Det første spillet i serien ble utgitt til GameCube i 2002, mens Luigi’s Mansion 2 ble utgitt i 2013 til Nintendo 3DS. Altså går det relativt lang tid mellom hvert spill i serien.
Hotell i stedet for herregård
I Luigi’s Mansion 3, er Luigi blitt invitert til et stort råflott hotell midt i ingenmannsland. Med seg på lasset har han Mario, Peach, to Toads og spøkelseshunden sin – Polterpup. Spillet starter med en animert kortfilm, der særlig de kjente karaktertrekkene til Luigi kommer godt frem – litt klønete og veldig engstelig.
Vel fremme ved hotellet blir de tatt imot av hotellsjefen selv – Hellen Gravely. De noe merkelige pikkoloene setter straks i gang med å bære gjestenes bagasjer til sine respektive hotellrom. Det blir fort sent, og Luigi og gjengen forsvinner etter litt hvert til sitt. Etter at Luigi har lagt seg i sengen, tar det ikke lang tid før han slokner. Midt på natten bråvåkner han av at Peach setter i et panikkskrik.
Luigi’s Mansion-følelsen kommer fort
Nå er imidlertid alt forandret. Hotellrommet er mørkt og dystert, og overalt henger det spindelvel og støv. Luigi finner frem lommelykten og begir seg motvillig ut i gangen for å se til vennene sine. På Marios rom finner han bare noen tomme pizzaesker, og på rommet til Peach er det bare et utall kofferter som tilsier at hun har vært der. Vennene hans er sporløst forsvunnet.
Annonse
Luigi bestemmer seg for å gå til heisen for å komme seg til lobbyen for hjelp. I samme øyeblikk kommer hotellsjefen ut av heisen – og hun er et spøkelse. Et ondt spøkelse. Og ikke nok med det, hun har også King Boo med seg på laget – hovedskurken fra de to andre spillene i serien. Med et hånlig flir forteller King Boo at han har låst Luigis venner inn i malerier som er spredt rundt på hotellet, og nå er det Luigis tur til å bli veggutsmykning.
E. Gadd er tilbake
Naturlig nok kommer Luigi seg unna, og han tar på seg oppgaven med å redde vennene sine. Akkurat som i de tidligere spillene i serien, vil du også i dette spillet møte Professor E. Gadd. Det er han som er ansvarlig for oppgraderinger til Luigis spøkelsesstøvsuger, og ellers er det han som guider Luigi gjennom banen.
Slimete grønnkopi
I dette spillet har E. Gadd en helt ny oppfinnelse å tilby Luigi. Denne oppfinnelsen lar Luigi lage en slimkopi av seg selv – en Gooigi. Når Luigi lager en slimkopi, får spilleren valget mellom å spille som slimkopien eller som Luigi selv. Man kan veksle mellom disse alt ettersom man ønsker, og det legger til rette for en lang rekke forskjellige puslespill.
Slimkopien kan gå gjennom gitter og hindringer som Luigi ikke kan gå gjennom. Dessverre er det slik at om kopien kommer borti vann, så går den i oppløsning. Jeg synes at Gooigi er et friskt pust i serien, og puslespillene som krever Gooigi oppleves ikke som frustrerende.
Stor variasjon
Som i tidligere spill i serien, vil du også denne gangen måtte fange en lang rekke forskjellige spøkelser. Variasjonen mellom spøkelsene er stor, og det føles aldri som at man gjør det samme flere ganger. De mer avanserte spøkelsene krever som regel noen særskilte knep for at man skal kunne bekjempe dem, men hva som skal til er ikke for vanskelig å finne ut av.
Spillere som liker å samle har muligheten til å gå på jakt etter både spøkelser og edelsteiner. Spøkelser deponeres hos E. Gadd og samles inn i et slags leksikon. Videre er det spredt et utall forskjellige edelsteiner rundt om på hotellet, og disse er ikke uten videre kjempeenkle å finne. Det er med andre ord nok å gjøre for spillere som vil bryne seg på noe ekstra.
Frustrerende romhopping
Hotellet, som handlingen i Luigi’s Mansion 3 utspiller seg i, består naturlig nok av veldig mange rom. Enkelte spøkelser hopper gjerne mellom rommene mens du prøver å fange dem, og akkurat denne delen synes jeg at er litt frustrerende. Selv om det nok kan oppleves «troverdig» og «naturlig» at spøkelser går gjennom vegger, er det ikke like artig å måtte åpne og lukke dører et utall antall ganger. Dette er imidlertid er mindre irritasjonsmoment, men jeg synes likevel det er verdt å nevne.
Heldigvis er ikke kontrollen på noe tidspunkt et irritasjonsmoment. Nintendo har mestret kunstykket å lage et godt kontrolloppsett, og jeg følte aldri at kontrollen holdt meg tilbake. Å slenge spøkelser vegg imellom er lett som en lek, uten at kontrollen på noe tidspunkt føles oversimplifisert. Man bruker den venstre styrespaken for å bevege på Luigi (eller Gooigi), mens man med den høyre styrespaken styrer hvor han sikter med lommelykten eller støvsugeren. Noen ganger kan det å sikte rett oppleves litt vanskelig, men det tenker jeg at er på grunn av kameravinkelen i spillet.
Man har etter hvert en del utstyr å forholde seg til, og det kan særlig i starten gå litt i ball med tanke på hva man skal trykke på. Min erfaring er at dette ordner seg litt ut i spillet, men feiltrykk var i starten, for min del, uunngåelig.
