TEST: MotoGP 22 er mye moro for motorsykkel-entusiasten

I morgen, fredag 22. april, går startskuddet for årets store begivenhet innen motorsykkelracing, motorsykkelens Formel 1, MotoGP. Men før det så lanseres den digitale versjonen. MotoGP™22 er det ellevte spillet i rekken av MotoGP spill som det italienske studioet Milestone har stått bak, men det er langt fra det ellevte motorsykkelspillet de har laget. Helt siden 1999 har de utviklet og designet både motorsykkel- og andre racingspill.

Med andre ord virker det som om det vet hva de gjør.

Noe annet enn med fire hjul

Jeg er nok ikke den eneste som har lagt merke til det, men hvis de gode gamle massemediene noen gang nevner motorsport, er det nesten alltid den type motorsport hvor kjøretøyet har fire hjul og enten går fort rundt en bane eller ut i en grøft i en tilfeldig svensk skog, og selv om jeg ikke skal kalle meg en spesielt stor fan av motorsport, har jeg som mange menn vært gjennom en fase i oppveksten hvor bil var det kuleste som fantes. Bil var alt på fire hjul og med motor, men helst det som gikk fort, var dyrt eller så tøft ut. Hvorfor den interessen aldri spredde seg til motorsykler er umulig å vite, men etter å ha spilt MotoGP™22 – et spill som nesten er som et kjærlighetsbrev til sporten å regne – har jeg begynt å lure på om kanskje motorsykkel fortjener litt mer oppmerksomhet.

Om ikke motorsykkelsport, så kanskje motorsykkelspill bør få litt mer oppmerksomhet i hvert fall, for det var overraskende morsomt med et avbrekk fra «vanlige» motorsport-spill. Det første som møter meg i spillet er en – på godt og vondt – veldig realistisk opplevelse. På godt fordi det er tydelig at utviklerne har lagt ned mye tid for å få kjøreopplevelsen så bra som mulig, og på vondt fordi det fort blir tydelig at jeg ikke er så flink på dette som jeg så for meg at jeg kom til å være. Det viser seg nemlig – kanskje åpenbart – at det å bare ha to hjul fører med seg flere ulemper.

Den største av disse ulempene merket jeg fort da jeg måtte stå på bremsen inn i en sving jeg hadde alt for høy hastighet til å komme meg trygt gjennom. Bakhjulet lettet, og motorsykkelen endte godt utenfor veibanen. Heldigvis har spillet den ikke fullt så realistiske muligheten til å spole tilbake tiden, og det var nettopp det jeg gjorde for å prøve svingen igjen. Nå fikk jeg mer dreisen på det, og samtidig merket jeg hvor fintfølende bremsen er. I hvert fall bremsen til forhjulet. Etter å ha kjørt noen runder ble jeg bedre og bedre til å balansere bremsing med å ikke tryne av sykkelen.

I løpet av den tiden merket jeg også hvor realistisk og dynamisk kjøringen er. Jeg bremset litt for mye med bakhjulet i svingen, så det begynte å skli ut, men jeg hadde allikevel mulighet til å redde meg inn. En annen gang var jeg litt for hard på gassen ut av en sving og traff kanten av veien. Dette førte til at fronthjulet plutselig mistet bakkekontakt. Forskjellige værforhold og dekktyper gjør også en merkbar forskjell i hvordan sykkelen presterer. For enda mer realisme kan man også skru på dekkslitasje som sørger for at dekkene blir slitt ut fra hvordan man faktisk kjører, noe som gjør at du må tilpasse kjørestilen etter tilstanden til sykkelen.

Spillmodus til besvær

I tillegg til flerspillerdelen, er det i hovedsak tre spillmoduser. To av dem er standard kost i denne type spill: karrieremodus og hurtigmoduser. Den tredje derimot skiller seg noe ut – det er en hyllest til MotoGP-sesongen 2009 som, ifølge spillet, visstnok var helt utrolig. Her har utviklerne rett og slett gjenskapt de øyeblikkene og racene jeg antar var de mest spennende. Dette har blitt gjort med en blanding av ekte videoer fra hendelsene, voiceover og at man trer inn i rollen som hovedpersonen.

