Det er nesten for tradisjon å regne at Nintendo utgir et Paper Mario-spill til hver konsoll.
Har fulgt opp siden 90-tallet
For helt siden Nintendo 64 har Nintendo gitt ut et nytt spill i serien til hver eneste hjemme-konsoll, i tillegg til Nintendo 3DS.
Spillene har jevnt over fått positiv omtale, men høydepunktet var nok GameCube-utgaven kalt The Thousand Year Door.
Etter dette har Nintendo eksperimentert mye med kampsystemet, men med blandede resultater.
Verden av papir
Kort oppsummert utspiller handlingen i Paper Mario-spillene seg i en slags papirverden, der det meste er laget av papirmaterialer. Verdenen har et utseende som likner pappmasje, og figurene er i utgangspunktet bare tynne papirfigurer.
Annonse
Det nye i Origami King, i så måte, er at mange figurer er gjort om til origamifigurer, og fremstår følgelig mer tredimensjonal enn tidligere.
Historien i spillet er, slik man kjenner Super Mario-spill, ikke særskilt komplisert. Hovedskurken i dette spillet er King Olly, og hans mål er å ta over verden og gjøre den om til origami. Det hele starter med at han angriper og overtar Princess Peach sitt slott. I tillegg tar han kontroll over Bowser sin arme, og gjør disse om til origami-soldater – eller “Folded soldiers” som det heter i spillet.
Mario setter etter dette ut på oppdrag for å stoppe Olly. Med seg på laget har han Olivia – søsteren til Olly, i tillegg til en noen andre hjelpekarakter som vi ikke nevner i denne omgang.
Paper Mario-versjon av Navi
Olivia fungerer på mange måter som Navi gjør i Zelda-spillene, og hun er akkurat like irriterende.
Gjennom spillets gang kommer det mange dårlige vitser og selvfølgeligheter som, etter mitt syn, utgjør et irritasjonsmoment.
Av og til er det imidlertid nyttig å spørre henne om tips, da disse kan hjelpe deg videre i spillet. Den gjentakende bablingen hennes kunne imidlertid utviklerne spart seg for.
Ny vri på turbasert kampsystem
Det nyeste og mest oppsiktsvekkende i The Origami King er kampsystemet. Kampene er turbasert, men Nintendo har selvsagt lagt inn en liten vri på det hele.
Kampområdet består av en sirkel med fire sirkelskiver. Mario står i sentrum og fiendende står plassert rundt omkring i de forskjellige skivene. Sirkelskivene er igjen delt opp i tolv rader.
Innenfor en rad i en skive kan det kun stå en figur:
Før hvert angrep, kan spilleren velge å dreie på skivene, eller å flytte en rad innover eller utover – alternativt en kombinasjon av disse. Det varierer fra kamp til kamp hvor mange ganger du kan dreie på skivene før du må starte angrepet. Dette avhenger som regel av hvor mange fiender du møter.
Mario kan i utgangspunktet velge mellom å angripe ved hjelp av hammer eller hopping. Med hammer vil Mario får mulighet til å angripe fiendende innenfor de to nærmeste sirkelskivene i to rader ved siden av hverandre. Det vil si fire fiender. Med hopping vil Mario kunne angripe alle fiendene i en rad, hvilket også vil si maksimum fire fiender.
Fiendene er i utgangspunktet ikke plassert slik at du vil kunne angripe fire på en gang, og trikset i spillet er å dreie på skivene og flytte på radene slik at fiendene blir optimalt plassert.
Det varierer veldig hvor lett det er å løse plasseringsproblematikken i starten av hvert angrep. I utgangspunktet finnes det alltid en løsning som lar Mario angripe alle fiender på en runde. Hvis man finner denne løsningen, vil skaden Mario kan påføre fienden øke med 50 prosent.
Tidspress
Utfordringen her er at spilleren ikke kan bruke evig tid på å løse plasseringsproblematikken. Det er nemlig begrenset hvor lang tid spilleren kan bruke.
