test atomic heart
"Atomic Heart" to russiske Mundfish fem år å utvikle. Det er lett å se, men ikke alltid like engasjerende som det burde ha vært selv om variasjonen er der.

Annonse


TEST: På papiret høres det perfekt ut – “Atomic Heart”

Mundfish brukte fem år på sitt første spill, Atomic Heart, som følger med Xbox Game Pass.

Var det verdt tiden deres og min?

Introduksjon

FPS-spillet er satt i en alternativ virkelighet der Sovjet tilsynelatende ble en suksess og avslørte hemmelighetene for hoppe inn i en imponerende teknologisk fremtid, dog akk så til tider klisje-fylt med flyvende biler og roboter som utfører banale oppgaver for menneskets eget godtbefinnende. Har du sett “The Twilight Zone”?

Jeg leste og så med interesse på spillet før lanseringen, og ble imponert av grafikken og det visuelle designet som så både nytt og brukt ut.

Annonse


Du skjønner, spillet henter mye inspirasjon fra titler som Bioshock, samtidig som det er mer åpent og med mulighet for å forbedre både våpen og seg selv.

Verdenen

Det er et teknologisk paradis som møter spilleren i åpningsminuttene i dette spillet satt til en sprø verden anno 1955. Det er tettpakket med dialog innledningsvis, og det tar ikke slutt. Jeg er ikke fryktelig imponert over den ens-artede macho-presenatsjonen av hovedpersonen. Slik ender ofte slike spill opp, dessverre.

At Atomic Heart har sin egen stil vil være å ta i: for det låner det for mye av andre spill satt i en alternativ virkelighet, som de nyeste Wolfenstein-spillene, Cyberpunk og Bioshock. Samtidig ser jeg med enkelhet at utviklerne har tatt seg flid med hver eneste detalj. Jeg har ingen problemer med å skjønne at det tok et mindre studio som Mundfish fem år å fullføre.

Spillbarhet

Riktignok er han enig med spilleren i at flere av oppgavene man må løse for å komme seg ut av bunkeren, til tider er kjedelige, men det har noe for seg at Mundfish lærer spilleren å spille. Og opplært blir man: det tar lang tid før vi får se dagslys etter en både langdryg og dramatisk åpningssekvens som først minner om Half-Life, og senere som en øst-europeisk action-film uten sjelen som trengs.

Spesielt i starten må du belage deg på å komme nærme for å slå dem.

Utviklerne gjør alt jeg kan erindre som noen gang er testet i FPS-spill tidligere: du må time å hoppe unna fienden, snike deg rundt, angripe bakfra, skyte med tradisjonelle våpen og bruke de spesielle kreftene dine for å spare på ammunisjonen.

Det tar også tid å ta kverken på fiendene, spesielt om man ikke kombinerer styrkene sine på en smart måte. “Bullet sponges” er noe av det verste jeg vet i enspiller-spill, selv om det ikke i enhver situasjon er et problem.

Ammunisjon kan handles fra en seksualisert salgsautomat som ikke får nok av deg, om du har penger nok da.

Atomic Heart er voldelig, inneholder banning og har også til tider eksplisitte seksuelle referanser. Altså: ikke for barn.

Du må nemlig bruke mye tid på å plukke med deg skrap og andre gjenstander fra skrivebord og lik. Det kan bli i overkant mye, men heldigvis er man utstyrt med en slags magnet som henter det inn for deg om man er i nærheten.

Å kombinere tradisjonelle håndvåpen og med mer spesielle angrepsmetoder er viktig.
Det er flere typer “puslespill” der noen krever timing, og andre at man finner koden i verdenen.

Grafikk

Spillet bruker med stort hell Unreal Engine 4. Jeg er imponert over hvor visuelt storslagent det kan være, og detaljer i verdenen og fiendene er av ypperste klasse. Mundish topper det hele av med meget god ytelse. Med alt som finnes av grafikk-snacks kan jeg kjøre Atomic Heart i 4K, DLSS med høyest kvalitet og likevel fint klare godt over 80 FPS i de aller fleste situasjoner.

Det er ingen tegn til etterslep, men det at det ikke er lastetider er ikke helt sant: du vil oppleve til tider for mye heis-musikk, men dette er før man er på vei ut igjen.

Grafikken er god, ytelsen ditto og det er variasjon i det man opplever.

Konklusjon

Det rare med Atomic Heart er at det prøver å gjøre alt, men ikke ender opp med å gjøre noe nytt. Summen er at vi har spilt det før, men med en vri.

Selv om settingen er ganske original er det ikke noe originalt med måten man må takle fiendene på, og jeg får følelsen av at det er for mye Bioshock-fanboyisme blant utviklerne.

Mundfish skal ha kred for å gjøre seg flid med detaljene. Spillet tar seg ofte storslagent ut, og det er så mye dialog at jeg til tider ble lei gnålet. I det minste er man aldri redd for å ikke finne frem, eller være frustrert over hvor man tror man må gå.

Det at hovedpersonen ikke er noen man føler sympati med, og at man ler av ham i stedet for med ham, er typisk studioer som ikke er Naughty Dog eller de få andre som behersker å fortelle historier i spill på AAA Hollywood-nivå.

På papiret ser det ut som et drømme-spill, men å faktisk oppleve det er engasjerende enn det burde ha vært. Det er rett og slett for kjedelig, for ofte.

TEST: På papiret høres det perfekt ut – “Atomic Heart”
Vi konkluderer
Atomic Heart leverer en spennende verden som burde ha vært mer moro å spille enn det er.
Leservurdering91 Vurderinger
4.9
+
-
7.3

Annonse