Det er en stund siden sist, men nå sitter jeg nok en gang med et spill omtrentlig basert på en film/bok-serie.
Etter prøvespillingen av Hogwarts Legacy i slutten av januar har jeg vært spent på hvordan opplevelsen blir når jeg er helt fri til å utforske og spille som jeg vil. Vil spillet bli så bra som alle nok håper, eller er det bare en lat “cash grab” som stoler på at Harry Potter-navnet er nok?
Livet som Galtvort-elev
I Hogwarts Legacy spiller man som en helt fersk elev på Galtvort som begynner rett i femteklasse på den berømte skolen. Siden du ikke har gått de foregående årene henger du ganske langt bak når det kommer til både trylleformler, planter, og trylledrikker.
Denne mangelen er en sentral del av spillet. I tillegg til å nøste opp mysteriet som er Ancient Magic og finne ut hva dvergene planlegger, må du også delta i skoletimer og hjelpe lærerne hvis de har problemer — i bytte får du sårt trengt kunnskap.
Annonse
Jeg er ikke helt solgt på denne ideen. På papiret virker det naturligvis forlokkende å endelig få det etterlengtede brevet fra Galtvort, men i virkeligheten oppleves det nesten mer som unødvendig fyll. Verdens skjebne står på spill — liten overdrivelse — og jeg må slave for lærere som holder livsnødvendig kunnskap gissel fra meg.
Disse pausene fra historien er mange, og de blir aldri bedre. Hovedhistorien avdekker noe stort og dramatisk, men før jeg kan løse problemet må jeg plante noen urter.
Det positive med disse obligatoriske sideoppdragene er at man får sett mye av både skolen og omgivelsene. Og der jeg under prøvespillingen var noe skeptisk til den åpne verdenen — jeg fikk bare utforske skolen og spille gjennom ett oppdrag — er jeg ikke skeptisk nå lengre. Kartet er overraskende stort, og kanskje enda viktigere så er det akkurat stort nok. Ofte med åpne verdener blir det bare veldig mye av ingenting, men i Hogwarts Legacy har hver del en reell funksjon, og det oppleves ikke som for mye gåing eller flyving for å komme rundt.
Verdenen blir enda bedre av at man kan fly fritt rundt og utforske så mye man vil. Selv om ordet kanskje er litt utslitt så kan det ikke beskrives som annet enn magisk — de små landsbyene, mørke skogene og klipper mot havet. Utviklerne må også her få ros for å i stor grad ha skapt verdenen fra bunnen av. Store deler — om ikke mesteparten — av kartet er ikke nevnt i de originale bøkene, og har derfor blitt skapt spesielt for spillet.
Oppdragene utspiller seg både i den “virkelige” verden, og i egne områder. Det var et av oppdragene i egne områder jeg fikk bryne meg på under prøvespillingen, og der tanken om at den åpne verdenen kanskje ikke var så åpen kom fra.
Oppdragene i den virkelige verden utspiller seg som forventet av en åpen verden; mye frihet til ulike angrepsvinkler og frihet til å komme og gå som man vil. Med andre ord er spilet en kombinasjon av åpen og lukket.
Usikker på slåssingen
Da jeg for første gang prøvespilte Hogwarts Legacy i slutten av januar noterte jeg så svakt bak øret hvordan jeg ikke var alt for imponert over slåssingen. Den var relativt ensformig og repeterende. I hvert fall i de delene av spillet jeg fikk prøve meg på. Det var det jeg tenkte. At spillet utvikler seg og slåssingen blir mer dynamisk og variert er ganske standard i denne typen spill. Dessverre er ikke dette tilfelle i Hogwarts Legacy.
Sånn jeg ser det er det største problemet at all slåssing baserer seg rundt et standardangrep som totalt mangler variasjon. Hvis du skal angripe noen, vil du for mesteparten av kampen bruke én trylleformel som ikke har noen spesiell effekt. Innimellom sniker du inn en og annen trylleformel som faktisk gjør noe. Den mest grunnleggende kombinasjonen er å få fienden til å sveve, skyte en rekke standardangrep, trekke fienden tilbake mot deg igjen, og avslutte med enda flere standardangrep. Sjansen er stor for at fienden ikke er død ennå, og da masserer du den tom for liv med et par standardangrep til.
