er samspillet mellom Hugh og Diana, og det er her Pragmata skiller seg ut:
Robotene på den månebaserte forskningsstasjonen er nemlig nesten helt immune mot Hugh sine skudd så lenge rustningen er intakt. Diana må derfor hacke seg inn i robotenes forsvarssystem, deaktivere det og avdekke svakheten; først da kan Hugh gjøre skade.
Hackingen styres via et rutenettbasert minispill der du bruker d-padden til å føre en markør fra start til mål. Underveis kan du velge å treffe valgfrie multiplikatorbokser som gir Hugh fordeler som økt våpenskade. Knepet er at dette skjer i sanntid, altså mens du løser hackepuslespillet med Diana, må du samtidig bruke Hugh til å hoppe unna og skyte for livene deres. Det krever at du håndterer to ting på en gang, og det er nettopp denne todelte mekanikken som gjør kampene i Pragmata til noe vi ikke helt har sett maken til før, og som Capcom smart markedsfører slik:
…kampsystemet, som aktiverer begge sider av hjernen.
Men fungerer det? Ja, absolutt – på en merkelig måte. Kanskje ikke så rart, for Capcom kombinerer vanedannende hacking med spektakulære eksplosjoner og et musikk- og lydbilde som nesten føles som et dansespill. Når fiender knuses og metall splintres med tilfredsstillende lydeffekter, akkompagnert av kommentarer fra karakterene, flyter alt sammen mens historien sakte driver fremover. Man blir hekta.
Verdenen og historien
Pragmata finner sted på en månbasert forskningsstasjon som er blitt overtatt av den fiendtlige AI-en IDUS. Men å kalle det «en romstasjon» gjør ikke verdenen rettferdighet, for i løpet av spillet beveger du deg gjennom miljøer som føles svært ulike hverandre, noe som gir opplevelsen mer variasjon enn man kanskje forventer.
Et av de mest fascinerende områdene er en New York-lignende by konstruert inne på stasjonen. Det spesielle her er at hele miljøet er designet til å se ut som om det er generert av AI med feil og logiske umuligheter som taxier som synker ned i gulvet eller busser som vokser ut av vegger. Poenget er at dette ikke er AI-generert: Capcoms egne utviklere har manuelt og møysommelig bygget disse feilene inn i miljøet for å skape en uhyggelig, ukjent følelse av noe som ligner virkeligheten, men som ikke helt er det.
Det er i disse omgivelsene at forholdet mellom Hugh og Diana utfolder seg, og verdenen fungerer like mye som et bakteppe for karakterutvikling som for action. Diana, en android med en sjuårings nysgjerrighet og naivitet, stiller spørsmål ved alt hun ser: et vanlig spiserom blir en samtale om hva mat egentlig betyr for mennesker. En bro med utsikt over månebyen blir en leksjon i selvbevaring.
Hugh, som antyder at han selv føler seg stadig mer fremmedgjort fra sin egen menneskelighet, finner i Diana et slags speil, og kanskje et svar?
Verdensbyggingen står Shoji Kawamori bak, mannen bak Macross-serien. Det forklarer nok den særegne blandingen av science fiction-estetikk og emosjonell tyngde. Pragmata er et spill som ikke er redd for å la omgivelsene bety noe mer enn bare kulisser. Når det er sagt er det veldig mye jogging i romskipomgivelser, og det har vi sett i veldig mange andre spill.
RE Engine imponerer igjen
Pragmata kjører på Capcoms egen RE Engine, en motor som siden Resident Evil 7 (og ikke minst i råflotte Requiem) i 2017 har drevet samtlige av studioets spill, og som nok en gang viser hvorfor den er blant bransjens mest imponerende motorer (som ikke er UE 5.)
Motoren støtter avansert path tracing på PC for multi-bounce lysbehandling og høykvalitets ray traced refleksjoner, noe som gir spillet en cinemaisk lysetting vi har blitt litt vant med de siste året nå som utviklerne bedre skjønner hvordan de skal dra nytte av ray tracing.
I tillegg benyttes motorens fysikkbaserte hårsimuleringssystem for å gjengi Dianas lange hår realistisk, en teknologi som faktisk ble utviklet spesielt for dette spillet og senere overført til Resident Evil Requiem.
Selv testet jeg på PC med et RTX 4090-oppsett, alt på maks innstillinger i 4K med DLSS Quality, og opplevelsen var fjellstabil fra start til slutt med et snitt på 80 FPS. Ingen hakking, ingen tekniske problemer, bare en jevn og flott spillopplevelse slik Capcom hadde tenkt det. RE Engine fortsetter å være en av de best optimaliserte motorene i bransjen, og Pragmata er et nytt bevis på det. Rett og slett herlig, og viktig når man timer skyting og hacking.
Konklusjon
Det er den ferske gameplay-mekanikken og forholdet mellom Diana og Hugh som gjør Pragmata til et friskt pust. Verken verdenen eller tredjepersonsskytingen med boosterpack er spesielt original, men Capcom henter seg inn med varme der oppe på romstasjonen.
Spillet treffer særlig når det fanger entusiasmen og oppdagelsestrangen slik bare en syv år gammel jente kan utstråle, med glede og humor. Samtidig gjør Hugh sitt beste som en slags farsskikkelse, mens han forsøker å lære jenteroboten hva det vil si å være menneske – en følelse han selv gradvis mister i forsøket på å knytte seg til andre mennesker.
Gamere velger NordVPN – Se dagens tilbud
- ⚡ Slipp lagg: Lavere ping med NordLynx
- 🎯 Enklere motstand: Få tilgang til bot lobbies
- 🛡️ Total sikkerhet: Skjul IP mot DDoS
Pragmata sjarmer med oppdatert kamp for tredjepersonsskytespill, og kobler det hele sammen med et fantastisk samspill mellom Diana og Hugh, men spillet tjener kanskje mindre enn Capcom trodde på klisjer som en romfartsbase, og skytemekanikken til Hugh er ikke original, ei heller måten man oppgraderer og utruster seg for kamp.
Når det er sagt er det nok frisk pust i Pragmata til at jeg stadig kom tilbake til mer.
💬 Hopp til kommentarene
