Vi har ankommet Han-æraen i Kina, og demoner har overtatt landet. Klarer vi å redde det?
Historien
Premisset til spillet kan vanskelig høres mer spennende ut. Her får man drager, demoner, magi, og mer enn nok action, alt satt i en historisk setting løst basert på virkeligheten. Kina har blitt tatt over av forferdelige monstre, og det er din jobb å rydde opp. Men selv om det høres aldri så interessant ut på papiret, faller det alt for kort i virkeligheten.
Historien er rett og slett utrolig intetsigende. Den fungerer egentlig mest bare som en pause mellom slagene hvor pulsen får mulighet til å roe seg litt, og jeg kan ta en slurk vann. Det blir fort en rutine på det hele – bli plassert i et nytt område, møt et par nye følgesvenner, kjemp deg gjennom det nye område, slå den verste slemmingen på slutten, og nyt en filmsekvens for å slappe av. Rinse and repeat.
Hva dette betyr i praksis er at historien ikke noe som trenger seg på og tar vekk fra resten av spillopplevelsen; for det meste er det bare en filmsekvens på slutten av hvert område hvor det som skjer blir formidlet. Karakterene snakker litt seg i mellom her og der, og det er en liten filmsekvens når man møter de(n) nye som skal hjelpe deg i det aktuelle området, men for det meste blir du gitt mer enn nok plass til å løpe rundt og utforske området – og viktigst av alt, slåss mot demoner.
Annonse
Med dette blir det altså ganske tydelig at utviklerne nok heller ikke ofret historien så mye ressurser. For de som ser etter en dyp og velskrevet opplevelse, blir nok skuffelsen stor, men for min del er det egentlig ikke et nevneverdig problem. Noen spill er avhengige av å ha en god historie i grunnen som drivkraft, mens andre heller kan basere seg på gameplay. Bare tenk hvor masete det hadde vært hvis Super Mario hadde en lang og innviklet historie som distraherte deg fra selve kjerne-gameplayet.
I tillegg er stemmeskuespillerne – og manuset – av heller tvilsom kvalitet. Dialogen klarer aldri å fange oppmerksomheten, i hvert fall ikke på positivt vis. Mesteparten av tiden er den midt på treet, men nå og da bikker det over i kleint eller “cheesy”. At det er lite skuespillertalent å hente i mange av stemmene hjelper ikke voldsomt heller.
Musikken faller dessverre også i samme bås som historien. Men, og det er et lite “men” her, når musikken faktisk treffer, er det ingenting å utsette. Skal jeg være helt ærlig registrerte jeg såvidt at det var musikk i spillet helt frem til en boss-kamp der de plutselig slo på stortromma og dro fram en virkelig stemningsskaper. Med ett gikk kampen fra å være enda en i rekken til å bli noe mer spesielt. Adrenalinet øker, pulsen stiger, og jeg setter meg ekstra til rette i stolen. “Dette er kampen,” sier jeg til meg selv. Men så viste det seg at det ikke var “kampen” men bare en helt vanlig kamp på slutten av et område.
Det er åpenbart at de kan lage god stemning hvis de vil, så hvorfor ikke være litt mer konsekvente. Det er dette som er prikken over i-en.
Ingen åpen verden her
Det er nesten noe vintage over hvor oppdelt Wo Long: Fallen Dynasty er. I nyere tid har vi blitt bortskjemte av spill med store åpne verdener, og spill med stramme narrativer og dyptgående historier hvor du er mer en deltaker på en fantastisk reise enn drivkraften bak den.
Her i Wo Long er situasjonen noe enklere. Hele spillet er delt opp i forskjellige oppdrag som finner sted i for det meste veldig forskjellige steder. Det er mellom disse oppdragene vi får filmsekvensene nevnt tidligere. Disse oppdragene utspiller seg tilnærmet identisk til hverandre; ny verden, ny følgesvenn, slåss deg gjennom demoner og andre fiender, og til slutt drep den største og seigeste demonen. Alt dette foregår på relativt små områder.
Heldigvis er disse områdene svært vakre. Fordelen med at spillet er delt opp i mange små biter, er at du aldri blir lei av den samme utsikten. Designet av områdene er svært varierte, og de er fulle av mulighet for utforsking. Alt fra fjell til huler har et unikt særpreg som virkelig bidrar til opplevelsen.
