Karl og Sebastian utenfor Lunark på Grønland. (Ill: Saga Space Architects.)

Annonse


Eksklusivt intervju med danske månearkitekter: Tre måneder på Grønland med livet som innsats

I september intervjuet jeg Sebastian Aristotelis fra SAGA Space Architects som sammen med sin kollega Karl-Johan Sørensen skulle bo i et selvbygget månehabitat på Grønland i tre måneder. Det arktiske miljøet ble plukket ut siden det på mange måter minner om månen. Den opprinnelige saken kan du lese her:

Lunark er en konstruksjon som de to arkitektene selv har tegnet og konstruert.

Habitatet pakkes sammen for transport og foldes ut ved ankomst til månen, eller i dette tilfellet Grønland, og utvider seg med en faktor på 7,5.

(Skjermdump fra lunark.space)

Prosjektet har blant annet vært sponset med teknologi fra Lenovo og selve habitatets egen HAL 9000, eller “Odin” som eventyrerne har valgt å kalle habitatets hjerne, er en Lenovo IoT Nano. Det lærte jeg sist jeg snakket med Sebastian.

Tre måneder etter avreise er astronautene tilbake i Danmark med frostskader og noen nervepirrende og ikke minst langdryge opplevelser i bagasjen.

Sebastian sitter i SAGAs workshop i København når jeg møter ham på Zoom tirsdag formiddag.

Sebastian Aristotelis på Zoom.

Velkommen hjem, hvordan har turen vært?

– Takk, den korte historien er at det har gått bra.

Ting fungerte, det var ingen store problemer, mye fungerte bedre enn vi hadde trodd, mens det selvfølgelig var noe som ikke gikk helt etter planen.

Den lengre historien er at, vel, vi var der i 100 dager, ett kvart år, det er mye tid. På den tiden rakk vi igjennom alle følelser.

Karl og Sebastian ankommer Grønland med Lunark pakket sammen i en container. (Ill: Saga Space Architects)

De første 30 dagene brukte vi til å sette opp habitatet. Det skulle egentlig ta ni dager.

Utfordringen, som vi ikke hadde forutsett var å hamre boltene, eller jordankrene, ned i jorden. Det var hardere enn vi hadde trodd. Og når du jobber i kulden varer kreftene kortere.

Boltene er halvannen meter lange og må slås ned med hammer. I starten klarte vi to om dagen, men etterhvert som temperaturen falt utover høsten ble bakken hardere. Vi hamret i skift på fem minutter i åtte til ti timer om dagen. Etterhvert begynte hender og armer å gå i stykker.

Astronautene trekker Lunark etter seg over det Grønlandske landskap. (Ill: Saga Space Architects)

De siste dagene før vi flyttet inn i habitatet var stemningen rimelig dårlig.

Før det bodde vi i en forlatt jakthytte som noen innfødte har etterlatt. Der klarte vi å holde varmen, men det var ikke vann, varme eller elektrisitet. Jeg sov på en liten sofa-aktig sak, mens Karl sov på en etterlatt gammel ulekker seng.

Lunark i ferd med å brettes ut. (Ill: Saga Space Architects)

Om habitatet sendes til månen er planen at roboter setter det opp?

– Ja, astronautene kommer til et ferdig oppsatt habitat. Men siden det å reise til Grønland ikke er like krevende som det å reise til månen, synes vi det var greit med ekstra utfordringer. Og det lærte vi av:

Det som er enkelt på verkstedet i København, går ikke automatisk på Grønland. Habitatet må bli enda mer selvgående om det skal til månen.

Men når boltene først var i jorden etter 30 dager, slo habitatet seg opp på en dag. Det var vellykket. Deretter flyttet vi inn. I begynnelsen var det sollys døgnet rundt, men så ble det kaldere og kaldere.

Tross begrenset plass ser Sebastian forholdsvis komfortabel ut. (Ill: Saga Space Architects)

Den første uken handlet om å venne seg til å bo på lite plass. Og på 4,5 kvm blir det fort rotete. I begynnelsen hadde vi ikke installert ventilasjonen så oksygenmengden i blodet falt og ga oss hodepine.

De neste tre ukene brukte vi på å venne oss til rutinene. Hver dag må man smelte vann og gjøre andre rutineting.

Du kan dele turen inn i tre: En måned der vi satte opp habitatet, én måned der vi vennet oss til tilværelsen og én måned uten sol.

På månen er et døgn en måned. (Derav måned.) Mens det på Grønland først var helt lyst og så helt mørkt. Likhetene var en av grunnene til å velge Grønland.

