Hideo Kojima og utviklerteamet hans, Kojima Productions, sin store hemmelighet er endelig ute av sekken. Spillet som i lang stund ikke har vært noe annet enn en stor gåte, skal endelig slippes for offentligheten – om en ukes tid. Frem til da kan man enten lade opp ved å se de mange filmsnuttene fra spillet, eller det jeg anbefaler: å holde seg så langt unna alt om spillet som mulig. Dette er en opplevelse man ikke vil ha spolert på forhånd, sann mine ord.
Til tider virker det nesten litt rart å kalle det et spill, spesielt med tanke på at en av vanskelighetsgradene er spesielt beregnet på de som ikke egentlig spiller spesielt mye spill, men heller vil ha opplevelsen – eller se filmen som man også kan si. Siden Kojima har brukt filmskuespillere i spillet er det ikke rart det er et fokus på filmsekvensene gjennom hele spillet, og mange vil nok spille spillet akkurat på grunn av dem.
Og for dere som ikke liker å spille på konsoll: ja, det kommer på PC en gang rundt sommeren 2020
Hva er egentlig greia?
Death Stranding er en opplevelse, det er en film, det er et spill. Det er mange måter å beskrive spillet på, men hva er det det egentlig går ut på? Ganske enkelt forklart er man Sam Porter Bridges, og jobben din er å levere pakker gjennom hele USA. Høres enkelt ut? Nja, det er nok ikke så enkelt. Amerika har blitt påvirket av en «Death Stranding», en form for overnaturlig hendelse som omtrent har utryddet alt av liv. Mennesker har flyktet under bakken og bare noen få, modige tør begi seg ut i naturen.
Annonse
Dette er altså der Sam kommer inn. Han er en av disse modige personene som jobber frilans som postbud – helt til han motvillig blir med i organisasjonen Bridges som jobber for å forene USA igjen, eller United Cities of America, UCA, som de kaller det. Det er her spillet begynner, og Sam får seg jobb som nettverkstekniker også. Hans jobb er i det store og hele å gå Nord-Amerika på tvers, øst til vest, og koble alle bostedene sammen via et noe mystisk nettverk, The Chiral Network.
Måten Sam skal få til dette på er veldig enkelt og greit å gå fra et sted til et annet, ofte med noe tungt på ryggen og håpe de han møter er villige til å bli med i både UCA og nettverket. Ofte er ikke folk så interesserte i det, og han må da hjelpe dem med noe de trenger hjelp med – ikke overraskende involverer dette ofte mye gåing og bæring.
Nå er det lett å tenke at dette må være det kjedeligste spillet i manns minne. Og for noen vil det nok være det. Death Stranding er et unikt spill, og det vil derfor være de som hater det like mye som de som elsker det.
Helt overordnet er det ganske monotont, men Kojima og gjengen hans har klart å gjøre så man holder interessen oppe.
Att og fram er like langt
Death Stranding er heldigvis ikke så kjedelig som det høres ut som. Hovedpoenget med spillet er ikke egentlig det å gå land og strand rundt med pakker. Det er å bringe folk sammen, å gjenforene Amerika. Dette er det historien i spillet bygger på. En historie som er for øvrig er utrolig godt laget.
Første gang jeg dro ut med en leveranse på ryggen ble jeg virkelig overrasket over hvor vakker naturen var. Åpne gresssletter og store fjell. Og en haug med småsteiner, mer om dem senere. Det er bare deg i naturen, helt alene på dette oppdraget for å redde verden. Etter å ha gått noen minutter dempes plutselig alle lydene i spillet, kameraet zoomer ut og det begynner å spilles musikk. Dette er noe som skjer her og der i spillet – plutselig begynner en sang å spilles, og hele opplevelsen heves flere hakk. Musikken var helt perfekt til situasjonen, rolig og litt melankolsk, og det er ikke langt ifra at dette var en av de vakrere spillopplevelsene jeg har hatt i nyere tid. Alt klaffet helt perfekt.
Alt klaffet helt perfekt til Sam begynte å sjangle under vekten av det han hadde på ryggen. Magien ble litt brutt, men etter å ha stabilisert Sam ved å mesterlig trykke på L2 eller R2 på kontrolleren, var det bare å fortsette mot målet.
