Med Vanguard har vi nå kommet til attende sesong av Call of Duty, og en fortsettelse av reisen tilbake i tid fra den kalde krigen i Black Ops Cold War til andre verdenskrig her i Vanguard. Spillet er utviklet av Sledgehammer Games og publisert av Activision.
Vi testet spillet på PC med kode fra Activision.
Flerspilleren
Mitt første møte med årets utgave av Call of Duty – Call of Duty: Vanguard var med flerspilleren. Om dette var det smarteste valget strides nok de lærde om, fordi det ga meg ikke et altfor godt førsteinntrykk. Misforstå meg rett, inntrykket var ikke dårlig – det var bare ikke noe særlig å skrive hjem om. Alt var som forventet, akkurat som i tidligere Call of Duty-spill.
Det kan hende jeg tråkker på noen tær nå, men tar jeg feil hvis jeg tenker at den gjennomsnittlige Call of Duty-spilleren ikke egentlig er så interessert i innovasjoner og nyvinninger på spillfronten – spesielt på CoD-fronten? De vet hva de liker, og de vil helst ikke ha noe som avviker fra det. Det virker i hvert fall som om det er dette Activision tror.
Annonse
Annet enn andre våpen og nye baner føles flerspilleren nesten akkurat som i tidligere spill i serien.
Christoffer Pourpak, ITavisens spill-anmelder
Og heldigvis er det bare nesten, for de har klart å komme med noen nyvinninger som sørger for å holde opplevelsen fersk og spenstig uten at det endrer for mye på den nå velkjente oppskriften deres.
Den første nyheten i flerspillerdelen av årets Call of Duty er «Combat Pacing». Her har de delt inn flerspiller-opplevelsen etter hvor heftig, hektisk og actionfylt du vil ha det.
Skalaen er delt i tre, og går fra «Tactical», via «Assault» og til «Blitz» med økende intensivitetsnivå. Den første er den klassiske opplevelsen – seks mot seks spillere. Neste nivå skrur opp temperaturen drastisk, og her vil det totalt være opp mot tjueåtte spillere på banen om gangen. I «Blitz» vil det i tillegg til deg selv være maksimalt førtisju andre venner og fiender i spillet.
Mangedoblingen av spillere merkes godt, spesielt siden banene ikke endres i det hele tatt. Det gjør også at du kan tilpasse opplevelsen bedre etter hva du foretrekker. Liker du å finne deg et hjørne hvor du kan sitte og vente på et uheldig bytte vil ikke «Blitz» være noe for deg siden det er fullt kjør fra første sekund til kampen er ferdig.
Call of Duty har alltid vært den energiske fetteren til Battlefield (Vanguard legger til og med muligheten til å ødelegge litt av verdenen, men bygninger faller ikke sammen som i Dice-spillene), men med disse nye modusene blir det inntrykket ytterligere forsterket. Men når det er så mange spillere på relativt små kart kan det nesten bli litt for hektisk også. I «Blitz» var det ofte tendenser til at du bare fikk drept så mange fiender som du kunne på ett magasin siden du nesten garantert kom til å bli drept av motstandere fra alle kanter med en gang du prøvde å lade om våpenet.
Vil du ha en variert opplevelse er det enkleste å velge at alle tre moduser skal inkluderes i «Quick Play».
Christoffer Pourpak, ITavisens spill-anmelder
Den neste, og kanskje største, nyheten er «Champion Hill». Her konkurrerer åtte lag med enten to eller tre personer på hvert lag om å vinne, naturligvis. Man sloss to og to lag mot hverandre om å få flest poeng over flere runder med forskjellig motstander-lag hver runde. Men det som gjør det litt ekstra spennende er at man har begrenset med liv som bærer over mellom rundene.
Alene så gir dette et litt mer taktisk element til spillet. Når man legger til muligheten for å kjøpe og oppgradere våpen, utstyr og perks i tillegg blir det fort mer interessant enn de sedvanlige spillmodusene.
