Eventyrspill i disse dager faller gjerne under to kategorier. Du har de spillene som prøver å modernisere sjangeren og legge til nye elementer (se Drømmefall, Fahrenheit), samtidig som andre designere holder seg til konseptene de kjenner godt, og lanserer eventyr av den mer tradisjonelle sorten.
Broken Sword: The Angel of Death faller for det meste i den andre kategorien. Det er i hovedsak rett og slett et pek-og-klikk-spill av den klassiske typen. Klikk rundt på skjermen, plukk opp gjenstander, kombiner dem, snakk med riktige personer, sett gjenstander på riktig plass. Vi kan regla. Alle over en viss alder har et nostalgisk forhold til slike spill, ikke sant?
Dessverre er ikke nye Broken Sword nevneverdig bra.
Tilsynelatende har spillet alt vi ønsker oss. Personligheter vi er så glade i, et plott med overraskende vendinger og intriger, en hel masse logiske gåter som skviser ut de siste dråpene ut av hjernen. Alt en eventyrelsker lengter etter.
Annonse
Nesten som Da Vinci-koden?
Og historien klarer i og for seg å fenge oppmerksomheten vår, men det tar likevel lang tid før spennende ting begynner å skje. Og i mellomtiden lider vi oss gjennom mye halvhjertet dialog fremført av uengasjerte stemmeskuespillere. Joda, George har et par gullkorn å komme med, og noen av typene du møter underveis er rimelig artige (vi tenker på deg, Elvis), men totalt sett er det hele relativt tamt.
Kontrollrot
Og det fæle kontrollsystemet. Tilsynelatende rent og smart – ekte pek og klikk, bare i en 3D-verden i stedet for flat 2D. Men det fungerer skikkelig klønete. George stopper konstant opp, treffer objekter som står i veien, reagerer for sakte. Det flytende kameraet stiller seg konstant foran George, noe som resulterer at du må klikke på bakken foran et uttall ganger bare for å få ham til å flytte seg noen meter fremover. Det føles som om en stor del av spilletiden kastes bort på meningsløs klikking.
Alternativet er faktisk å bruke piltastene til å bevege karakterene, men det er faktisk enda mer klønete enn musen. Dessuten skal man liksom styre med musa i et pek-og-klikk-spill, ikke sant?
 |
Et eventyrspills alfa og omega er gåtene. Det var der Drømmefall feilet, for eksempel, med sine simplistiske utfordringer. Og det er der Broken Sword også bommer, men på et helt annet nivå. Spillet er rett og slett i overkant vanskelig, spesielt for de mindre erfarne spillerne. Gåtene mangler rent logiske løsninger, og krever mye prøving og feiling. Det er vanskelig å vite når en gåte krever at du bruker én spesiell objekt, at du snakker med en spesiell person, eller hacker deg inn via PDAen George alltid har med seg. Spillet gir rett og slett få signaler i forhold til hvordan du skal gå frem. De tålmodige vil kanskje se på det som en ekstraordinær utfording, men det vanlige spiller har rett og slett ikke tid til slikt. Vi vet vi ble frustrerte nok.
Det er lett å rive seg i håret av Broken Sword, men plottet holder heldigvis på oppmerksomheten.
Styggpent
Vi har vært innom det tekniske aspektet, med de plagsomme kameravinklene og den klønete kontrollen, men rent grafisk varierer spillet mellom grusomt og pent. Karakterene er ujevnt animert og har mindre pene ansiktsuttrykk, men omgivelsene er i det minste stort sett stilrene, om noe uspektakulære. Men spill som Broken Sword handler ikke om grafikk først og fremst, så vi overlever.
Det totale inntrykket er at selv om eventyrelskere vil finne nok å sette tennene i, er ikke resulatet tilfredsstillene nok for spillere flest. Det er alt for mye gjennomsnittlig her, alt for mye vi allerede har glemt, og Broken Sword ender opp som bare nok ett spill i hyllen. Synd, fordi vi elsket de gamle titlene i serien, og håpet på en skikkelig solid opplevelse. Neste gang, kanskje?
Annonse