Peneste Luigi’s Mansion til nå
Grafikkmessig tenker jeg at Luigi’s Mansion 3 er en av de penere som er ute til Switch for øyeblikket. Nintendo klarer å formidle at hotellet er et lumskt og skummelt sted på overbevisende måte. Rotter, edderkopper, spindelvev, støv og mørke korridorer – alt som hører til i et spøkelseshus er å finne i dette spillet.
Verdt å nevne er at ingen rom i spillet er tomme, og de oppleves heller ikke som generiske. Rommene er fyllt opp av rot og rask som kan støvsuges – det være seg pengesedler, lakener, papirer og tallerkener – listen er lang, og det meste lar seg støvesuge. Om du liker å ødelegge, og kaste rundt deg med kopper og kar, er dette uten tvil et stort pluss.
Karaktertrekk er nydelig fremstilt
Videre ønsker jeg særlig å trekke frem at Luigis karakter er meget godt fremstilt. Ansiktsuttrykkene hans er egentlig et kapittel for seg selv, og klønetheten og engsteligheten hans er troverdig fremstilt. Dette gjør etter min mening spillet enda morsommere.
Som tidligere nevnt er variasjonen mellom spøkelsene stor. Jeg synes at det er verdt å fremheve at personligheten til de forskjellige spøkelsene er meget godt grafisk fremstilt. De mest generiske spøkelsene har riktignok ikke noe særlig personlighet, men ansiktsuttrykkene og reaksjonene til «hovedspøkelsene» er med på å trekke spillopplevelsen opp.
En annen ting som trekker spillopplevelsen opp, er det at musikken og lyden er tilnærmet perfekt. Luigis engstelige rop etter Mario, knirkende gulv, torden og den lumske musikken, er med på å sette en skummel stemning i spillet. Musikken kan nok til tider virke litt klisjeaktig – som om den er hentet fra en tegnefilm med halloween som tema, men det er ikke noe man biter seg merke i over tid.
Fang spøkelser med en venn
En ting som er nytt sammenliknet med originalen, er at man i dette spillet har en flerspillermodus. Du kan gi en kontroller til en venn. Deretter kan dere sammen løse hotellets mange mysterier. Vennen din spiller da som Gooigi, med de fordeler og ulemper det bringer med seg.
Eller fang spøkelser med mange fremmede
Utover dette kan du også spille en modus som kalles for «ScareScraper». Her kan du og inntil sju andre spillere, via lokalt nettverk eller online, jobbe sammen om å fange spøkelser.
ScareScraper består av enten fem eller ti etasjer, avhengig av spillerens ønske, og man må fange alle spøkelsene i en etasje før man kan gå videre til neste. Man har en begrenset mengde med tid per etasje, og samarbeid er nøkkelen til å få fanget spøkelsene. Og det er nettopp punktet angående samarbeid som gjør at ScareScraper kan oppleves frustrerende.
De forskjellige spillerne kan nemlig bli fanget, og det krever en medspiller for å bli befridd. Dette er noe ikke alle spillere som bryr seg om, og plutselig ligger man forlatt innpakket i et gulvteppe fordi medspillerne dine ikke gidder å hjelpe. Heldigvis er det noe som har skjedd meg relativt sjeldent, men det er et veldig sannsynlig frustrasjonsmoment for mange.
Jevnt over, synes jeg at ScareScraper er en helt grei flerspillermodus, men den oppleves nok litt som en slags dungeon crawler – hvilket er en spillsjanger jeg personlig ikke har spesielt stor sans for, men det er en smakssak.
Kjedelige minispill
Utenom ScareScraper, har du tre ulike minispill som man kan spille lokalt på Switch-konsollen. Minispillene støtter opptil åtte spillere, og disse spilles med to lag. Det ene minispillet går, ikke så overraskende, ut på å fange spøkelser. Laget som fanger flest spøkelser vinner.
Minispill nummer to går ut på å samle sammen mynter i et basseng mens man sitter i en badering. For å komme seg rundt i bassenget må man bruke støvsugeren (i revers) og blåse seg rundt.
Det tredje minispillet går ut på å skyte blink med kanonkuler. Man bruker støvsugeren for å hente og sette kanonkuler inn i kanonen.
Personlig synes jeg at minispillene er veldig simple, og jeg tror ikke at det er sannsynlig at mange kommer til å bruke mye tid på disse. Minispillene fungerer som noe greit attåt, men jeg synes ikke at minispillene er noe selvstendig argument for å kjøpe Luigi’s Mansion 3.
Konklusjon
Luigi’s Mansion 3 er et uten tvil et bra spill. Personlig synes jeg at spillet er nesten like bra som originalen til GameCube, og det er betydelig bedre enn toeren. Totalopplevelsen trekkes litt ned av noe generisk musikk, svak flerspillerdel og frustrasjonsmomenter knyttet til fanging av spøkelser. Nintendo har likevel på nydelig vis klart å fremstille Luigi slik vi kjenner han, og det har vært en fornøyelig opplevelse å få oppleve Luigis mange angstskrik atter en gang. Spillet får en klar anbefaling av meg.
+ Bra og detaljrik grafikk
+ Nok av ting å gjøre
+ Jevnt over en god kontroller
+ God fremstilling av figurenes karaktertrekk
– Noe generisk musikk
– Noen frustrasjonsmomenter knyttet til fanging av spøkelser
– Noe svak flerspillermodus
Annonse
Annonse
