Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Ori and the Will of the Wisps Key Art Horizontal

TEST: Ori and the Will of the Wisps – en fantastisk reise gjennom en visuelt slående verden

Spilltest: 9 av 10!

Ori and the Will of the Wisps er det andre spillet til østeriske Moon Studios, og oppfølgeren til det veldig suksessfulle Ori and the Blind Forest som fikk over femti priser og nominasjoner. Som en stor tilhenger av både Ori and the Blind Forest og metroidvania-sjangeren ble jeg derfor overlykkelig da Microsoft sendte over en nedlastningskode for Ori and the Will of the Wisp.

Spillet lanseres i morgen på både Steam og Microsoft sin egen butikk, og kjøper man det digitalt i Microsoft Store kan man fritt velge å spille det på både Xbox og på PC, med lagring på tvers av plattformene – et såkalt Xbox Play Anywhere-spill. Spillet kommer altså ikke til Epic Game Store.

Det kan også være greit å få sag at versjonen av spillet som er testet ikke er den samme versjonen som blir tilgjengelig på lansering. Det vil komme en day one-patch som forhåpentligvis fikser mange av problemene som dukket opp under spillingen.

Bigger and better

I forhold til det forrige spillet, Ori and the Blind Forest, føles alt større ut. Det er ikke mulig å stikke under den proverbielle stolen at det første Ori-spillet ikke akkurat var så langt at det gjorde noe. I Will of the Wisps virker det alltid som om det er noe mer hver gang man føler at det nærmer seg slutten.

Verden er like vakker som man kan forvente hvis man har erfart det forrige spillet. Alt har en ubeskrivelig glød som virkelig lager en helt unik stemning.

Man skal gjennom mange forskjellige områder i løpet av historien, og alle områdene har en særegen stil og også egne utfordringer og fiender. Det er veldig lite informasjon i spillet utenom når man får oppdrag eller informasjon direkte relatert til hva man skal gjøre. Det blir derfor opp til spilleren å finne ut av hvordan man alt.

Det er et designvalg jeg er litt negativ mot. Mye av grunnen til det kommer fra at det var et par ganger jeg sto og slo hodet i veggen uten å klare å komme meg videre. Etter å ha prøvd alt jeg kunne tenke på, snublet jeg tilfeldigvis over løsningen. Noen av stedene vil ha en person som gir deg et kryptisk hint kamuflert som vanlig dialog, men av en eller annen grunn er det bare mulig å få det hintet én gang – snakker man med skapningen igjen, sier det noe helt irrelevant.

Skapninger er det strødd her og der i verdenen. Som sagt så er det noen som er der for å late som de hjelper deg, men man kommer også over kjøpmenn og kartografer. Her føles det som om Moon Studios har sett litt på sidemann Team Cherry, utvikleren bak Hollow Knight. Både slåssingen og muligheten til å kjøpe diverse evner og oppgraderinger og kart virker inspirert av Hollow Knight. Det blir spesielt tydelig med helbreding- og lagringsstedene spredt rundt i verden – som minner særdeles mye om Hollow Knight sine benker. I Ori lagres spillet mens du avanserer gjennom det, så de lagringspunktene er ikke like viktige her.

Starten

Ori and the Will of the Wisps starter veldig rolig med en prolog for å sette stemningen og introdusere oss til hvem, hva og hvor. Ånden Ori får i denne omgangen selskap av en liten ugleunge med en ødelagt vinge. Denne vingen fikses med gaffateip og varme tanker, og Ori og Ku, som uglen heter, reiser ut på tur.

En forferdelig storm ødelegger vingen igjen, og den lille duoen faller til jorden. På vidt forskjellige steder selvfølgelig. Ori sitt fokus er, som den gode vennen han er, på å finne Ku og komme seg hjem igjen. Det er dessverre ikke så lett som det først kanskje virket.

Her starter spillet for alvor.

I begynnelsen er ikke Ori en spesielt spennende karakter å spille som. Ori begynner med helt blanke ark når det kommer til noe annet enn å bevege seg og å hoppe, men gjennom spillet vil man komme over Ancestral Trees, som i forgjengeren, hvor man får evner og ferdigheter som er viktig for å komme seg videre – man begynner med det mest grunnleggende som dobbelthopp og evnen til å klatre på vegger, men etter hvert blir det bedre og bedre det man får.

