Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Call of Duty: Modern Warfare er er et bra spill, men det kunne vært så mye mer. (Ill.: Infinity Ward / Acitivision )

TEST: Call of Duty – Modern Warfare er en fryd å spille

Spilltest: Men noe var også litt irriterende.

Spillets kampanjedel er på PC.

Tolv år etter det første Modern Warfare-spillet fra Call of Duty-skaperen Infinity Ward kommer de nå med et nytt spill bærende samme navn. Dette er det sekstende spillet i serien, og en ganske stor endring i kurs i forhold til de forrige. Dette er en tilbakekomst til røttene, vekk fra fremtiden og urealistiske bevegelser og handling. Nå er det ekte. Veldig ekte.

Slemme, slemme Russland

Spillet begynner med å introdusere årets slemming, en skjeggete terrorist, og å vise en selvmordsbomber, før vi spoler litt tilbake i tid til det som skjedde før dette. Vi er et lag med spesialsoldater som skal snike oss inn i en russisk fabrikk. Ut av helikopteret og ned på bakken går det, og vi er i gang.

Vi skal snike oss frem, så stille som mulig. Det er jo ganske mørkt, så jeg skrur på lommelykta, noe jeg ikke skulle gjort. Med en gang får jeg en skjennepreken fra en på laget. Lommelykten går av. Jeg forventet ikke så responsiv dialog. Litt sniking senere kaller vi inn en bombing av området, og sniker oss videre.

Dette er også hvor vi først får en smakebit på hvor brutalt og ekte Modern Warfare er. Ut av flammene etter bombingen snubler det forkullede russere som vi kan velge å «hjelpe» ved å drepe, eller la lide. Dette er et element som går igjen – det er mye som legges opp for at du selv skal velge om du vil eller ikke, om det er riktig. Du får mye ansvar. Også når det kommer til hva og hvem du skal skyte. Lagkameratene dine blir for eksempel ikke særlig fornøyde om du skyter på dem, enda så mye du kan unnskylde deg med at det var mørkt og kaotisk.

Videre så finner vi det vi kom for, kjemiske våpen. Men det hadde ikke vært mye til spill hvis dette var alt – ting går ikke helt etter planen, og vi blir angrepet, og gassen stjålet.

Ferden går videre til London hvor vi får et gjensyns med selvmordsbomberen fra i stad. Disse to første oppdragene er egentlig mest for å introdusere karakterene man kommer til å spille som og med. Selve spillet starter ikke før litt senere. Her er det fullt av sivile som man ikke kan skyte. Man må derfor tenke seg om to ganger før man skyter – i kaoset er det ikke så lett å se hvem som er snille og hvem som er slemme.

Ferden går videre til et krigsherjet ørkenland hvor vi, med USA i ryggen, skal hjelpe en lokal opprørsgruppe med å frigjøre landet sitt. Det er her vi møter Farah – hun som egentlig er hovedpersonen i fortellingen. Vi er egentlig bare medhjelperne hennes i krigen mot okkupantene.

Viktig å bruke øra

Å kalle kampanjen for spesielt lang ville vært å lyve. Den er overraskende kort egentlig, men akkurat her er ikke det negativt. Selve historien er akkurat så lang som den bør være. Det blir ikke som det fort kan bli i sånne spill at hele kampanjen i bunn og grunn er en eller annen form for cut scene etterfulgt av tanketom skyting. Det du gjør har mening for historien, og det er variert hva oppdraget går ut på.

Handlingen utvikler seg ofte veldig naturlig. I et oppdrag begynner man med å skulle være skarpskytter for å støtte et annet lag. Her får man rifla i hånden, en rifle som broren til Farah har bygget selv og derfor har mye verdi for han, og man må bli kjent med terrenget først. Du får noen kjappe oppgaver, som å skyte der, eller finne det punktet. Sammen med det så får du vite avstanden til forskjellige punkt så du har en referanse til når det virkelig gjelder. Dette virker enkelt og greit, men selvfølgelig går det skeis, og vi må bytte fra skarpskytterrifla til nærmeste automatvåpen og gå i nærkamp.

