Det er åpenbart mye som har skjedd siden Pokemon for første gang ble lansert i 1998 (1996 i Japan), og dette er første gangen et «ekte» Pokemon-spill er lansert til en hjemmekonsoll (teknisk sett en hybridkonsoll). Er den 8. generasjonen alt man håpet at det skulle ha, eller er det fortsatt noe som mangler?
Pokemon sitt svar på Storbritannia
Handlingen i spillet finner sted i en flunkende ny region. Regionen heter «Galar» og er delvis inspirert av Storbritannia. I de to forrige generasjonene utspilte handlingen seg i regioner løst basert på Hawaii og Frankrike, så spilldesignerne skal ha skryt for å være villige til å variere litt.
Hovedmålet i spillet er å beseire den regjerende mesteren av Pokemonligaen – Leon. For å klare dette må man, akkurat som i tidligere spill i serien, beseire åtte forskjellige gymledere. Man har altså valgt å beholde grunnoppskriften i serien, og det er jo for så vidt greit.
Irriterende hjelpende rival
I starten av spillet stifter man bekjentskap med Hop. Han er lillebroren til Leon og er den selvutnevnte rivalen din som kommer til å plage deg gjennom hele spillets gang. På mange vis den 8. generasjonens svar på Gary, men Hop er mer en hjelper enn en antagonist.
Annonse
Grunnen til at han oppleves som plagsom, er at det oppleves som om man blir holdt i hånda av spillutviklerne. Pokemon er ikke vanskelig for etablerte spillere, og da er det unødvendig å dytte på oss karakterer som skal fore oss med unødvendige tips gjennom hele spillets gang.
Team Rocket-kopi
Også i denne regionen finnes det en gjeng som minner om Team Rocket. I dette spillet heter de imidlertid Team Yell, og oppleves som en gjeng hooligans – noe som jo er passende nok siden Galar er basert på Storbritannia. Team Yell heier på Marnie, en karakter som også ønsker å bli Pokemon-mester. De går imidlertid en anelse for langt på Marnies vegne, og prøver å sabotere for motstanderne hennes i stedet for å heie på henne på ærlig (og lovlig) vis. Marnie er i praksis nok en rival til spilleren, men man møter ikke så altfor ofte på henne.
Den siste rivalen heter Bede, og er nok det nærmeste man kommer Gary i dette spillet. Han ønsker også bli ny regjerende Pokemon-mester, og han har i tillegg den samme selvdiggende og arrogante personligheten som Gary hadde i Pokemon Red og Blue.
Altså har man totalt tre rivaler til posten som Pokemon-mester. Jeg synes det er fint at man får flere karakterer å forholde seg til, men der Bede og Marnie ikke påtreffes for ofte – tar Hop det igjen så det ljomer etter. For min del kunne utviklerne slettet Hop fra spillet, men da hadde nok spillets handling blitt skadelidende.
Enkel og grei handling
Uten å gå inn i detalj, kan jeg si at spillets handling involverer både legendariske Pokemon, og skurker som man egentlig trodde at var snille. Handlingen er ganske enkel, men det er nok uansett ikke Pokemon man vender seg til om man ønsker spillhandling på linje med God of War.
Grafikkmessig greit nok
Grafikkmessig kan man si at spillet på mange måter er på linje med Pokemon Let’s Go Eevee/Pikachu. Det er imidlertid gjort noen endringer. Figurene i Sword og Shield er mer fremhevede enn hva tilfellet er for Let’s Go-spillene. Dette fordi figurene er mer fargerike, og fordi man har valgt å bruke en tjukkere strek rundt figurene – litt likt det man finner i spill som benytter seg av cel-shading.
Man kan imidlertid si ganske mye forskjellig om shaderne i spillet. Faktisk har det vært en debatt blant fansen om Pokemonene i Let’s Go-spillene ser bedre ut enn hva de gjør i Sword og Shield. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette i denne anmeldelsen, og jeg vil fremheve at modellene i dette spillet uansett ikke ser dårlige ut.
Kjedelige omgivelser
Når det kommer til omgivelsene, er meningene mine blandet. Jo, byene i spillet er for så vidt fantasifulle nok, men de oppleves veldig … billige? De som har spilt et eller annet JRPG-spill opp gjennom tidene vil skjønne hva jeg mener. I overgangen fra 2D til 3D, føler jeg at Pokemon-byene har mistet mye av sjarmen sin. Selv om byene er store, føles de til tider veldig tomme. Og den følelsen går igjen flere steder i spillet.
Sword og Shield har blant annet et stort uteområde som kalles for «The Wild». Dette er et svært åpent område som er stappet med ville Pokemon. Ville Pokemon er her, og i hele spillet ellers, synlige også utenfor kamp. For et «ekte» Pokemon-spill er dette nytt, men dette ble for ordens skyld sist demonstrert i Let’s Go-spillene.
Halvveis oppfylt drøm fra 90-tallet
På mange måter er The Wild det jeg drømte at Pokemon skulle være da jeg tidligere koste meg med Red/Blue og Gold/Silver. Å kunne springe fritt rundt i en 3D-verden og fange Pokemon var noe jeg den gangen tenkte at lå langt inn i fremtiden. Nå har Nintendo altså fått det til, men jeg føler meg egentlig litt skuffet. The Wild er det eneste stedet hvor man føler at man kan springe fritt rundt omkring. Utenom dette, er man låst til de gode gamle endimensjonale rutene.
Men selv om The Wild er stort og stappet med Pokemon – det føles til syvende og sist tomt. The Legend of Zelda: Breath of the Wild hadde litt av det samme problemet. Det hjelper heller ikke på at området ser ut som en billig generisk overworld hentet fra et hvilket som helst gjennomsnittlig JRPG-spill.