Dette er også hvordan utviklerne styrer progresjonen til spilleren. Det er ofte ikke mulig å komme seg videre uten å ha låst opp en ny ferdighet som kreves for å avansere.

Selve spillet

Ori and the Will of the Wisps er et metroidvania-spill i beste forstand. Det meste av spillet innebærer å hoppe, klatre, svømme og generelt komme seg rundt i en til tider veldig ugjestmild verden. Heldigvis har folkene i Moon Studios lagt inn arbeidet og virkelig perfeksjonert hvordan Ori beveger seg.

Bevegelsene er flytende, og man er i komplett kontroll til alle tider. Det er responsivt, og man føler aldri at det er spillet som har skylden for at det er et hopp du ikke klarer eller noe du ikke klarer å klatre opp til.

I begynnelsen kan man ikke mye annet enn å løpe og hoppe, men etter hvert når man får dobbelthoppet og evnen til å klatre på vegger, begynner spillet å skyte fart. Og enda bedre blir det når man lærer dash-et og bash-et. Dash er nok relativt selvforklarende. Bash er en evne Ori lærer som gjør at man kan skyte seg selv av fiender, prosjektilene deres eller lanterner. Denne evnen sammen med dash-et og evnen til å trekke seg selv mot forskjellige objekter skyter virkelig fart på navigeringen og hvordan man kommer seg rundt.

Spillet som begynte som et enkelt platform-spill blir plutselig gjort om til et ekstremt dynamisk eventyr hvor man spretter og flyr mer enn går. Og alt føles helt kontrollert og flytende. Moon Studios fortjener en klapp på skulderen for dette.

Som nevnt tidligere har nok noen av elementene i Will of the Wisps blitt inspirert av Hollow Knight. Slåssingen er intet unntak. Dette er positivt, fordi noe av det meste med Hollow Knight er nettopp det. I forgjengeren, The Blind Forest, ble skaden gjort gjennom den lille flyvende «kulen» som holdt Ori med selskap. I Will of the Wisps har Ori fått seg et sverd.

Kampen blir mer dynamisk, og vanskeligere. Fiendene er ikke for utfordrende i seg selv, men det blir fort mye å holde styr på med flere fiender – spesielt mens man henger og dingler i taket over noe som kommer til å drepe deg.

Det som dog ikke er så imponerende er de boss-kampene man må gjennom. De føles en smule uinspirerte ut, og de angriper forutsigbart. Tar man et par sekunder for å lære rytmen deres, blir det litt for lett.  

Konklusjon

Ori and the Will of the Wisps er et utrolig vakkert spill. Moon Studios har virkelig funnet ut hvordan man lager en variert og unik verden som samtidig ikke ser ut som noe annet – se for deg forgjengeren, men med litt ekstra.

Ikke bare er omgivelsene helt utrolige, men lydbildet er også det. Musikken er helt perfekt, og komplimenterer det visuelle mesterlig. Alt av lydeffekter føles som om det hører hjemme, og bidrar videre med innlevelse og at man bare blir oppslukt av det man ser på skjermen.

Helt i starten nevnte jeg så vidt at det hadde vært litt bugs. De vil mest sannsynlig fikses før lansering, og ingen av dem var altfor alvorlige. Det verste jeg kom over var en gang hvor spillet gikk i svart, og jeg måtte restarte det. Heldigvis lagret spillet først. Utenom det var det manglende teksturer her og der og en lei greie med at startmenyen aldri dukket opp når man først åpnet spillet.

Alt i alt er Ori and the Will of the Wisps en særegen fortelling om vennskap og mot i møte med farer fortalt nesten utelukkende uten dialog. Det er ingen snakkede ord i spillet, så det er i hvert fall umulig å kritisere stemmeskuespillerne for dårlig arbeid.

+ Utrolig vakkert og engasjerende
+ Føler man har full kontroll over karakteren
+ Musikken

– Til tider uoversiktlig
– Uinspirerte boss-kamper

Stikkord: ori, Spill, Tester, Will of the Wisps