Det var vanskelig å ikke la seg sjarmere av det første Black & White-spillet. Det store trekkplasteret, skapningen (creature), hadde imponerende kunstig intelligens, og vi fikk leke gud over vakre landskap. Men etter hvert viste også spillet sine mangler, spesielt når det gjaldt landsbybefolkningens udugelighet.
Likt på overflaten
Ved første øyekast er oppfølgeren bare en penere versjon av det første spillet – selv om vi etter hvert ser en lang rekke nyheter som endrer spillets fokus. Men det fungerer så å si helt likt: Du styrer en guddommelig hånd med musen, og denne brukes til alt fra å justere kameravinklene til å løfte objekter og plassere dem andre steder.
Spillet foregår også nå over en rekke massive øyer, og selvfølgelig har du også nå en skapning som du kan lære opp til å være din hengivne støtte.
Det første vi legger merke til er at B&W 2 har en tydeligere historie, der du spiller som en navnløs gresk gud, og kjemper mot aztekerne og deres allierte. Det hjelper i å skape en sammenheng gjennom hele spillet, og gir deg en grunn til å vinne.
Annonse
Etter en ekstremt lang og nokså frustrerende trening, der du blir instruert av to små hjelpere (en som foreslår slemme løsninger, og en som er snill), begynner vi å forstå detaljene som gjør B&W2 til en ganske så forskjellig opplevelse. Spillbarheten i oppfølgeren er til en viss grad enklere, og går utover frihetsfølelsen som imponerte mange forrige gang.
Ressurshåndtering
Nøkkelen er såkalt ”tribute”, som fungerer som spillets valuta. Når du utfører dine oppgaver, tilfredsstiller beboerne og generelt gjør ting riktig, genereres tribute, som du igjen kan bruke til å kjøpe nye bygninger, mirakler og utstyr.
Når du har kjøpt for eksempel et hus, kan du bygge så mange av det du vil, forutsatt at du har nok ressurser. Bygninger krever tre og stein for å bygges, og ikke minst arbeidskraft.
Bygging av byer er alfa og omega for å gjøre deg mektig. Som i det forrige spillet kan du velge mellom å være snill eller ond (eller kombinere begge egenskapene), og du kan vinne spillet ved å enten imponere med din storslåtte og velfungerende by, eller gjennom ren militærmakt. Men uansett må du bygge.
Beboerne i dine landsbyer trenger mat og husly, og du trenger dem til å tilbe deg, som igjen gir deg magiske krefter. Vil du ha byen din lykkelig, er den beste veien å sette befolkningen i meningsfylt arbeid, bygge imponerende strukturer og trene skapningen opp til å hjelpe til med å samle inn ressurser og bygge. Du kan selvsagt også intervenere selv, og bygge bygninger eller dra inn ressurser med din guddommelige makt.
Ikke bare snill
En vellykket bosetning vil imponere andre, og etter hvert vil befolkningen fra nærliggende landsbyer pakke sammen og trekke inn til byen din. Å ta over hele landet på den måten innebærer seier for de snille.
Men du kan også bygge en hær, noe som krever at du setter opp bygninger som kan produsere soldater. Dette krever for så vidt også en velfungerende by, som kan lage nok befolkning til å tilfredsstille din tørst for nye krigere.
Du kan videre offensivt innta andre byer, og til slutt møte på den fiendtlige guden og ødelegge hans territorium. B&W 2 har langt flere militære løsninger enn forgjengeren, du kan for eksempel også bygge murer rundt byen, plassere bueskyttere på dem, og trene opp skapningen til å være aggressiv.
Og når du først spiller som slem gud, er det ingen dum ide å ofre noen beboere en gang i blant, i stedet for å vente på at de skal komme seg inn i tempelet for å be.
Når du kaster dine soldater inn i kampen, åpnes spillets strategielement. Kampene kan ofte bli storslagne og episke, men du har bare symbolsk kontroll over hva soldatene foretar seg.
 |
| Black & White 2 |
I tillegg er den kunstige intelligensen langt fra imponerende, og vi opplevde noe hårreisende dårlig pathfinding i løpet av spillet. Nøkkelen til seier er strengt tatt bare å produsere flere soldater enn motstanderen – noe mer strategi enn det kreves ikke.
B&W 2 gir deg med andre ord mye valgfrihet – men allikevel føles spillet mer innskrenket.
Dummere skapning?
Mye av grunnen er endringene i hvordan skapningen din læres opp. I det første spillet tuslet den rundt for seg selv, hadde det gøy og fant på ting, og du kunne enten kose med den eller straffe den for å vise den hva som var riktig og galt.
Resultatet var illusjonen av et ekte, tenkende dyr. Nå føles den mer som en robot, nøyaktig programmert til å gjøre det du vil den skal gjøre.
Tenkebobler som dukker opp over hodet på skapningen forteller deg hva den tenker. Hvis den planlegger å spise opp en landsbybeboer, slå den (eller eventuelt kos med den), til boblen forteller deg at den aldri vil finne på noe sånt mer. Og da har du effektivt skrudd av en kunstig intelligens-bryter.
Det føles ikke som om du lærer skapningen noe, bare velger hva den kan og ikke kan finne på.
I tillegg til dette kan du påtvinge den roller som kriger, samler eller bygger. Setter du den i samlemodus, vil den samle mat eller tre til den detter sammen. Igjen, disse forhåndsdefinerte rollene ødelegger følelsen av at den tenker for seg selv fullstendig.
Resultatet er at Black & White føles mye mindre som en sandkasse, der du faktisk kan leke gud, og mer som et spill som handler om hardt arbeid og tålmodighet, der eneste veien til suksess er å bygge og bygge og bygge.
Spillet har så klart masse morsomme utfordringer, og fremdeles er den umistenkelige sjarmen der, men vi hadde det ikke så gøy med oppfølgeren som vi håpet på.
Flott detaljrikdom
Men det er ingen tvil om at det ser helt herlig ut. Med omfattende zoomfunksjonalitet kan du få oversikt over hele landet fra skyene, eller zoome inn helt til du ser gresset og insekter som vandrer på bakken. Spesialeffektene er nydelige, og skapningen er fantastisk animert.
Lyden, derimot er til tider på grensen til katastrofal. Den snille og slemme hjelperen, som gir deg tips om hvordan du skal gå frem, har ikke bare en uspiselig, overlegen innstilling, men de dukker opp i løpet av så godt som hele spillet. Spillet hadde blitt mye bedre om det hadde gått å skru dem av!
Black & White 2 har altså tatt en ny retning, men den er ikke så vellykket som vi hadde ønsker. Strategielementene er for simple, skapningen er blitt en maskin og vi føler oss for innskrenket.
Men vi ser likevel at B&W 2 er et knakende godt spill innerst inne – med mer sjarm og personlighet enn det meste som finnes på markedet i dag. Og mulighetene til å ha det gøy er store – men det er rett og slett en del klare mangler her.
Annonse