Måten du kommer deg rundt på er i all hovedsak apostlenes hester. Sam ville gjort enhver soldat til skam med ikke bare hvor mye han kan bære, men også tempoet han klarer å holde. Så lenge man ikke har lastet han helt opp er det rolig jogg det går i. Har du derimot fylt på et lite tårn med pakker på ryggen til Sam blir han fort litt mer ustø på beina og bruker mer tid på å sjangle enn å egentlig gå fremover. Fryktelig irriterende de gangene man for eksempel må frakte fem svære kasser med stein, og det så vidt er mulig å bevege seg i en rett linje.
Heldigvis har utviklerne tenkt på akkurat dette. Til din disposisjon har du et lite knippe kjøretøy som kan brukes. Den enkleste kan ikke beskrives som annet enn en kurv som svever fredelig bak deg, men det finnes også trehjulssykler og en lastebillignende sak. Det rare med de faktiske kjøretøyene er at de er helt ubrukelige til å kjøre på terreng som ikke er tilnærmet helt flatt. Her kommer den tidligere nevnte småsteinen og nesten bokstavelig setter kjepper i hjulene dine. Den minste lille hump eller ujevnhet bråstopper kjøretøyet. At kjøretøy som er beregnet på terrenget som finnes i spillet, er så dårlige til å kjøre på det blir litt rart.
Men det er ikke det som nødvendigvis er det største problemet. Problemet er hvor kronglete kontrollene er. Kjøretøyet responderer ikke alltid på det man trykker på, kjører plutselig fremover enda man ikke gjør noe, svinger ikke riktig. Det er nesten som om de har en personlighet. Kjøretøyene kan både hoppe og gå på bakhjulene, men å få til dette er litt av en utfordring. I et øyeblikk har man full kontroll mens man i neste øyeblikk ikke får til noe som helst.
Den lille kurven kan man for øvrig også kjøre med. Den fungerer best i nedoverbakke, som et snowboard nesten, men som de andre kjøretøyene er denne heller ikke så god venn med steinene. Her er det dog ikke steinene i seg selv som er problemet, men heller at det er null logikk bak hvilken steiner som stopper deg. Utenom det lille problemet fungerer den ypperlig til å komme seg ned fjell og bakker.
Sam er generelt ganske god til beins. Han kommer seg opp og ned de villeste bakker og fjell, og klarer seg godt i all slags terreng. Det tar ikke lang tid å bli kjent med hvordan man bør oppføre seg når man beveger seg i ulendt terreng. Som oftest er det bare å peise på oppover, men blir det for bratt kan det hende man trenger å ta en pust i bakken en gang iblant, eller en slurk med MONSTER energidrikk. Greit at spillselskapet trenger penger, men akkurat produktplasseringen til MONSTER ødelegger innlevelsen en liten smule. Digresjon forbi, heldigvis får man etter hvert som man spiller spillet og kobler flere og flere folk til nettverket tilgang til verktøy som kan hjelpe deg med å komme deg rundt. Det enkleste og mest grunnleggende er stiger og tau, men du vil ganske tidlig få noe som er umulig å klare seg uten, et eksoskjellett. Med dette kan Sam plutselig bære mye mer, og han får litt drahjelp i bakkene. Dette finnes også i flere versjoner som man låser opp utover i spillet.
Den konstante tilførselen av nye ting bidrar veldig til at man ikke går lei av spillet med en gang. Det er ikke å stikke under en stol at det ikke er mye variasjon i selve spillet så det er godt å få litt nyt her og der. Jeg syns egentlig at Kojima har tøyd strikken litt for langt med tanke på lengden på spillet. Spesielt når terrenget begynner å bli tøffere blir det ikke så fryktelig gøy å gjøre det samme om og om igjen.
Alt er ikke bare fryd og gammen
Det blir jo ikke mye spill om det mest dramatiske som skjedde var at Sam falt eller snublet litt. Death Stranding-hendelsen brakte med seg litt av hvert som krydrer tilværelsen. Det mest dramatiske for vår del er BT-ene, eller Beached Things. Disse er skapninger som ikke egentlig hører hjemme i vår verden, men er strandet her. De kommer utelukkende sammen med Timefall, et slags regn som akselererer tiden til alt det treffer. Det BT-ene gjør er for det meste å sveve rundt i klynger, og hvis de oppdager Sam prøver de å fange han. I begynnelsen er disse fryktelig ubehagelige, spesielt når man legger til at de som oftest er umulige å se – når det begynner å regne blir alt guffent. I hvert fall de første ti til tjue gangene man møter dem. Etter det blir det bare et irritasjonsmoment.
