TEST: “Halo Infinite”

Spillet som skulle definere Xbox Series X og S-lanseringene fikk aldri sjansen til det.

Introduksjon

I stedet fikk 343 Industries ett år mer utviklingstid etter at Microsoft viste frem spillet til negative tilbakemeldinger. Det så rett og slett ikke bra nok ut, og ikke et spill verdig for å drysse glans på nye konsoller.

Ikke bare det, men Halo var spillet som solgte de første Xbox-konsollene helt tilbake i 2001. Det første spillet var så bra at det solgte konsoller, en spill-konsoll-kombinasjon jeg ikke har sett mye til de siste årene. Det er det vel bare Nintendo som gjør på en god måte fremdeles. Ikke bare har konsollene vært nesten umulige å få tak i, men covid har medført at nesten samtlige storspill de siste par årene har blitt utsatt.

Så hvor bra er Halo Infinite sin kampanje-del, og er dette oppfølgeren alle har ventet på og som vil kunne selge bøtte-vis med konsoller (om man kan skaffe en), eller i det minste løfte Xbox Game Pass-brukerbasen til nye høyder?

Et litt mørkere Halo

Infinite starter som Halo-spill bør starte: alt har gått til helvete og du er den eneste som kan redde menneskeheten i det spillet introduserer deg til kamp-teknikk i mørke korridorer på et romskip. Joda, dette er Halo.

Stemningen er nesten på Doom-nivå med et mørkt fargepalett og en skremt kompanjong som har mest lyst å løpe fra problemene enn å se frykten i ansiktet. Det får oss til å føle oss viktige.

Vår helt vil det annerledes, og proklamerer med helte-stemme som fra 80-talls action at det eneste vi trenger er en pistol for å redde menneskets siste håp mot de orce-lignende slemmingene som er enda mer innstilt på å slette menneskeheten fra historiebøkene enn noen gang. Master Chief er like lite tale-glad som han alltid har vært, og vi liker det.

Du vil kjenne deg igjen i spillets oppbygging

Etter nok korridorer slik at man har fått en følelse for hvordan man håndterer skytevåpen, slåing og jernkroken som sender deg flyvende i heseblesesende tempo (til Halo å være), åpnes en åpen verden for vår helt. Man blir også kjapt gjort oppmerksomme på at man må hanskes med baser, som når de er tatt over av deg, er steder man kan hurtig-reise. Ved å fri en fiendebase befrir man også mennesker som er lenket fast av monstrene og som etter en vellykket redningsaksjon hjelper deg å ta livet av de siste fiendene.

Spillet går altså i fotsporene til moderne FPS-er, der Far Cry er det klare eksempelet: du kan velge å åpne historien ved å gjøre oppdrag lenket til den, eller suse rundt på kjøretøy og ta over så mange fiendtlige baser man ønsker.

Trykking på knapper

Det største problemet er repetisjonen, være det seg å ta kontroll over baser, eller å fortsette på hoved-historien. Det er alltid en energi-kilde man må plukke opp for å åpne en port, eller x-antall objekter man må ødelegge for å komme videre. Som nevnt er dette gjeldende om man løper fritt, eller følger historiedelen. Det er ingen eksotiske oppdrag å finne her, det er den samme greia hver gang. Her føler jeg at Halo ligger år bak andre åpen-verden spill, og at alle årene det har tatt å utvikle spillet har gjort at grunn-ideene har blitt for gamle.

Det er også veldig lett å vite at man er ferdig med et område, for er fiendene i området eliminert, dukker det opp en indikasjon på at spillet er lagret. Det blir litt “samlebånd”.

At det auto-lagres nemlig ofte, vil man også lære å sette pris på selv på normal vanskelighetsgrad. 343 skal ha skryt for en meget godt balansert opplevelse i så måte: blir man for tøff i trynet dør man som regel, og det vil ofte lønne seg å ta seg av fiendene i små grupper, fra avstand eller strategisk kaste energitønner på dem så det eksploderer både her og der, bare pass på at de ikke treffer det – det er enkelt å selv ta kvelden om man ikke er forsiktig.

Grafikk

Ingen bør frykte at spillet ser dårlig ut, men ingen vil bli blåst av banen heller. Naturområdene er svakt detaljert, og ser flere år gamle ut. Det er det mulig de er også. Det viktigste med Halo-spill har vel heller aldri vært grafikken, men kampene og garantien for en stabil FPS.

Jeg testet først på Xbox Series X for så å forsette på PC. Det er først og fremst uteområdene man ser at konsollene er svakere. På Xbox kan man velge mellom ytelse eller grafikk, og som vanlig foretrekker jeg ytelse fremfor høyere oppløsning. Jeg skiftet mellom de to modusene både ute og inne, og fant at det er liten forskjell på innendørs-områdene, men at den åpne verdenen har mindre detaljnivå og dårligere kantutjevning.

I kamp

Våpen-følelsen sitter som et skudd. I så måte er Infinite en svært god grunnmur for videreutvikling av serien, og jeg har ingenting å utsette på dette. Våpnene er svært tilfredsstillende å bruke, selv om det kan bli i overkant mye lading. Dog, dette er også endel av strategien.

Essensen er som den alltid har vært i Halo-spill: man plukker ikke opp helse, men regenererer, så pass på å ha noe å gjemme deg bak. Det er også meget tilfredsstillende eksplosjoner i spillet, og man har som regel mange grananter på seg for å gjøre jobben kjappere.

Jernkroken som lar deg traversere den ganske store verdenen er så godt implementert at man skulle tro den alltid var der, men den har noen sekunder med “cool down” slik at spillet ikke bare blir konstant hopping. Et merkelig designvalg er at man må aktivere en “booster” for å hoppe kjapt til sidene manuelt, og da har man ikke tilgang til kroken.

Konklusjon

Bransjen har endret seg mye siden Halo kom i 2001 og omrokkert hvordan man spiller FPS på. Halo har åpnet opp for spilleren til en åpen verden, men dette er langt ifra nytt lengre. På den måten føles ikke Infinite fresht ut. Jeg vil ikke påstå de har tatt sjanser.

Spillets grunnmekanikk er velkjent, men glattpolert så til de grader at det er vanskelig å huske sist gang jeg følte såpass stor tilfredsstillende ved å kombinere kamp-teknikk for å ta has på det som med en gang ser ut som alt for mange fiender. Spillet lærer deg å kjapt å bli bedre, og etterhvert som man plukker opp helse-forbedringer, og forbedrer kroken og de andre redskapene man har, så føler man langt på vei at man er en skikkelig “bad ass”.

Dessverre blir det vel mye repetisjon. Man vil lære å bli lei av de samme neon-fargede korridorene og de samme fiendene gang på gang, men historien er såpass godt fokusert at man uansett ønsker å komme seg i mål, kamp-trett eller ei.