Storslått romeventyr

For oss har Mass Effect vært et av de definitivt mest etterlengtede Xbox 360-spillene. Kan kombinasjonen av ordentlig, seriøs science fiction, solid rollespilling og avansert teknologi noensinne slå feil? Dette må vel være det perfekte spillet?

Vel, det går tydeligvis an å bomme.

Ikke at Mass Effect er noe dårlig spill. Tvert i mot, som terningkastet viser, er det et veldig godt spill. Det er bare at vi som forventet et uforglemmelig romopera, en tittel som skulle etablere seg som spillverdenens Star Wars, vi må nødvendigvis se oss skuffet. Sånn er det med forventninger av og til. Vi lever med det.

Sakte film

Og vi har ikke så veldig lyst å innlede en anmeldelse ved å diskutere det tekniske. Men problemene er alt for store der til at de kan vente. For det første: Mass Effect hakker, og det hakker så mye at spillets illusjon blir jevnlig ødelagt av dårlig framerate. Det hakker mens vi spiller, menyene er trege, det er ikke uvanlig med innlastning på uventede steder. For det andre har spillet et nokså stort problem med teksturer som lastes inn for tregt, litt sånn som Halo 2 hadde i sin tid. Alt dette bidrar til at spillet virker til å være på randen av å krasje og brenne opp mesteparten av tiden.

Og når et spill forsøker å skape et såpass troverdig univers, forsøker til de grader å få oss til å leve oss inn i det, blir disse tekniske feilene enda mer framtredende. Og gjør oss desto tristere.

For det er virkelig et flott univers vi snakker om her. Det er dette som redder Mass Effect i våre øyne.

Dyp historie

Bakgrunnsarbeidet Bioware har gjort er vanvittig imponerende. De forskjellige rasene som deltar i spillet har alle detaljerte bakgrunnshistorier, nøysomt beskrevet i et medfølgende oppslagsverk. Alle rasene har et visst forhold til hverandre, sine agendaer og meninger. Og det beste av alt – menneskene, som vi spiller, er for en gangs skyld utskudd, en upopulær nykommer til den galaktiske alliansen, som stadig vekk må bevise sin verdi og modenhet. Fordommene mot menneskerasen, og menneskers manglende tiltro til sine utenomjordiske kolleger tas opp jevnlig, og det bringer en ytterligere dybde til historien.

I beste Bioware-stil har også de separate personlighetene som deltar komplekse forhold til hverandre. Vi styrer et menneske ved navn Shepard (du kan velge hvorvidt det er en mann eller kvinne, og fornavnet tilpasses deretter), og vår rolle er å lede jakten på en hemmelig supersoldat som har mer eller mindre mistet forstanden. Med oss har vi en gruppe bestående av andre menneskker og aliens, og når vi skal forlate skipet for å gå på oppdrag, kan vi ta med oss to av disse. Har du spilt Knights of the Old Republic? Da vet du omtrent hvordan det fungerer.

Personlig

Hver av disse har mange meninger de mer enn gjerne kommer med. Enten det gjelder oppdraget eller forhold til andre deltakere i gruppen, det er mye interessant informasjon du kan tyne dem for når du vandrer rundt i skipet ditt mellom oppdragene. Noe som bidrar til spillets allerede betydelige dybde. Dette liker vi. De tålmodige kan få mange timer ekstra spilletid bare ved å snakke, og dialogsystemet er interessant og ganske så nyskapende.

Du kan nemlig velge dine svar fortløpende, og din instilling har faktisk genuin innvirkning på historiens forløp flere ganger. Bioware henter nok en gang inspirasjon fra sine egne, tidligere spill, og gir deg flere moralske valg underveis. Og disse er mer enn bare kosmetiske, du får ved noen anledninger makt til å bestemme over liv og død av både dine nærmeste og mange andre. Mange spill har prøvd å berøre slike spørsmål, men Mass Effect får det faktisk til å virke.

Personlighet og dybde er det med andre ord nok av her. Men hva med selve spillbarheten?

Jakten på det onde

Spillets grunnleggende struktur går ut på at du reiser mellom planeter i vår galakse på jakt etter den nevnte slemme supersoldaten. Mer av historien vil vi selvsagt ikke diskutere – men det er sci-fi av høy kvalitet. Skipet ditt, Normandy, er utstyrt med et kart der du kan velge ditt neste mål. Spillets hovedkampanje tar oss til en rekke verdener, men det er langt mer å hente: På stjernekartet finner du flere andre planeter du kan lande på og utforske, og der kan du ta for deg flere frivillige oppdrag. Det finnes også diverse sideoppdrag på de obligatoriske planetene – du vil ofte treffe på personer som trenger din hjelp, og det er opp til deg å høre på dem. Som alltid i rollespill er det både erfaring og unike våpen eller utstyr å hente på å gjøre tilleggsoppdragene.