De har gjort en veldig god jobb med å dramatisere den aktuelle sesongen, men den spillmodusen demonstrerer også på en fin måte en stor styrke, og kanskje det største problemet jeg har med spillet – det er veldig tydelig på hva det er og hvem det er ment for. Jeg som ikke spesielt interessert i MotoGP – det virkelige, ikke spillet – har ingen forhold til disse hendelsene, så det eneste jeg sitter igjen med er at det var en godt gjennomført spillmodus, men ikke noe mer. Jeg kan se for meg at noen som har et mer nært forhold til både sporten og de hendelsene som har blitt gjenskapt vil syns mer om å «ta del i» løpene enn en som meg.

Dette betyr altså ikke at det bare er verdt å spille MotoGP™22 hvis du er en ihuga tilhenger av sporten. Liker du racingspill vil du nok ikke bli skuffet heller om så bare fordi det rett og slett er et godt laget racingspill.

I karrieremodusen har du full kontroll over alt som har med motorsykkelteamet ditt å gjøre. Man begynner på bunnen i Moto3 og må mer eller mindre utvikle sin egen sykkel og klatre opp til MotoGP. Dessverre er det ikke så kult i realiteten som det kanskje høres ut. Det føles mest som om Milestone har tatt de kjedeligste elementene fra et middels dårlig manager-spill og gjort de viktigere enn de burde være, spesielt når du må leke manager for å kunne få den fulle opplevelsen av å spille deg gjennom klassene og løpene.

Et godt fokus på detaljer

Når det kommer til grafikken, er det ingenting å bli spesielt imponert over. Den er hverken spesielt dårlig eller utrolig bra. Alt annet enn motorsyklene og førerne er ganske middelmådig, men det er heller ikke et stort problem siden det bidrar til at spillet er svært lett å kjøre og gir en god og jevn opplevelse – dette er nok også på grunn av god optimalisering fra utviklerne. I tillegg så har du nok uansett misforstått greia med spillet hvis du bruker mye tid og krefter på å studere omgivelsene.

Der utviklerne derimot har lagt inn mye arbeid er på motorsykkelen. Fra før du i det hele tatt begynner å kjøre, kan du tilpasse føreren din både ved å endre farger på alt du har på det og ved å velge mellom en av de mange hanskene og hjelmene. Du kan i tillegg tilpasse startnummeret ditt og klistremerket ditt – av en eller annen grunn kan du ha opp til tusen lag i verktøyet for tilpassing av startnummeret og klistremerket. Videre kan man også tilpasse kjørestilen sin. Dette er bare kosmetisk, men for de som har sterke meninger om hvor mange fingre føreren skal ha på bremsespaken eller hvilken av de seks forskjellige svingestilene som ser best ut, kan man få det akkurat som man vil.

Milestone har også gjort en god jobb med opplevelsen når man kjører i førsteperson, og spesielt når man bruker kameraet som er «inni» hjelmen. Vinden som blåser mot deg får en annen lyd, synet blir noe begrenset, og kanskje best av alt, man får virkelig oppleve hvordan det føles å ligge med øret inntil asfalten mens man svinger rundt en kurve i godt over hundre kilometer i timen. I tillegg så beveger karakteren seg svært dynamisk ut fra om man svinger, bremser eller gir på.

Den kunstige intelligensen derimot vet jeg ikke hvordan best bør beskrives. Den er samtidig realistisk og ganske middels. Motstanderne oppfører seg som regel som forventet. Litt klumsete kanskje, men de kjører på og kommer seg i mål, men noen av dem er fryktelig aggressive og vil heller kjøre inn i deg enn inn i mål. Det er nok av videoer der ute av sånne hendelser i ekte løp, så kanskje dette rett og slett bare er resultatet av en utrolig dedikasjon til realisme.