Online raiding
En ting som er spesielt med The Wild, er at du kan gjennomføre Max Raid-kamper her. Det er spredt flere huler, eller «dens», rundt omkring, og inni disse lurer det gigantiske Pokemon – hvorfor det finnes gigantiske Pokemon kommer jeg tilbake til straks. Disse er vanskeligere å slå enn ordinære Pokemon, og minner en anelse om raidkampene man finner i Pokemon Go.
For å klare å slå disse, kan du velge spille sammen med NPC-er, eller du kan koble til Internett og spille sammen med tilfeldige spillere fra rundt om i verden. Velger du å spille sammen med NPC-er, er du garantert å være den sterkeste treneren. Etter min erfaring er det enklere å komme gjennom Max Raid-kampene med ekte medspillere.
Spill mot venner og fremmede på Internett
Du har også mulighet til å kjempe mot andre spillere. I spillmenyen har du et VS-valg, og her kan du velge enten Battle Stadium eller Live Competition. Førstnevnte lar deg spille mot tilfeldige personer på Internett, mens Live Competition lar deg delta eller arrangere konkurranser med forhåndsdefinerte regler. Det sistnevnte valget er imidlertid kun for dem som har byttet Digital ID på forhånd.
Jeg skulle ønske at det fantes mer spennende flerspillervalg. Større turneringer eller liknende tror jeg at ville hjulpet på. Battle Stadium er helt greit, men blir litt kjedelig i lengden. Utover dette er det også mulig å bytte Pokemon med både kjente og fremmede på nett.
400 forskjellige Pokemon
Om du ønsker å komplettere Pokedexen din, er bytting noe du må venne deg til. I Galar-regionen finnes det rundt regnet 400 forskjellige Pokemon. Av disse er 80 helt nye. Jeg har blandede meninger når det kommer til utseendet til de nye pokemonene, men jeg tenker at dette i stor grad er en smakssak. Personlig synes jeg at pokemonene i de tre første generasjonene så best ut, og jeg tenker at jeg ikke kan gi trekk for en mening som sannsynligvis springer ut av ren nostalgi.
Utviklerne har fått kritikk av fansen for å ikke inkludere alle 890 (!!) Pokemon i dette spillet. Denne kritikken synes jeg at er ufortjent, og jeg tenker at spillere vil ha mer enn nok med å få tak i de 400 som er tilgjengelig. Jeg har aldri fått tak i alle pokemonene i et Pokemon-spill, selv ikke i Pokemon Red der det kun fantes 150 (151 med Mew) å få tak i.
Å få tak i alle monstrene vil nok være den største utfordringen i Pokemon Sword og Pokemon Shield. Jeg synes ikke at spillet på noe tidspunkt var spesielt vanskelig, men det kan nok også være fordi jeg har spilt samtlige spill i serien. Nye spillere vil nok kunne finne en god del utfordring i dette spillet, og jeg tenker at dette ikke er et dårlig spill om man ønsker å introdusere noen til Pokemon-serien.
Dynamax – en mega evolution-kopi
Som jeg tidligere nevnte, finnes det i denne generasjonen Pokemon-spill ekstra store Pokemon. Dette fordi det kommer en spesiell type energi opp av grunnen i Galar-regionen. Handlingen i spillet dreier seg i praksis om denne energien, og energien kan brukes til å gjøre Pokemon gigantiske. I spillet kalles dette for «dynamaxing», og det likner litt på «mega evolutions» som man har sett i tidligere spill i serien.
Forskjellen er at en Pokemon som «dynamaxer» bare blir fysisk større (og sterkere). Den endrer ikke utseende ellers. Man vil imidlertid få tilgang til mye kraftigere angrep, og angrepene gir – visuelt sett – inntrykk av å være kraftigere enn ordinære angrep.
For å være helt ærlig, synes jeg at dynamaxing er en unødvendig gimmick. Jeg tenker at Nintendo kunne holdt seg til det tidligere konseptet med megautviklinger. På den måten holder man seg til allerede etablerte begreper, og slipper surr med en marginalt annerledes utviklingsgimmick som i praksis bare forekommer i Galar-regionen. Dynamaxing er kult de første gangene, men begeistringen dør altså etter hvert ut.
Skuffende musikk
Sist, men ikke minst, har vi lyd og musikk. Lydmessig tenker jeg at dette Pokemon-spillet er på linje med de fleste andre spillene i serien. Kraftige angrep høres kraftige ut og Pokemon brøler ut sine karakteristiske lyder slik de skal.
Musikken har jeg imidlertid delte meninger om. Enkelte låter er ganske bra – spesielt låten som spiller i bakgrunnen av gymkamper. Derimot synes jeg at musikken i vanlige trenerkamper er demotiverende. Jeg føler at musikken i disse kampene mangler en del trykk – særlig om man sammenlikner med tidligere spill i serien, der Ruby/Sapphire og Diamond/Pearl, etter min mening, hadde svært god musikk. Det samme gjelder for øvrig i kamper mot ville Pokemon. Her tenker jeg at utviklerne kunne gjort en mye bedre jobb.
Konklusjon
Pokemon Sword og Pokemon Shield er tro mot Pokemons grunnoppskrift. Nye spillere vil uten tvil kose seg med disse spillene, og det vil innebære mange timer med hardt arbeid for å få tak i alle monstrene. Kjennere av serien vil imidlertid risikere å sitte igjen med en smak av at spillet kunne vært så mye mer.
+ Ville Pokemon er synlige ute i det fri
+ Stort karaktergalleri
+ Mange Pokemon å fange
+ Enkel, men interessant handling
+ Store områder for å fange Pokemon
– De store områdene kunne vært mer innholdsrike
– Skuffende musikk
– Litt uinteressant flerspiller
– Hop
Annonse