Call of Duty: Modern Warfare har hatt et stort fokus på realisme. Ikke bare med fiendene som ofte ikke tåler mer enn et par skudd, uansett hvor på kroppen man skyter dem, eller alt av bevegelser og våpen, men også på hvordan man får instrukser i oppdragene. Når du skal gjøre noe, dukker det ikke opp en liste med gjøremål på siden av skjermen for at du enkelt skal kunne følge med. Her blir du fortalt hvordan og hva du skal av andre på laget, og du må gjøre ditt beste for å både høre dem over eventuell støy, og å følge nok med til å huske hva de sier.

Du kan selvfølgelig få opp neste gjøremål ved å trykke TAB på PC, men det trenger man sjeldent å gjøre annet enn hvis man ikke fikk med seg hva som ble sagt. Det dumme med å gjøre det på denne måten er at det til tider var vanskelig å vite hva man skulle, eller om man skulle gjøre noe i det hele tatt. Oftere enn ikke gled selve spillet sammen med cut scener på en slik måte at det var vanskelig å vite hvor en begynte og en annen sluttet. Dette resulterte i at jeg litt for mange ganger satt og ventet på at noe skulle skje, bare for å bli påmint av spillet at det faktisk var jeg som måtte gjøre noe.

Det er ikke bare direkte kommandoer som kunne bli litt vanskelig å få med seg. Litt for ofte fikk jeg ingen beskjed på noen som helst måte at jeg skulle gjøre noe, og ble stående stille i påvente av at noe skulle skje. Akkurat på dette kunne de vært litt tydeligere.

Tett på opplevelsen

Man kommer virkelig tett på handlingen i Modern Warfare. Ikke bare er man en soldat i en krig mye større enn seg selv, vi får også oppleve krigen gjennom øynene til Farah, lederen av opprøret. Hun mistet familien sin i en bombing, og et av oppdragene er hennes opplevelse derfra. Vi får se både moren og faren hennes dø foran øynene hennes, og at hun må forlate alt hun har kjært. Dette er utrolig godt fremstilt i spillet – alle følelsene som oppstår, alt som skjer. Hennes kamp for friheten er jo det hele Modern Warfare handler om.

Følelser og god historiefortelling er ikke det eneste som bidrar til innlevelsen. Lyden er rett og slett helt utrolig. Det finnes ingen annen måte å si det på. Hvert skudd, hver eneste granat og alle raketter og kjøretøy – alt føles som om det er rett ved siden av deg. Sprenger det i nærheten av deg, kjennes det ut som det gjør det på ekte. Du kjenner det i brystet hvis du blir skutt. Kulene slår lufta ut av deg og gjør synet uklart. Likeså med granater. Sprenges det en litt for nærme deg, klarer du så vidt å stå oppreist, og langt i fra se eller sikte klart.

Konklusjon

Call of Duty: Modern Warfare tar det beste fra Battlefield og blander det med den herlige volden man kjenner fra serien ellers og en stor dose realisme. Her kommer man tett på handlingen, og tett på personene.

Alle har ulik motivasjon for å støtte frigjøringen, og å drepe terroristene, og man blir kjent med de enkeltes indre demoner og personlig utvikling. Skuespillet er veldig bra, men det er vel som forventet egentlig, og dialogen er skrevet godt og uten unødvendig tull – noe som kjennetegner hele spillet egentlig. Fra hemmelige oppdrag i mørket, til direkte krigføring, er det en fryd å spille. Lyd, lys og action kommer sammen i skjønn harmoni.

Spillet har generelt få bugs og feil. Det mest irriterende for meg er at lyden resetter seg til det høyeste hver gang man restarter spillet, og en og annen grafikkglitch. Gitt rykte til de større utviklerne, vil jeg si at dette er en positiv overraskelse.

Infinity Ward gjør veldig mye riktig her. Det meste faktisk. Alt fra at fiendene ikke er tilnærmet udødelige til varierte og spennende oppdrag gjør kampanjen til en unik opplevelse.

+ Utrolige lydeffekter
+ Varierte oppdrag
+ Godt laget historie

– Ofte uklart hva man skal
– Skulle gjerne hatt litt lengre kampanje

Stikkord: activision, call of duty, infinity ward, modern warfare, Spill, Tester