Britiske Rebellion føler seg veldig sikre på at de har en suksessformel som er så god at de nærmest ikke behøver gjøre større endringer i løpet av de 17 siste årene. Det har de delvis rett i.
Introduksjon
For nå er de aktuelle med Sniper Elite nummer fem, etter at det første spillet ble lansert helt tilbake i 2005. Mange mener at spillene ikke kom til sin rett før Sniper Elite 3, lansert i 2014.
Jeg har tidligere vært innom nummer tre og fire i serien, og var selv overrasket over hvor klar jeg var for å prøve det femte spillet (trolig fordi jeg har testet for mange Android-nettbrett) – dette selv om jeg hadde sett trailere som avslørte en velkjent innpakning på alle måter. De andre spillene har nemlig servert en finurlig måte å gjøre deg avhengig på, ispedd en perfekt formulert dose ikke-høytidelig-action med et saktefilm “draps-kamera” som er så overdrevent voldelig at det er humoristisk. Fungerer det for femte gang?
Vi testet enspiller-delen på PC.
Annonse
Dette må du vite
Sniper Elite-serien er et tredjeperson snike/skyte-spill som belønner en stø hånd, og i enda større grad taktikk.
Spillet er ikke avansert og stivt som f.eks. ARMA, dette er ikke en krigs-simulator, men er mer en action-fest der man føler seg bedre om man dropper Rambo-taktene og i stedet smyger seg rundt uten å bli oppdaget. Her har Rebellion klart det mange ikke klarer, og nærmest skapt sin egen nisje grunnet en god balansegang mellom sniking og action. Det er ikke så lett som de får det til å se ut som.
Det skal være et forbedret “kill cam” i denne utgaven, men jeg la ikke merke til noe:
Det er i alt 10 oppdrag der den siste er en DLC (du kan jo gjette hvem som er målet), og hver av dem serverer et ganske så stort kart der du selv bør merke fienden før du velger en angrepsmetode. Spillet er i hovedsak lineært på den måten at man kan velge et par veier inn mot målet, men man kan selve velge hvordan man vil gå frem, og om man ønsker å fullføre ekstra-oppdraget som gir mer poeng når poengene telles på slutten. Ved å bruke kartet er det nærmest umulig å gå seg bort.
Jeg liker Wolfenstein-følelsen
Etterhvert som man lærer spillet å kjenne og dreper nazi-er, tilbys man poeng for å oppgradere karakteren. Systemet er veldig enkelt delt opp i – her er det intet et stort nivå-tre å finne og man behøver ikke akkurat klø seg i hodet for å finne ut av hva som gavner akkurat egen spillestil best.
Enkelt og greit:
Våpen kan også modifiseres, og fungerer som i Call of Duty:
Min erfaring er at man spiller hvordan man føler seg: er man lei av å snike er det bare å droppe det, eller spille kombinasjoner.
En av fordelene er at dette er en gruppert sandkasse – det er altså ikke slik at om en fiende varsles om din tilstedeværelse, så kommer alt infanteriet på kartet mot deg og Hitler på et fly. På den måten kan man spille som man ønsker, og det innebærer noen ganger en god del bråk, uten at man må spille på samme måte på andre siden av kartet.
Som i alle snikespill er distraksjoner, flasker inkludert. Det er også et par sabotasje-triks med i pakka. Dette gjør det enkelt å drepe akkurat den offiseren som har nøkkelen eller informasjonen man trenger.
Konklusjon
Sniper Elite 5 er enkelt å skjønne, men noen ganger overraskende vanskelig å mestre på middels vanskelighetsnivå Likevel kommer man som ofte tilbake for å prøve igjen, da spillet byr på nok alternative spill-metoder. De fleste av dem er velkjente, men spillet er sjarmerende morsomt (etter noen timer blir man god nok til å skjønne hvordan fienden reagerer) og god underholdning som på mange måter minner om en moderne Wolfenstein.
Prisen er også fin til 352 kroner, så Rebellion er jo klar over at det må bedre grafikk til og flere nyvinninger på plass til at de kan ta full AAA-pris.
Kudos til dem uansett, så får jeg håpe at det neste spillet i serien, eller kanskje en omstart av merkevaren tar i bruk bedre grafikk. Unreal Engine 5 høres perfekt ut.
Klatringen er forbedret:
Annonse
Annonse