Grønland kan være mørkt, kaldt og ensomt. (Ill: Saga Space Architects)

Når solen ikke lenger kom over horisonten ble det kaldt. Den første uken solen forsvant falt temperaturen med 15 grader. Heldigvis kunne vi begynne å glede seg til å komme hjem i slutten av den siste perioden.

Man begynner å tenke på mat, familie og det å ta et bad. Spesielt det det siste. Vi badet ikke på 100 dager. Vi hadde 1500 våtservietter og var rene nok, men det er noe med komforten med rennende vann, som du fort savner.

Kort fortalt gikk det bra. Vi fikk samlet dataene vi skulle, og allerede i morgen skal den første av flere forskergrupper presentere en psykologisk studie basert på våre data.

Lenovo IoT Nano var habitatets hjerne. (Ill: Lenovo)

Urin utover det hele

Hvordan gikk det med Odin, habitatets Leonovo-hjerne?

– Det gikk bra! Det ga en psykologisk komfort å kunne sjekke habitatets status til enhver tid. Å sjekke temperatur, fuktighet, etc. var det første vi gjorde om morgenen. Men når temperaturen brått falt da solen forsvant, frøs underetasjen.

Det gjorde at urintanken frøs. Og først om kvelden oppdaget vi at urinen hadde veltet utover det hele. Hele kjelleren var fylt med frossen urin.

Først måtte vi varme opp og deretter tørke, det var i det hele tatt en litt tung dag. Etter det installerte vi sensorer i urintanken så vi kunne sjekke at toalettet var varmt nok før vi ga gass.

Karl (til venstre) og Sebastian jobber inne i habitatet. (Ill: Saga Space Architects)

41 effektive kuldegrader

Ellers måtte dere gått ut for å tisse?

– Nei, ute var det for kaldt. Den kaldeste dagen var det minus 31 grader, men på grunn av fuktighet og vind var den effektive temperaturen minus 41. Da går det ikke å eksponere hud mot været.

Sto livet noen gang på spill?

– På et tidspunkt skulle jeg sette opp en vindmåler på toppen av habitatet og sto på en stige fire meter over bakken. Så forsvant stigen under meg.

Karl i romdrakten. (Ill: Saga Space Architects)

I fallet klarte jeg å gripe fatt i toppen, selv om det var lite å ta tak i. Der ble jeg hengende.

Romhjelmen har walkie talkie, og heldigvis var ikke Karl så langt unna. Han fikk på plass stigen igjen, men hadde jeg falt hadde jeg nok brukket begge beina. Da hadde jeg måttet klare de siste 40 dagene med brukkede ankler.

Og det var vanskelig nok å holde ut i det lille habitatet med full funksjon.

En natt fikk vi besøk av isbjørn

Det var mens vi fortsatt bodde i hytten. Den kom helt bort og kan ha sett oss gjennom vinduet, før den bestemte seg for å tusle videre.

Vi hadde ikke tenkt på å låse døren om natten, så den kunne lett ha kommet inn.

Om morgenen våknet jeg opp og tittet ut av vinduet og så de store sporene. Jeg tok riflen og ventet på at Karl skulle våkne. Jeg trodde den fortsatt var utenfor. Etter det ble vi mer profesjonelle.

Ville dere avbrutt ekspedisjonen om noe alvorlig hadde gått galt?

– Det så jeg aldri som en mulighet. Jeg tror at selv om jeg hadde brukket begge anklene hadde vi fortsatt. Vi har jobbet så mye for dette, og det å gi seg var aldri et alternativ.

Arkitektene bevegde seg aldri utendørs uten romdrakt. (Ill: Saga Space Architects)

Karl forfrøs føttene og mistet følelsen i tærene. Først to måneder etter at vi var tilbake begynte følelsen å komme tilbake.

Kulden på Grønland er en kulde jeg ikke har prøvd før. Den går gjennom alt. Og alt tar mer tid. Når man reparerer ting med små skruer og doble hansker må man ha tålmodighet.

Men den største frustrasjonen på hele turen hadde jeg da vi skulle oppdatere noe kode i programvaren som styrte lyspanelene. De var noe av det kuleste med hele habitatet. De skapte en kunstig himmel og fungerte virkelig bra.

På et tidspunkt ville vi fikse et par bugs, men hverken Karl eller jeg er programmerere så vi måtte kommunisere med teamet i København.

Dekningen var så dårlig at vi ikke kunne ringe. Vi måtte sende meldinger. Med maks 160 tegn. Med forsinkelse.

Innsiden av det 4,5 kvm store habitatet. (Ill: Saga Space Architects)

Teamet måtte hjelpe oss å finne problemet i koden. Deretter måtte ny kode sendes fra København til Grønland. Til slutt installerte vi den nye koden.

Det tar kanskje 30-35 minutter på verkstedet her i København, men på Grønland tok det ni dager.

