Relanseringsåret 2023 tøffer videre med utgivelsen av Like a Dragon: Ishin! tjueførste februar. Men i motsetning til andre gjenskapninger av eldre spill, har dette noe for seg.
Introduksjon
Forrige gang Like a Dragon: Ishin! ble lansert, i 2014, hadde det nemlig navnet “Ryū ga Gotoku Ishin!”.
Spillet kom seg aldri ut av Japan.
Den største endringen i denne versjonen av spillet blir derfor at historien har blitt oversatt til engelsk. Siden jeg ikke var spesielt japansk i 2014 — og for øvrig er like lite japansk nå i dag — vil dette i det store og hele være mitt første møte med spillet. De som er interessert i en komparativ analyse av de to versjonene bør derfor se et annet sted.
Annonse
God historie
Bevæpnet med kunnskapen om at dette er et spill som begynner å trekke noe på årene satt jeg meg godt til rette. Jeg tok kontrolleren i hånden — ekte samuraier bruker visstnok det — og kjørte i gang det som burde bli et episk samurai-eventyr satt i Japan på slutten av 1800-tallet.
Før jeg startet aktiverte jeg også en grafikkinnstilling som skulle gi følelsen av å se på et tradisjonelt periodedrama på TV. Den innstillingen gikk fort av siden det egentlig bare gjorde alt litt mindre fornøyelig. Kanskje det hadde hjulpet om jeg faktisk var japansk og hadde noe forhold til det funksjonen prøver å etterligne.
Vel inne i spillet blir det fort tydelig at de ikke har spart på dialogen. En annen ting som også blir tydelig er at de ikke har oversatt dialogen. Dette er etter sigende på grunn av en blanding av dårlig erfaring med å dubbe spill tidligere og fordi mye av språket er tidsriktig og vanskelig å oversette godt. Personlig syns jeg det var et bra valg. Det ville tross alt vært litt rart om alle folkene snakket i en brei, amerikansk dialekt.
For å hjelpe de av oss som ikke har særlig inngående kunnskap om Japans “Edo”-periode, har de også lagt til en liten ordbok som gir hendige definisjoner og kontekst av ord som kan være viktige å få med seg. nok et bra valg. Ikke like bra er det at du får opp definisjonen på ordene hver gang noen sier dem — jeg er snart en ekspert på et lite knippe begreper fra Edo-Japan.
Om det er på grunn av japansken i dialogen, eller fordi skuespillerne rett og slett or veldig flinke vites ei, men selve historiefortellingen er det ingenting å utsette på. Manuset er godt skrevet og føles naturlig, og skuespillerne formidler godt. Selv om det til tider er ganske mye snakking. Selv tilfeldige sidekarakterer har mer enn nok innlevelse og flyt.
Alderen synes
Etter å ha spilt litt så vokser det frem en elefant i hjørnet av skjermen. Ikke bokstavelig, men den metaforiske typen. For det er nemlig en stor elefant i rommet: Hva er det egentlig som rettferdiggjør en pris på seks hundrelapper? Koster det så mye å oversette litt tekst til engelsk? Så vidt jeg kan se er det ikke så mye annet som har blitt endret.
Har du et halvåpent øye våkent når du løper rundt i byen vil du garantert se at mange av parene med mennesker som går rundt er helt identiske. Av en eller annen grunn har ikke utviklerne brydd seg nok til å sørge for et minimum av variasjon. Når du beveger deg rundt vil du også til tider møte på folk som setter i gang en kampsekvens eller lignende. Her henger spillet seg ofte litt for lenge.
I de mange og lange filmsekvensene viser grafikken seg fra sin absolutt verste side. Animasjonene bryter fullstendig sammen så man nesten ikke skjønner hvem som snakker — liten overdrivelse for å få frem poenget — og det blir bare tydeligere og tydeligere at de ikke akkurat har gjort en spesielt god jobb på denne fronten. Selve karaktermodellene er også til tider så dårlige at det nesten grenser til rasisme: de er nærmest en karikatur av en japansk person enn noe som ligner på et ekte menneske.
Spesielt nå som alt i samfunnet blir dyrere er pris viktig, og sekshundre kroner for dette er å tøye strikken ganske langt.
Mye moro
Ser man bort fra den grunnleggende latskapen i “reworken” og den ellers gode historien vil resten av spillet være ganske så gøy. Dette har nok mye med at spillet ikke tar seg selv så veldig seriøst — noe serien også er kjent for.
Ganske tidlig i spillet forvirret jeg meg inn på noe som visstnok var 1800-tallets svar på en karaoke-bar. Men jeg var på ingen måte forberedt på hvordan det ville utspille seg. Jeg velger en sang, og plutselig begynner en video av ekte, moderne japanske damer å spille i bakgrunnen. Disse damene svanset og danset til musikken som om det var helt naturlig, og med en gang sangen var ferdig ble jeg kastet tilbake til Edo-Japan som om ingenting hadde skjedd.
Litt senere befant jeg meg i et tradisjonelt offentlig bad, kliss naken, og måtte helt uforberedt slåss med en svær — og svært naken — mann. Utrolig nok så føles ikke disse krumspringene rare eller upassende, selv med en såpass seriøs historie som utspiller seg gjennom hele Like a Dragon: Ishin!.
Den nakne mannen ble enkelt og greit beseiret gjennom god og gammeldags nevekamp, men dette er bare en av fire mulige kampstiler; de tre andre er sverd, pistol, og dansing med sverd og pistol sammen. Alle har sine styrker og svakheter — selv om pistolen har mest styrker hvis du vil ha det enkelt. Jo mer du bruker den spesifikke stilen jo mer kan du oppgradere den, og etter hvert sitter du på en god samling av komboer som kan bidra til å gjøre de mange kampene enda mer interessante enn de allerede er.
Jeg snakket litt om hvor enkelt kampsystemet i Hogwarts Legacy var i den anmeldelsen, men her i Like a Dragon: Ishin! er det motsatt. Med fire kampstiler som alle krever egen spillestil i tillegg til mange forskjellige fiender føles hver kamp som en god utfordring. Du kan til og med dytte appelsiner ned halsen på fienden.
Blir du lei av historien, har utviklerne på en eller annen måte klemt inn minst et helt spill verdt av sideoppdrag og andre aktiviteter — som tidligere nevnte karaoke. Bare ved å gå rundt i byen vil du komme over flere, som kyllingløp, shogi, fisking, en kvinne som veldig antydende har lyst på en agurk, og etter hvert adopterer tilnærmet hovedpersonen en ung jente noe som låser opp enda mer å gjøre.
Annonse