Det blir kanskje mer nøyaktig å si at områdene er små i lengden, eller hvor kjapt du kan komme deg til enden. I bredden er de nemlig ganske store. Wo Long har gjort en liten vri på spillmekanikken man kjenner igjen fra Dark Souls eller Elden Ring hvor man med ujevne mellomrom finner et Bonfire eller Site of Grace hvor man kan ta en pause, fikse seg opp litt, og gjøre diverse annet man ikke kan andre steder. I Wo Long kommer disse i form av flagg, og det er to typer. Dette er viktig i forbindelse med en annen mekanikk i Wo Long, nemlig Morale-systemet.
Morale-systemet fungerer som en dynamisk boost som går opp og ned etter hvor flink du er i spillet. Beseirer du fiender får du poeng som øker moralen din. Dette kommer i tillegg til levelen din som du bare kan gjøre noe med ved flaggene. Det moralen gjør er at du tar mindre skade fra fiender, men fiender har også moral, og for dem øker det skaden de gjør mot deg. Naturligvis ønsker du den høyeste moralen mulig, og det er her flaggene kommer inn.
For hvert flagg du plasserer, øker grunn-moralen din med ett nivå. Jo flere flagg, jo bedre. Det er nå de to forskjellige flaggtypene betyr noe. Hovedflaggene er som bonfires i Dark Souls, og disse er plassert cirkus langs veien du skal ta for å komme deg gjennom området. Den andre typen flagg har bare én funksjon: de øker moralen med ett nivå. Disse flaggene er plassert utenfor allfarvei. Vil du finne disse flaggene må du altså ut og lete.
Det er dette jeg mener med bredde. Selv om områdene er forholdsvis korte, er det mye å utforske.
Morale-systemet er ganske interessant med hvordan det fungerer, men det blir også fort litt strengt med hvordan det hjelper deg mer og mer jo flinkere du er i spillet. Jo bedre du er, jo høyere moral får du og jo enklere blir det. Dette er en holdning som går igjen også i Spirit-systemet. Spirit bygger seg opp hvis du er flink og brytes ned hvis du er dårlig – enkelt forklart. Og som med moral hjelper spirit deg med å beseire fiender.
Nydelig slåssing
Med en ganske laber historie så må det godt gameplay til for at Wo Long: Fallen Dynasty skal ro seg i land. Og heldigvis er det mer enn nok av det. For å trekke litt mot Elding Ring igjen så vil jeg si at spillmekanikken her er mye mer arkade-aktig.
Der hvor alt føles litt tungt og seigt i Elden Ring, er det i Wo Long sprettent og lett. Det bygger nok på en helt annen filosofi når det kommer til utformingen av spillet. Utviklerne av Wo Long har fokusert mer på dynamisk og energisk kamp hvor man hopper og dukker rundt mens man blokkerer og angriper om hverandre.
Tydelig markerte spesialangrep fra fienden signaliserer når du skal parere angrepet for å tillate ditt eget spesialangrep. Med timing som ditt viktigste verktøy knuser du fienden lett. Et stort utvalg forskjellige våpen og rustning gir deg mulighet til å tilpasse karakteren etter hvordan akkurat du vil spille – uansett om det er tungt og tregt med en svær slegge, eller lekent og lett med et sverd.
Det føles rett og slett deilig. Man har full kontroll over karakteren, og selv om spillet kan være vanskelig, føles det ikke urimelig. Du skal slite litt, men bare akkurat passe. Det skal sies at jeg har brukt en Xbox-kontroller når jeg spilte, noe som også er anbefalt for denne type spill. Jeg kan derfor ikke si noe om hvordan opplevelsen blir med mus og tastatur.
Det jeg kan si på det temaet er at opplevelsen i menyene nok blir uendelig mye bedre med mus og tastatur. Dette er det eneste stede det virkelig skinner gjennom at PC ikke var førstevalget fra utviklernes side.
Av en eller annen grunn er musen fortsatt aktiv i menyene selv om man bruker en kontroller. Og ikke nok med det, men musen står alltid midt i menyen. Går du inn i en undermeny lengre ned på skjermen, vil du automatisk sprette opp når du går tilbake. Å skulle ordne med utstyr og våpen blir fort irriterende når den vanskeligste fienden er en dårlig port fra konsoll til PC.
Annonse