«Champion Hill» oppleves som et forsøk på å få til noe mer strukturert og dynamisk enn bare «Team Deathmatch» og lignende moduser med et større fokus på det strategiske, litt som spill som for eksempel CS:GO hvor man må prioritere hva man skal kjøpe og når man bør gjøre det.
Historien
Det første førsteinntrykket mitt av Call of Duty: Vanguard var som sagt i flerspillerdelen. Der la jeg fort merke til hvor uinspirerte våpnene føltes, hvor generiske og kjedelige de var. De så ut som våpen man typisk kunne funnet på en slagmark under andre verdenskrig, men de føltes som noe man finner i et hvilket som helst spill. Heldigvis viste det seg fort at dette ikke var latskap fra utviklernes side, men et bevisst valg.
Et bevisst valg som kanskje har noe med det jeg skrev om hvordan de ikke tør gjøre noe for vågalt når det kommer til flerspillerdelen av Call of Duty-serien. Heldigvis er enspillerdelen av Vanguard mye mer tro til følelsen av å kjempe i andre verdenskrig, noe som interessant nok også gjenspeiles i grafikken.
For å være helt ærlig så var ikke grafikken i flerspillerdelen noe alt for imponerende, men som med våpenfølelsen har utviklerne bare skrudd ned detaljnivået – sikkert for å gjøre det enklere å fokusere på kampens hete – i flerspilleren. Når disse detaljene så blir lagt inn igjen blir spillet et riktig så vakkert skue.
Effekten av bomber og granater, støv som henger i luften, veggen rett ved siden av deg som splintrer av å bli skutt på av fienden. Alt er på plass. Når de i tillegg har hatt et tydelig fokus på lyddesign er det vanskelig å ikke bli revet med.
En ting det virker som om Call of Duty: Vanguard sliter med er førsteinntrykk, for også for selve historien var ikke førsteinntrykket altfor imponerende. Med en gang første karakter åpnet munnen for å begynne å snakke tenkte jeg at dette kom til å bli en klisjefylt actiongrøt av en historie. Men så feil kan man ta.
Det tok ikke lang tid før jeg ble sugd inn i en historie om hvordan en usannsynlig samling helter fra alle verdens hjørner med bare én ting til felles – deres hat for nazistene – slår seg sammen for å bekjempe dem.
Der Battlefield 5 prøvde å omfortelle eksisterende hendelser – blant annet Tungtvannsaksjonen – velger Call of Duty heller en historiefortelling som utspiller seg i kjente slag og hendelser, men som ikke prøver å finne opp historien på nytt. Personlig så foretrekker jeg CoD sin «behind the scenes»-historiefortelling over Battlefield 5 sin omskriving av historien. Det åpner også for mer fokus på personene fremfor handlingen.
Fokuset på «heltene» i fortellingen er noe av det som gjør historien til Call of Duty: Vanguard så bra. Vi har den overordnede historien, men innimellom den så får vi komme tett innpå karakterene, hvem de er og hvorfor de gjør som de gjør. Når skuespillerne i tillegg er som skapt for jobben, skal det mye til for at resultatet blir dårlig.
Selve gameplayet kan ikke beskrives som annet enn rått og naturlig, uten unødvendig tull. Etter å ha spilt MMO-er og andre spill med store, åpne verdener er det deilig å ha et spill hvor det bare er én ting å gjøre: å følge historien. Du har lite valgfrihet, ingen sekundære objektiver og det finnes ikke spor av fast travel eller et stort kart å utforske, men det gjør egentlig ingenting.
Sjokkerende som det kanskje er, er det ytterst få problemer, bugs og feil. Den eneste virkelige feilen jeg kom over var at jeg måtte starte på nytt fra forrige checkpoint fordi spillet ikke registrerte at jeg hadde gjort det som trengtes for å kunne komme meg videre.
Av mer småplukk så har utviklerne spart litt på kruttet når det kommer til det som ikke er essensielt for historien – som karaktermodellene til mindre viktige personer. I tillegg så lider fienden tidvis av «bad guy»-syndromet; de ser og hører bare det som passer med historien at de skal se og høre.
Annonse