Sammen med at man får våpen som ødelegger dem mister de mye av den skremmende effekten.
De første gangene jeg kom over dem gjorde jeg mitt beste for å ikke bli sett, men etter hvert ble det heller til at jeg løp gjennom dem mens jeg hev granater i øst og vest og satset på at det skulle gå fint.
Annet enn BT-ene finnes det også fiendtlig innstilte mennesker ute i naturen. Disse samles i områder rundt omkring, og hvis Sam går inn i området deres kommer de til å prøve å finne han og stjele det han har med seg. Disse er enda enklere å hanskes med enn BT-ene og blir igjen bare et lite irritasjonsmoment etter at man får våpen til å ta dem med, eller innser at man kan slå dem ned ganske lett.
Alt av fiender skaper litt variasjon, men det blir heller til at man bare blir lei av dem etter hvert.
Strands
Dette er noe av det mer unike med Death Stranding. I bunn og grunn er spillet enkeltspiller, men man kan indirekte samarbeide med andre spillere. Dette foregår gjennom at man kan plassere broer, tau, stiger, taubaner eller veier i verdenen mens man spiller. Disse kan andre spillere benytte seg av hvis de har behov for det.
Det lure som spillutviklerne har gjort her er nemlig at man ikke får tilgang til det andre har plassert før man har bygd ut nettverket i det området. Første gang du er et nytt sted så er du helt alene, uten hjelp på noen som helst måte. Det er ikke bare her de har gjort det. Man får aldri verktøy som gjør livet lettere før etter at du har hatt behov for det en stund – man må gjøre seg fortjent til å få det lettere.
Selve systemet kalles Social Strand System, og det er derfor Hideo Kojima mener at Death Stranding ikke bare er et actionspill, men også et strand-spill – en helt ny sjanger foreslått av han. Dette passer veldig godt inn i kjernen av spillet som jo er det å bringe folk sammen og knytte bånd. Du er aldri alene.
I verdenen kan man finne pakker som aldri ble levert. Det man kan med de er å betro dem til andre spillere så de kan levere dem. På den måten spiller man på en måte sammen med andre enda du i bunn og grunn er helt alene.
Konklusjon
Den gjengse leser har sikkert lagt merke til at jeg omtrent ikke har nevnt noe om historien. Dette er fullt og helt bevisst fordi jeg mener at dette er et spill som bør oppleves med så lite forkunnskap som mulig. Men om jeg skal si noe så må det være at det er en utrolig grundig historie med nesten for mye informasjon. Men vær advart: det er mange, lange filmsekvenser.
Det at de bruker ekte skuespillere gjør at alt av dialog er mesterlig utført og virkelig full av innlevelse.
Alle karakterene man møter, små som store, har mye arbeid bak seg og godt valgte skuespillere. Litt småplukk vil være hvordan hovedpersonen Sam blir fremstilt. I de fleste tilfeller er han en stum og, for å være helt ærlig, ganske simpel, person, men plutselig slår han til og virkelig åpner seg opp. Det kan virke som de i etterkant har prøvd å fikse litt på dette ved å gi han litt ekstra personlighet i form av små utsagn mens han går og når spesifikke ting skjer.
Det er kanskje å banne i kirken, men jeg hadde ikke hatt noe imot om Death Stranding en gang ble en film eller serie.
Det er en unik opplevelse på godt og vondt. Det vondeste er nok når man har levert sin ørtenhundredeogfemtifjerde pakke, sett den samme sekvensen av at han legger pakken på plass og at mottakeren ser på pakken. Spillet blir akkurat litt for langt.
Det gode er at det virkelig er one-of-a-kind. Kojima Productions balanserer hårfint mellom det seriøse og det komiske. Menneskeheten er formelig utryddet, men se på den fine oterhatten Conan O’Brien har laget til deg! Det rare er at det funker. Det myker ting opp og gir det en følelse av at det fortsatt er mennesker å redde. Man kobler ikke sammen Amerika for kunnskapen og informasjonen, men for menneskene som bor der.
De få og små negative elementene tar ikke vekk fra hvor utrolig bra Death Stranding er, men det er lett å se at det ikke er for alle
+ En utrolig vakker opplevelse
+ Rørende og dyp historie
+ Smart designet “flerspiller”
– Litt for langt for sitt eget beste
– Kjøretøy generelt dårlig designet
– Lite engasjerende fiender
Annonse
