SPILLTEST: C&C 3

Mange høyt aktede spillserier har den siste tiden vendt trumferende tilbake. Titler som Zelda og Final Fantasy XII beviser at gamle navn trenger ikke å miste relevansen sin.

Command & Conquer er også på mange måter en slik serie. De tidligste spillene har vært med og etablert hele sanntidsstrategisjangeren, men man kan ikke komme bort fra at de seneste titlene har mistet litt fokus.

Derfor er det så hyggelig å se at C&C er tilbake i toppform, og det uten å røre ved oppskriften.

Tradisjonelt

For dette er klassisk C&C hele veien gjennom. Bygg de største tanksene du kan og send dem av gårde. Ødelegg all motstand. Vi innser nå, etter å ha spilt glimrende, komplekse og krevende spill som Supreme Commander eller Company of Heroes, at C&C ikke egentlig handler om strategi. Det handler om upretensiøs underholdning, kanskje uten virkelig dybde, men med masser av sjarm.

C&C 3 er også en gavepakke for fansen. Alle elementer vi har elsket med de tidlige spillene returnerer i denne omgang. Fra den pompøse musikken til filmklipp med ordentlige skuespillere. Og faktisk en lang rekke kjente ansikter dukker opp der, forutsatt at du har sett på Lost, Battlestar Galactica og Star Wars, blant annet. Filmklippene er laget i samme stil som for ti år siden, med billige spesialeffekter og overdrevet dialog. Forskjellen er at i de første C&C-spillene var slike filmklipp hundre prosent seriøse. Nå er de fullstendig ironiske, laget med glimt i øyet hele veien gjennom. Det skal være sånn.

Byggeprinsippet er heller ikke nevneverdig forandret. Den eneste ressursen du trenger å samle inn er Tiberium, og i tillegg må du sørge for at strømgeneratorene leverer nok kraft til å holde basen din gående. Og utover det er det bare å bygge, oppgradere, angripe.

Tre fraksjoner

Enkeltspillerkampanjen handler nok en gang om fanatikerne i NOD som kjemper mot de autoritære GDI-styrkene. Tiberium-krystallene har overtatt, og ødelagt nesten hele planeten, og fraksjonene slåss om de gjenværende områdene. Du blir oppdatert om hva som foregår ved å se på de omtalte filmklippene, og med strøm av informasjon under kampene.

Kampanjen introduserer noen ferske elementer. For eksempel en rekke sekundære mål i hvert oppdrag, og såkalt etteretning som stadig vekk tikker inn med informasjon om enheter, våpen og styrkeforhold. Klarer du å løse samlige sekundære oppgaver i oppdraget, og finner all etteretning, får du bonuspoeng på slutten, noe som selvsagt gir oss mer lyst til å utforske brettene.

Det er flere overraskelser på lager. I tillegg til NOD og GDI dukker det nemlig opp en tredje fraksjon, utenomjordiske Scrin. Disse har sine egne oppdrag helt på slutten av spillet, og kan selvsagt også brukes i skirmish- og flerspiller-modusene.

Bra kampanje

Kampanjen byr på mye underholdning, selv om mange, forståelig nok, kun er interessert i flerspillerbiten av spillet. Oppdragene er mange, varierte, og i hovedsak veldig gode. Selv om det finnes et par frustrasjonsmomenter, og noen veldig forutsigbare vendinger. Men dette er et strategispill, ikke et episk rollespill. Det handler om å bygge og slåss, ikke etablere personlig forhold til karakterer.

Og mens vi er inne på personligheter, vi liker det faktum at EA har latt være å inkludere noen form for helter i C&C 3, slik det er populært for tiden i denne spillsjangeren. Command & Conquer er på sitt beste når vi produserer masser av ansiktsløse soldater som er lite mer enn kanonføde (OK da, Tanya var kul).

De to hovedfraksjonene har selvsagt sine fordeler og ulemper. GDI handler om tung maskinvare, massive tanks som spytter flammer over kampsonen. NOD foretrekker å arbeide i skjul og har flere enheter som kan forflytte seg uten å bli sett eller hørt, samtidig som de også produserer mengder av fanatiske selvmordsbombere. Strengt tatt, har du spilt de tidligere C&C-spillene, vet du ganske godt hva du har å vente fra disse to, og hvordan du skal gå frem for å bygge den ultimate styrken.

Mystiske Scrin

Scrin er en litt annen historie. De grunnleggende prinsippene med å spille som de utenomjordiske er ikke akkurat annerledes, du bygger baser og produksjonsfasiliteter akkurat som du gjør med GDI og NOD. Men naturligvis, enhetene deres har sine egne spesialiteter, egne styrker og egne ulemper. Kanskje de beste med Scrin er uansett at de er rett og slett grisekule, komplett med mystiske UFO-lyder og lyseffekter. Og deres ultimate våpen, moderskipet, er bare herlig der det sakte flyter over landskapet og bringer ødeleggelse over alt det havner. Nydelig.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Men som i omtrent alle strategispill er det riper i lakken, og det gjelder selvsagt at enhetene fra tid til annen er trege til å respondere, finner ikke riktig vei, og at det kan være vrient å finne optimal plassering av strukturer på basene dine. Små feil, men kan være irriterende.

Pent

C&C 3 er et veldig behagelig spill for øyene. Kanskje ikke banebrytende avansert teknisk (Company of Heroes slår fremdeles alle strategispill når det er snakk om grafikk), men veldig kompetent, detaljert, estetisk. Brettene er ofte nydelige, og samtlige enheter har sine klare trekk, har sine egne personligheter. Og det er hyggelig at det ikke krever all verden av maskinvare heller. Vår aldrende test-PC er takknemlig.

Command & Conquer 3 er blitt et veldig vellykket spill. Nei, det gjør ikke dramatisk mye nytt, og forsøker aldri å revolusjonere strategisjangeren. Det er gode, gamle C&C, med akkurat nok nye elementer til at det ikke blir for nostalgisk. Og det er først og fremst upretensiøst gøy. Vår anbefaling.