Vårt problem er at mange av verdenene, til tross for sitt ofte flotte utseende, føles temmelig generiske. Tilsynelatende utforsker vi fremmede planeter over hele galaksen, men når alt kommer til alt tilbringer vi alt for mye tid i korridorer, ruinerte tuneller og andre rimelig kjedelige omgivelser.

Greit kampsystem

Det hele foregår i tredjeperson, og spillet har et ganske betydelig actionpreg. Dermed er Mass Effect et stykke unna de reneste rollespillene, for her er det en del Gears of War-inspirasjon å spore opp. Kamp foregår hundre prosent i sanntid, krever utstrakt bruk av skjulesteder og gir deg begrenset kontroll over de to lagkameratene du har med deg. Og vi innrømmer at det ikke alltid føles like underholdende. Det er litt vanskelig å sette fingeren på hva som er feil, men kampene er rett og slett litt unøyaktige noen ganger, med slapp kunstig intelligens. Du kan velge mellom en del våpenklasser, som pistoler, hagler og maskingevær, og noen av karakterklassene er sterke på å bruke “magiske” angrep, ikke helt ulike Kraften fra Star Wars. Tilsynelatende er alt lagt opp til en underholdende kampopplevelse, men det føles bare litt uorginalt.

Oppbygningen av figuren din er derimot ganske interessant, og du får detaljerte muligheter til å tilpasse de forskjellige egenskapene. For hvert nivå du går opp får du flere poeng du videre bruker på å oppgradere både Shepard og de andre på laget ditt, og det er ukomplisert og dypt samtidig. Det er også viktig å huske å jevnlig bytte rustning og våpen, samt oppgradere dem. Tilpasnings- og oppgraderingselementet er generelt veldig bra, og her bør de fleste rollespillelskerne være fornøyd.

Et siste spillelement vi bør nevne er kjøretøysegmentene. En svært så fleksibel “rombil” ved navn Mako brukes både i flere av hovedoppdragene og i utforskningen av ukjente planeter, og dennes ildkraft gjør at kampene vi havner i blir stort sett småtteri. Men for all del, bilen er morsom å kjøre, og er for så vidt et helt kult tillegg til spillet.

Stort, men ikke alltid like bra

Det er mye, mye mer å hente i Mass Effect enn vi rekker å snakke om her. Selve hovedhistorien tar ikke allverdens tid å spille gjennom, men med alle tilleggsoppdragene og planetene vi kan utforske blir spillets levetid brått mye lengre. Og vi har selvsagt andre klasser å prøve ut, andre moralske valg å teste, og ikke minst besetningsmedlemmer å sjekke opp (det er mye mer romanse i spillet enn den omtalte “lesbesexen”). Det er mye her, og bredden av innhold er kanskje spillets sterkeste side. Ved siden av mulighetene til å påvirke spillets utvikling med valgene du tar.

Litt av poenget med Mass Effect er kanskje at man må gi spillet tid. Fordi bitene faller mye mer på plass utover enn de første par timene kan gi inntrykk av. Fordi historien tar seg virkelig opp, og fordi kampene blir bare bedre og bedre.

Det vi ender opp med er en varierende opplevelse. På den ene siden har Mass Effect noen helt briljante øyeblikk, rørende scener og mektige opplevelser. På den andre siden må vi gjennom mange generiske sekvenser, noen småkjedelige kamper (bosskampene derimot, er glimrende) og vi må leve med svært irriterende tekniske problemer.

Grafikk og lyd

Grafikken for øvrig er veldig fin, når den ikke hakker. Figurene, spesielt ansiktene, er nydelige, og det skulle bare mangle, så mye dialog som det er i spillet. Omgivelsene likedan, mye flott å se her, mye detalj, og svært fet design på romskipene. Men som sagt, en del kjedelige ganger og tuneller ødelegger variasjonen.

Et meget stort pluss til musikken. Drivende, elektronisk lydspor bringer tankene til klassiske sci-fi-filmer, Blade Runner spesifikt, og det passer ypperlig til spillets setting og stemning. Vi skulle ønske det gikk an å skru opp musikkvolumet enda høyere. Stemmeskuespillet er også stort sett meget bra, og vi merket et og annet kjent navn i rulletekstene.

Så, årets rollespill? Kommer litt an på øyet som ser. Det er dypt, det er spennende, det har en svært god historie, og valgmulighetene gjør at gjenspillingsverdien er veldig høy. Men samtidig er det en del som bare ikke lever opp til våre ekstreme forventninger, enten det er de mangel på finpolering, eller en og annen generisk skytesekvens som ikke akkurat sender pulsen i været.

Bioware har ikke klart å leve opp til sin egen standard de satte med Knights of the Old Republic. Men de har klart å skape et flott univers, og siden Mass Effect er bare første del av en trilogi, gleder vi oss til å returnere til det. Såpass bra er det. Kjøp. Men ikke forvent en sjangerveltende klassiker.

Mass Effect kommer i salg på fredag, eksklusivt til Xbox 360