Førsteinntrykk: Cyberpunk 2077 lever NESTEN opp til forventningene

cyberpunkitavisenforhåndstitt
Det tar tid å komme igang med Cyberpunk 2077, men når man har blitt endel av verdenen, er det vanskelig å gi slipp.

Spillet som for mange har vært noe de har gledet seg til i hele år. Mange gledet seg sikkert mest til 16. april i år siden det var den opprinnelige utgivelsesdatoen, men ting går ikke alltid som planlagt. Tre utsettelser senere og det er endelig mulig å trykke på play og dykke ned i fremtidsverdenen som CD Projekt Red har satt sammen.

Det blir spennende å se om spillet lever opp til de nesten usannsynlig høye forventningene jeg har til det, eller om dette bare er et resultat av god markedsføring og lurt valg av frontfigur.

Fullstendig anmeldelse av spillet, med karakter, kommer på onsdag. Vi testet på PC.

Annonse

Valg på valg

Allerede før jeg startet spillet for første gang var jeg klar over at man ville bli utsatt for mange valg utover i historien. Det jeg ikke var klar over var at jeg ville få et øyensynlig stort valg kastet rett i fleisen før jeg i det hele tatt hadde tatt mitt første skritt i Night City.

Hva skal startstedet og bakgrunnshistorien til hovedkarakteren V være? Man får tre valg: utenfor byen som en nomade, noe streetracer-aktig, og klassisk ondt megaselskap. Dette virker som et ganske viktig valg for resten av historien, så jeg tar meg god tid med valget. I god cyberpunk-stil velger jeg til slutt det siste alternativet.

Er man redd for manglende gjenspillbarhet er det ingenting å frykte.

Ferden går videre til utformingen av karakteren. Her får man også mer enn nok valg å ta – nesten nok til å gi Sims god konkurranse.

Alt fra øyenfarge til hva som er, eller ikke er, mellom bena dine kan velges og endres. Som med bakgrunnshistorien til V så vil utseende ditt visstnok også påvirke spillets gang.

Endelig er vi i gang. Eller bør jeg heller si: endelig er V i gang…

Manglende retning

Det første som slår meg når spillet endelig starter er at miljøet virker svært realistisk og levende. Enda jeg ikke befinner meg noe annet sted enn et relativt standard kontorbygg så er det ikke vanskelig å leve seg inn i den dystopiske settingen til spillet. Rundt meg så går folk rundt, de snakker og interagerer med hverandre. Hvis du stopper og stirrer på dem så stirrer de ofte tilbake og reagerer som et hvilket som helst menneske hadde reagert hvis du stirret på dem.

Jeg gjør mitt beste for å følge kartet som viser veien, men det er så mye å se på langs veien at jeg vingler rundt som om jeg hadde hatt litt for mye å drikke. Selv den minste detalj føles så naturlig at det er vanskelig å ikke bli imponert. Og dette er som sagt bare et kontorbygg. Til slutt kommer jeg meg fram til målet, nemlig kontoret til sjefen.

Det viser seg at det er litt intern krangling i selskapet og jeg må ta på meg jobben som ryddegutt og fjerne personen som krangler. «Spennende», tenkte jeg. Har ikke mye imot å være leiemorder i en futuristisk cyberpunk-by. Det viste seg fort at jeg ikke skulle bli en leiemorder.

Den første virkelige opplevelsen av byen kommer kort tid etter møtet med sjefen. Vi låner det flyvende kjøretøyet hans for å dra til en luguber bar og møte en venn. Veggen i kjøretøyet blir gjennomsiktig, og byen viser seg i all sin prakt. Førsteinntrykket med de høye, lysende byggene og svevende kjøretøyene minner et lite øyeblikk om byen Coruscant fra den beryktede første (eller fjerde) Star Wars-filmen, The Phantom Menace. Men det vil være urettferdig mot Cyberpunk å gjøre en sånn sammenlikning. Utsikten glir fort mer over mot det man kan forvente av Night City før kjøretøyet vårt går inn for landing i et mindre stuerent strøk.

På en eller annen måte klarer baren jeg går inn i å være en futuristisk neonfest samtidig som den gir inntrykket av at det ikke akkurat er her fiffen drar for å slå ut håret.

Dette er noe som til nå i spillet har vært veldig tydelig – CD Projekt Red har klart å lage en realistisk fremstilling av hvordan samfunnet hadde sett ut i en sånn fremtid. Ofte når man ser noe fra en teknologisk avansert fremtid er alt enten ekstremt ryddig og kontrollert, eller ekstremt dystopisk. Her er det en god blanding.

Byen oppleves som skitten og upolert, men på en god måte.

Jeg møter kompisen min på baren, vi snakker litt, og det ender opp med at noen fra jobben kommer og mer eller mindre gir meg sparken.

Snikmorder ble jeg visst ikke. Filmsekvensen som følger gjør en god jobb med å kjapt og enkelt forklare mitt nye liv som gangster sammen med kompisen min, Jackie. Jeg har ikke noe imot å være gangster heller, jeg. Men hittil i spillet så lurer jeg fortsatt på hva målet egentlig er. Hvordan vinner jeg dette? Hva er historien? Skal jeg være en gangster for alltid?

Jeg trodde at jeg og kompis Jackie skulle gjøre noen oppdrag sammen, og at dette ville gli over i selve historien, men der tok jeg feil igjen. Vi blir kjapt kontaktet av en mann som har et tilbud til oss. Uten å skulle ødelegge for de som ikke har spilt spillet enda, fører dette til at vi nok en gang bytter spor og begynner på en «ny» historie. Heldigvis virker det som at det er nå ting faktisk starter.

Ikke helt feilfritt

Når CDPR har brukt så lang tid, og utsatt spillet så mange ganger, er det ikke for urimelig å forvente en i hvert fall litt polert opplevelse. Heldigvis så var det nettopp det jeg fikk; en litt polert opplevelse. Det meste av feil jeg møtte på kan for det meste ikke kalles annet enn slurv. Karakterer som repeterer linjene sine uten grunn, eller som beveger seg på unaturlige måter.

Den største feilen jeg opplevde var et oppdrag som ikke ville fortsette, og som jeg måtte restarte spillet for å få i gang. Videre så er spillet tidvis dårlig til å registrere at man velger noe med musen. Hvis jeg skal oppgradere en ferdighet så må jeg snike musa inn i riktig vinkel og med riktig hastighet for å i det hele tatt kunne trykke på den.

Nesten så bra som skulle ønske

Jeg har nå spilt gjennom det som kan kalles introen. Rundt seks timer tok det å komme seg til der spillet for alvor begynner. For å ha noe å sammenlikne med så er det nesten like langt som hele kampanjen til Call of Duty: Modern Warfare. I løpet av disse seks timene har spillet tidvis følt som at det mangler retning, men i ettertid så har det vært tydelig at det var et poeng med det.

Visuelt så er spillet nydelig, og med musikken og lyddesignet blir det alt i alt til en utrolig opplevelse. Det er sjelden jeg virkelig føler på spenningen og nesten er nervøs for hva som kommer til å skje, men i Cyberpunk 2077 så er det vanskelig å ikke leve seg inn i handlingen.

Nå er det ikke annet å gjøre enn å håpe at kvaliteten holder seg gjennom resten av spillet og at det ikke er for mange bugs i vente.

Annonse
Annonse