Jeg skal innrømme at dette er en liten overdrivelse, men det er ofte sånn det føles. Og kjernen av slåssingens holder seg relativt lik uavhengig av hvor mange nye trylleformler du lærer.
Dette virker dog ikke som en feil eller mangel fra utviklerens side. At slåssingen er så enkel har nemlig den fordelen at det er lett å bli ganske dreven.
Det gikk ikke lenge før jeg fikk dreisen på når jeg burde rulle unna et angrep og når jeg burde blokkere, og fra det var det kort vei til veldig god flyt i kampene.
Før jeg vet ord av det parerer, ruller, angriper og forsvarer jeg meg mot fiender fra alle kanter som om jeg var født til å gjøre det. Styrken ved et så enkelt slåsse-system skinner sterkt her. Spesielt etter at du lærer deg litt Ancient Magic blir det god swing på det hele. Et par standardangrep for å komme i gang før jeg ruller vekk blir etterfulgt av gode gamle Expelliarmus som gjør at våpenet til fienden flyr ut av hånden deres. Ancient Magic vokser opp inne i meg og jeg bruker den til å fange opp våpenet i luften og skyter det tilbake gjennom fienden.
Jeg føler meg som en stjerne og storkoser meg. Og det krevde ikke at jeg øvet på spesifikke kombinasjoner i timevis for å få timingen helt perfekt eller noe annet kjedelig fjas. Dette er de to sidene av magisystemet. På den ene siden gjør det enkle systemet at slåssing fort føles repeterende, men på den andre siden klarer man konsekvent å gjenskape disse øyeblikkene hvor man virkelig føler på magien.
Utviklerne har gjort en god jobb med å oversette det — for å være ærlig — ganske ‘beleilige’ magisystemet fra Harry Potter-bøkene til et spill. Magi er et sånt element som det er vanskelig å få rett, og spesielt den typen man finner i Harry Potter. Her er det i bunn og grunn ingen “straff” ved å bruke magi så lenge du veiver riktig med staven og sier de riktige ordene.
Spill har ofte en form for betaling når man bruker krefter som magi. Om det kalles mana, energi eller noe annet er et fett. I Hogwarts Legacy har man valgt tid som en “straff”. Jo kraftigere trylleformel, jo lengre tid tar det før man kan bruke den igjen. Men tiden er aldri for lang, og i tillegg til standardangrepet og Ancient Magic har man nok å rullere mellom.
Galtvorts arv
Selve historien er ikke alt for dårlig. Den har mer enn nok magi og spenning for min del. Der det derimot skorter litt er hos de som formidler denne historien — altså skuespillerne.
Det er rart, for noen ganger er dialog og skuespill helt perfekt, men i neste øyeblikk faller alt sammen og dialogen blir keitete og unaturlig mens det høres ut som skuespillerne ikke engang gidder prøve.
I tillegg var det noen ganger hvor det var alt for tydelig at dialogen var rettet mot oss bak skjermen og ikke karakteren man spiller. Det er ikke et stort problem, men ødelegger naturligvis innlevelsen litt.
Fallet i kvalitet på dialogen er spesielt merkbar når man beveger seg vekk fra hovedhistorien. Her er det helt Texas og barneskoleskuespill blandes med profesjonelt arbeid på en sånn måte at man nesten skulle tro det ikke var noen som fulgte med. Men nå skal det være sagt at i hovedhistorien så er det for det meste ganske ryddig.
Tilbake til selve historien så er den som sagt ganske grei. Den vinner nok ingen priser, men jeg er ganske sikker på at den treffer godt for den målgruppen den prøver å glede — Harry Potter-tilhengere.
I tillegg til muligheten til å dykke ned i fantasy-universet mange har vokst opp med, blir man også møtt av både kjente navn og kjente steder. Dette er åpenbart god, gammeldags fan service, og det er egentlig ingenting i veien med det.
Annonse
