Gothic 3 er virkelig et vanskelig spill å vurdere. Det er lett å elske, og like lett å hate. Hvert øyeblikk med nytelse kan på sekundet forvandles til frustrasjon som får oss til å ville knuse skjermen.
Det er ingen skam å sammenligne Gothic 3 med Oblivion. Spesielt for de mindre erfarne rollespillere er Oblivion er godt ankepunkt når Gothic 3 skal forklares, likhetstrekkene er tross alt mange.
Forskjellen er at Oblivion var mer eller mindre ferdig da den kom ut i butikkene, Gothic 3 er ikke det.
Trøbbel på trøbbel
For maken til tekniske problemer. Grafikken hakker, lyden hakker, ting blir gjennomsiktige, nøkkelpersoner dukker plutelig ikke opp, lagring og innlastning tar evigheter, og det ryktes at et plagsomt kopibeskyttelsesystem stjeler massevis av ressurser og har skylden i mange av trøblene. Og vi har ikke en gang opplevd halvparten av problemene det skrikes om på diverse nettfora.
Annonse
Og i tillegg må du ha litt av en maskin for å kunne nyte Gothic 3 slik det er ment å nytes.
Men når du ser forbi disse plagene, eller er heldig nok til å slippe unna, forstår du hvor mye Gothic 3 har å by på. Det føles liksom at vi har så vidt begynt å forstå den komplekse verdenen, selv om vi har spilt i en del timer.
Det er på en måte ingenting dramatisk annerledes her enn i andre rollespill, spesielt av det vestlige slaget. Oppbygningen er så tradisjonell som det går an, med en navnløs helt hvis oppgave er å hente inn quests fra de mange figurene som befolker den store og flotte verdenen. Bakgrunnshistorien forteller om orker som har tatt over menneskenes land og jaget vekk den gamle kongen, men den er langt fra så komplisert og detaljert som i, for eksempel, Oblivion. Poenget er, i hovedsak, at det er to fraksjoner du skal forholde deg til: Orkene, og leiesoldatene som jobber for dem, og rebellene som vil frigjøre seg fra orkenes grep. Det er naturligvis mye mer til spillet enn dette, men strukturen som skiller mellom én hovedhistorie og hundrevis av sideoppdrag, består.
Så plutselig kommer det et villsvin bakfra, slår oss tre ganger og vi blir stunlocket, og dør før vi skjønner hva som skjer.
Fem minutter med innlastning av siste quicksave. Hva skjedde??
Det er sånt som ødelegger en perfekt god spillopplevelse, altså. En kombinasjon av tvilsomme designvalg og dårlig teknologi. Men når det fungerer, har vi det ordentlig gøy.
Enkelt, men vanskelig
Kampsystemet i Gothic 3 baserer seg på angrep og forsvar som betjenes med de to museknappene, temmelig ukomplisert, men likevel fleksibelt. Balansen er det likevel en del å utsette på, selv en kraftig og erfaren figur kan plutselig bli drept av et eller annet latterlig dyr. Én ting vi raskt forstod at nøkkelen er ofte å benytte seg av langdistanseangrep som pil og bue først, før man trekker ut sverdet og går til nærkamp. Slik svekker man motstanderen før man i det hele tatt kommer i nærheten. Men døden, den kommer ofte uansett. Så forbered deg på mye ikke-så-quick quickloading.
Rollespillteknisk har Gothic 3 noen løsninger som skiller seg litt fra andre titler i sjangeren. Når du går opp i nivåer, for eksempel, blir du ikke sterkere automatisk, men må oppsøke diverse eksperter på kamp, magi eller tyveri, og få opplæring fra disse. Da bruker du både erfaringspoeng som du tjener opp ved å nå høyere nivå, men også penger.
Men når alt kommer til alt er det hele rimelig klassisk og tradisjonelt. Det foregår tross alt i en middelaldersk verden, med troll og orker, og som sagt er det hundrevis av oppdrag å hente overalt, som ofte krever helt tradisjonelle ting som å samle inn ti stykker av et eller annet. Et rollespill for rollespillere. Av fansen for fansen.
Utviklerne prøver riktignok å spe på med litt variasjon i for eksempel dyrelivet. Men resultatene blir bare sære. Vi treffer på de sedvanlige ulvene og villsvinene, men så helt plutselig møter vi på en dinosaur?! Eller et neshorn!? Merkelig.
På vandring
Det gjør da ikke så mye, egentlig. Spillets styrke ligger uansett nettopp i omgivelsene. Verdenen til Gothic er utrolig flott, detaljert og føles temmelig levende. Grønne skoger, snølagte sletter, forblåste ørkener, alt får liksom plass i Gothic 3. Og det virker så åpent og stort, uten å overvelde. Du kan vandre, utforske, det er alltid en hule du ikke har vært innom eller en liten gård utenfor allfarvei som trenger å frigjøres fra orkene. Det er derfor vi ikke klarer å slutte å like Gothic 3 til tross for problemene.
Spillet utvikler seg også på en veldig riktig måte. Hver gang du entrer en by, er oppgaven å få opp ditt rykte hos innbyggerne, ved å utføre diverse oppgaver for dem. Du føler virkelig at du blir mer og mer godtatt, og til slutt, når du har gjort det som skal gjøres, er tiden inne for å gå videre. Du blir ikke kastet frem og tilbake, men utvider stadig dine bekjentskaper og områder det er nyttig å besøke på en logisk og sammenhengende måte.
 |
Så Gothic 3 er et meget solid rollespill, når alt kommer til alt. Det eneste som hindrer full nytelse er de plagsomme, tekniske problemene. Og noen dårlige designvalg.
Vakkert, med forutsetninger
Det er også så utrolig synd at spillet stjeler så mye ressurser at det blir vanskelig å nyte Gothics grafiske potensiale for noen andre enn de med blodfersk super-PC. For det ser jo så bra ut, dette. Makan til en flott verden. Det høres riktignok litt verre ut, fordi tilfeldige personer du treffer rundt omkring har tendenser til å gjenta de samme frasene litt for ofte. Enda verre er det når du slåss mot andre mennesker – måten de stønner på når du treffer dem med dine slag er direkte pinlig.
Så hva skal man konkludere med? Gothic 3 veksler mellom mesterverk, og mesterverk i frustrasjon. Vi synes likevel at enhver rollespillelsker med respekt for seg selv bør gi Gothic 3 en sjanse, for faren er stor for at man blir helt besatt, til tross for alt det negative. Så, oppgrader PCen, last ned den første patchen, håp på at neste patch ikke er for langt unna, smør deg med litt tålmodighet, og håp på det beste. Fordi når det funker, så funker det som gull. Det får bli terningkast fem, da.
Annonse