Ni frustrerende dager. Alt annet kunne vi fikse selv med verktøy og 3D-printer. Men med koden var det annerledes. Da var jeg glad for at Karl var med og kunne si “ta det rolig, vi fortsetter i morgen.”

Det ville kanskje vært enklere på månen?

– Ja, og Nasa ville hatt bedre kommunikasjon enn det vi hadde. På Mars er det faktisk allerede bedre dekning enn det vi hadde på Grønland, og nå dekker SpaceX’ Starlink polare områder så bare idag hadde vi hatt bedre dekning.

Men det var viktig for oss å ha noen ekstra utfordringer siden en ekspedisjon til Grønland aldri blir like ekstrem som en til månen.

Hvordan ble det med mat?

– Vi rakk aldri å installere planteveggen. Men algereaktoren fikk vi på plass. Den fungerte fint. Og lagde noen deilige naturlige boblelyder. Det var fint å ha en annen levende organisme i habitatet.

Vi ble syke. Jeg hadde feber i fem dager og Karl i to. Etter det turte vi ikke spise algene. Det var mye annet i algevannet enn bare alger.

Vi smakte aldri. Men den psykologiske effekten av å holde liv i noe organisk var positiv.

Hva spiste dere?

– Pulvermat.

Huel er et pulverprodukt med proteiner, karbohydrater, fett, vitaminer og mineraler. Alt du trenger. Du blander bare med vann og så har du et måltid.

Guttene spiste pulvermat i 100 dager. (Ill: Saga Space Architects)

Hvordan var stemningen på dag 60 med pulver?

La meg si det sånn: Jeg spiser det fortsatt. At det gikk så fint var en av de store overraskelsene. Vi tok blodprøve før vi dro og etter, og det var ikke mye forskjell, men vi var litt sunnere da vi kom hjem.

Det er god reklame for Huel

– Ja, men det kan også ha med livsstilen før vi dro å gjøre. Vi arbeidet mye for å få alt klart og fikk ikke i oss den beste maten. På Grønland trente vi mye og spiste bra. Huel er jo faktisk bra.

Psykologisk var vi derimot utmattet. Vi trengte venner, familie og julemat. Men etter jul begynte vi å spise Huel igjen. Idag er tre fjerdeler av matinntaket mitt Huel.

Hva tenker dere om Lunark nå? Vil den fungere på månen? Hva med stråling fra verdensrommet, tåler den det?

– Etter Grønland er vi sikre på at Lunark kan fungere på månen. Men det er viktig å understreke at det er et korttidshabitat. Den skjermer ikke godt nok mot stråling fra verdensrommet.

Men til 14-dagers turer fungerer den fint

Vi frykter at den ikke er kostnadseffektiv nok. Den er nemlig utrolig dyr, og mye ved den kan gå galt. Det er mange bevegelige deler. Derfor er det sannsynligvis tryggere å lage en kapsel.

Men utfoldelsesarkitekturen fungerer godt, så om noen har pengene til å ta den til månen så tror jeg vi skulle fått det til.

Siden arkitektene selv har bygget habitatet kunne de fikse nesten alt, uten assistanse fra København. (Ill: Saga Space Architects)

Den blir 750 prosent større utfoldet enn sammenbrettet så om man lager den større stiger det utfoldede habitatets størrelse eksponentielt.

Vår Lunark passer i en container, men det er langt mer plass i en rakett og jo større man lager den jo mer kan den ekspandere. Bygger man den større kan vi få den til å vokse med 1100 prosent når man bretter den ut.

På månen er det ikke vind, ville det være lettere å sette den opp der?

– Uten vind vil du ikke trenge wire for å holde Lunark fast på månen. Men samtidig er det vakuum så den må tåle et annet trykk.

Klarte dere å generere nok energi?

– Habitatet hadde solpaneler rundt hele utsiden. De fungerer godt i kulden, og midnattssol gir energi hele døgnet. Men når det ble mørkt måtte vi gå over på aggregat. På månen er helt klart atomreaktor det beste.

Hvordan har reaksjonene vært?

– Vi er i dialog med forskjellige aktører, men jeg kan ikke si hvem. Og vi har solgt et habitat til forskere i Sveits. Det gjorde vi allerede i desember.

I september starter vi utviklingen av et nytt habitat og nå arbeider vi med å bli kvalifiserte for romarkitekter. Det kan ta en stund, men om vi snakker sammen igjen om et halvt år, kan det være jeg har gode nyheter.

Karl-Johan Sørensen (Ill: Saga Space Architects)
Sebastian Aristotelis (Ill: Saga Space Architects)

SAGA Space Architects kan du følge på Instagram og på saga.dk finner du prosjekter for både månen og Mars.

Annonse


Annonse