Spilleren kan kjøpe seg mer tid om tiden holder på å gå ut, og da betaler man med gullmyntersom Mario har samlet opp. I dette spillet er det rikelig med penger, og jeg har ikke opplevd å ikke kunne utvide tiden som følge av mangel på gullmynter.
Om de ordinære angrepene blir for kjedelige, er det mulig å bruke forskjellige gjenstander, altså items, for å bekjempe fienden. Dette kan være det meste fra POW-blocks til ildblomster.
Utover dette er det også mulig å bruke spesialangrep, slik som i tidligere spill i serien, men disse kan bare utløses om en fiende tilfeldigvis har med seg en “magic circle” i kamp. Bekjemper du fienden som bærer en slik, vil spesialangrepet aktiveres automatisk i neste angrepsrunde.
Annerledes for bosskamper
Kampsystemet er litt annerledes når det kommer til bosskamper. Da står bossen i sentrum, og Mario må bevege seg rundt i sirkelskivene. Spilleren må sørge for at Mario blir ført inn til bossen i sentrum ved help av piler i sirkelskivene.
Underveis til bossen kan Mario aktivere flere forskjellige bonuser og magiske sirkler. Det kan derfor være lurt å tenke seg godt om før man dreier om på skivene.
Det er mulig å forbedre Marios ferdigheter ved å benytte “accessories”. Disse fungerer mer eller mindre likt som “buttons” i The Thousand Year Door. Spillet begrenser hvor mange du kan ta på, og disse kan blant annet øke Mario styrke og forsvar samt gi ekstra tid til dreiing av skiver.
Grei utnyttelse av bevegelsesstyring
Når du angriper ved hjelp av en magisk sirkel, vil du i noen tilfeller få anledning til å bruke bevegelsesstyringen i kontrollerne. Da vil du enkelte ganger få anledning til å denge løs på bossen, og det føles ganske godt – uansett hvor “gimmicky” det er.
Alt i alt er jeg positivt overrasket over kampsystemet.
Jeg setter kanskje litt mindre pris på tidspresset når det kommer til dreiing av sirkelskivene, men siden man kan kjøpe seg mer tid (bokstavelig talt), er det håp for de av oss som ikke ser plasseringsløsningene helt umiddelbart.
Bossene er etter min mening akkurat passe utfordrende. De er originale nok, og det introduseres alltid nye elementer – slik at ingen bosskamper blir helt like.
Fantastisk stor variasjon i verdener
Utformingen av selve verdenen er et eget kapittel for seg. Jeg tror nok at dette er det mest fargerike spillet til Nintendo Switch i skrivende stund.
Variasjonen mellom områdene er stor, og måten Nintendo har brukt papir for å presentere både vann og ild er noe de fortjener skryt for. Forvent å måtte reise over frodige åkre, varme sanddyner og åpne hav – her er alt!
Bruk konfetti for å reparere verdenen
Som følge av King Ollys herjinger, har deler av papirverdenen blitt ødelagt. Dette ses ved at pappmasjen som verdenen består av er slått hull i. Mario kan fikse dette ved å kaste konfetti over hullene. Konfetti får Mario tak i ved å riste i trær, eller ved å bekjempe fiender. Når hullene blir tildekket av konfetti, vil Mario som regel belønnes med gullmynter.
I andre tilfeller er dette nødvendig for å bygge opp en vei slik at Mario kommer seg videre i spillet. Jeg synes egentlig at konfettigreia er unødvendig, men det er nødvendig å finne og reparere alle hullene for å fullføre spillet 100 prosent. Følgelig gir dette spillere som “samler” i spill mye å gjøre – noe som for enkelte nok oppleves positivt.
Du må redde sammenkrøllede Toads
Når det kommer til samling, er det et utall Toads som er krøllet samlet og stappet rundt omkring i verdenens kriker og kroker. Disse må du også finne og redde for å fullføre spillet 100 prosent. Når du finner Toads vil disse også dukke opp i kampene, men da i form av tilskuere.
