Monolith, utviklerne bak FEAR, står bak noen av våre favorittspill gjennom tidene (No One Lives Forever-serien), og med Aliens vs Predator 2 har de også bevist at de klarer å skremme oss skikkelig.
Så nå kommer FEAR, et spill som har fått mye omtale, og som vi ventet på med stor spenning. Her fokuserer Monolith på å lage et skikkelig grøsserspill, som går under huden på deg og skremmer deg med stemning, samtidig som det utfordrer deg med avansert kunstig intelligens.
Historien handler om et spesialteam, som selvfølgelig har kodenavnet FEAR, og som blir sendt ut til å stanse en psykotisk morder og hans hær av genmanipulerte soldater. Soldaten du styrer har tydeligvis noen unike evner, som dramatisk økte reflekser, og vi skjønner ganske raskt at vår helt er noe mer enn han virker.
Annonse
Fakta: Små jenter er skumle
Dette på grunn av visjonene som dukker opp allerede i løpet av de første minuttene. En liten jente, tydelig inspirert av The Ring-filmene, kan sees i øyekroken med jevne mellomrom, vi hører stemmer som hvisker om døden, og fra tid til annen får vi merkelige tilbakeblikk der vi ligger på noe som ligner et operasjonsbord. Det er klart at det skjer mer her enn bare et angrep fra supersoldater.
De tre-fire første timene av spillet foregår først i et varehus, så i et enormt kontorkompleks, og består for det meste av identiske ganger, trapper, stiger, noe klatring gjennom ventilasjonsanlegg og ”gåter” som gjerne løses mentalt lenge før du nærmer deg dem fysisk. Med andre ord er de ikke spesielt kompliserte.
Monolith prøver å bryte opp denne kjedsomheten med to ting – skumle visjoner, og skyting. Bare én av disse fungerer: FEARs kampmekanikk er rett og slett glimrende.
Glimrende våpenlek
Motstanderne (for det meste tøffe spesialsoldater) har en imponerende kunstig intelligens, som gjør at de aktivt bruker gjemmesteder, forsøker å omringe deg eller snike seg innpå deg bakfra, roper kommandoer til hverandre og reagerer tydelig på dine fremstøt. Takket være dette er ingen kamp lik.
Heltens superreflekser kan vi benytte oss av i form av såkalt bullet time, med andre ord den samme ”sakte tid”-effekten som Max Payne-spillene ble så kjent for.
Ved å trykke på en tast saktes tiden ned, og vi kan sikte og skyte i fred og ro. Den visuelle rammen rundt effekten er også veldig imponerende.
Muligheten av å bruke granater, fjerndetonere bomber og sette opp miner gjør også kampene mer åpne, med flere alternativer enn bare ren skyting.
En del andre motstandere enn de vanlige soldatene dukker opp i løpet av spillet, men bruken av disse er noe begrenset. Det er for det meste menneskelige skikkelser vi slåss i mot, uten at det blir plagsomt av den grunn.
 |
| FEAR |
Våpenutvalget er uten tvil tøft – hagla er usedvanlig mektig, og river gjerne motstanderne i biter, mens et annet våpen skyter ut metallbolter som ofte fester motstanderne til veggen. Og blodet flyter i massive doser, noe som gir spillet en velfortjent 18-årsgrense.
Blir vi redd?
Den skumle delen av FEAR skremmer ikke mye. Den lille jenta dukker opp så godt som akkurat der vi forventer at hun skal dukke opp, og det er bare så mange ganger vi orker å høre ”they’re all dead” med en hviskende, ansiktsløs stemme. Forsøket på å lage psykologisk horror er dessverre nesten totalt mislykket, men vi skvatt faktisk noen ganger når vi løp rett på tungt bevæpnede soldater.
I tillegg fenger ikke historien nevneverdig i de første brettene. Vi blir forklart bakgrunnen og våre oppgaver på innlastningsskjermene mellom brettene – mens vi får vite bruddstykker om hva som har hendt ved å lytte på etterlatte telefonbeskjeder. Det er ikke nok til å virkelig sette oss i stemning.
Ca. halvveis ut i spillet øker tempoet betraktelig, brettene blir mye mer spennende, kampene mer intense og historien begynner å henge mer sammen. Plutselig kommer FEAR virkelig til sin rett (selv om det er fremdeles ikke skummelt), og vi ser glimt av hvor bra spill det egentlig kunne blitt. Og mot slutten tar det rett og slett helt av.
Men de kjedelige og uinspirerte første timene har i mellomtiden gjort nok til å ødelegge helhetsinntrykket. Det er altså ikke direkte dårlig, men med de skyhøye forventningene vi hadde blir ikke innfridd.
Etter i overkant av ti timer med FEAR sitter vi igjen med veldig blandet inntrykk. Til tider er spillet fantastisk intenst, spennende og nervepirrende, men andre ganger er fokuset helt borte.
Filmatisk fortelling
Om ikke annet er i alle fall spillets produksjonsverdi på et veldig høyt nivå. Bruken av flotte, cinematiske spesialeffekter og den detaljerte grafikken løfter opplevelsen til et høyt plan, og mange av brettene er et lekkert samspill av lys og skygger, refleksjoner og blodflekker.
Legg til de fantastiske våpeneffektene og resultatet er et spill som er langt over gjennomsnittet når det gjelder grafikk – og den tunge musikken og gode stemmearbeidet sørger for å spikre stemningen sammen. Det er bare synd at spillbarheten ikke helt lever opp til de audiovisuelle rammene.
FEAR er totalt sett et over gjennomsnitt godt skytespill, med nydelig grafikk, tidvis fantastisk stemning og imponerende kunstig intelligens. Men vi klarte ikke å bli nok fenget av historien, skremt av små jenter med mørkt hår, samtidig som vi definitivt klarte å bli ubeskrivelig lei av kontorganger.
Den andre halvdelen er som sagt betydelig bedre enn den første, det er bare opp til deg å holde ut begynnelsen. FEAR vil nok få mange fans, men vi må si oss litt skuffet.
Annonse