Mario kan da kaste penger på spillbanen, hvilket gjør at Toadene kaster nyttige gjenstander på banen – samt at de gjør bittelitt skade på fienden. Det er med andre ord nyttig å samle inn Toads, men det er en utfordring å finne alle.
Nintendo har vært fantasifull når det kommer til plasseringen av Toadene, og disse vil uten tvil gi samlere mye å gjøre.
Akkurat passe lange dungeons
Spillet har også flere dungeons hvor du vil få mulighet til å aktivere nye spesialangrep. På slutten av hver dungeon er det en boss, og ved å bekjempe denne, lærer kompanjongen din, Olivia, seg å brette seg om til en replika av den bekjempede bossen.
Dungeonene er fantasifullt utformet og byr på noen små puslespill som må løses – nesten slik som vi kjenner fra Zelda-serien. Dungeonene er etter min mening akkurat passe lange.
Lineær verden
En ting jeg ikke liker, er at verdenen i dette spillet oppleves veldig lineær. I The Thousand Year Door er mer åpent enn hva tilfellet er for The Origami King.
I Origami King leder det ene området, eller kapittelet, til det andre, mens i The Thousand Year Door, var alle områdene mer eller mindre tilknyttet Rogue Port. I mine øyne er den sistnevnte løsningen bedre. Man har mulighet til å bruke rør for å “teleportere” seg til og fra hovedbyen, altså Toad Town, men dette synes ikke jeg er en fullgod løsning.
Uinteressante hjelpere
I tillegg til dette savner jeg mer interessante hjelpekarakterer. Gjennom spillet vil du møte på en håndfull karakterer som du tar med deg ut på eventyr. Disse erstatter hverandre, og noen er mer gjennomtenkt enn andre. Disse byr på litt billig slapstick-humor, og fungerer greit i rollen de er tiltenkt, men de er aldri så interessante som i The Thousand Year Door.
Hjelpekarakterenes rolle i kamper er temmelig tilbaketrukket. De vil gjøre et angrep etter Marios angrep – uten at spilleren har kontroll med dette. I bosskamper er hjelpekarakterene totalt fraværende. Jeg synes at muligheten for å oppgradere og gjøre forskjellige angrep med hjelpekarakterene skulle blitt hentet tilbake fra The Thousand Year Door.
Når det kommer til fiendene, er disse veldig enkle å få øye på. Disse er tilnærmet utelukkende origamifigurer. Jeg synes at disse er fantasifullt laget, men jeg kunne gjerne tenkt meg en større variasjon mellom disse. Bossene er imidlertid i en egen klasse for seg.
Musikken er spot on
Utover dette er musikken i spillet verdt å nevne. I mine øyne er musikken i Origami King det beste så langt i Paper Mario-serien. Dette kan være alt fra små sanginnslag i spillet til en Shy Guys klimpring på gitar. Her har Nintendo tatt seg tid til et godt stykke musikkarbeid, og det fortjener de skryt for. Fortsett sånn!
Avslutningsvis er det store spørsmålet for kjennere av serien: er The Origami King like bra som The Thousand Year Door? Det synes jeg ikke. Imidlertid synes jeg at The Origami King er det beste Paper Mario-spillet siden The Thousand Year Door ble utgitt i 2004.
Konklusjon
Paper Mario: The Origami King er jevnt over et bra spill. Kampsystemet er utfordrende, men oppleves aldri urettferdig. Grafikken og spillverdenen er fabelaktig utformet og musikken er spot on. Kjedelige hjelpekarakterer, unødvendig hullfiksing og lineær utforming av verdenen trekker opplevelsen noe ned. Spillets historie blir aldri så interessant som i The Thousand Year Door. Dette er likevel et spill jeg kan anbefale til de fleste, og det ga meg vel 25 timer med god underholdning.
+ Fantastisk grafikk
+ Stor variasjon i verdener
+ Utfordrende kampsystem
+ Bra musikk
– Kjedelige hjelpekarakterer
– Lineær verden
– Unødvendig fiksing av verdenen
– Olivia
Annonse
