Hopp til navigasjon Hopp til innhold
«Det er ikke mulig å kalle det et open-world-spill», skriver ITavisens anmelder. (Ill.: Obsidian Entertainment)

TEST: The Outer Worlds når ikke helt opp

Spilltest: Klarer ikke levere på de viktigste salgspunktene.

Testet på Xbox.

Obsidian Entertainment har mildt sagt god erfaring med å lage rollespill til PC og konsoll, og nå kommer de med et nytt – The Outer Worlds. Satt i en fjern fremtid i et parallelt univers er det din oppgave å redde verden, uansett hva din versjon av å redde verden er.

The Outer Worlds finner sted i en verden hvor William McKinley aldri ble drept, og Roosevelt aldri ble president. Som et resultat av det, er det hovedsakelig svære selskaper som styrer verden, og universet.

Halcyon Holdings Corporation

Hvis Det gylne kompasset er en kritikk av kristendommen, er det ikke langt på vei å kalle The Outer Worlds en kritikk av kapitalisme og et forvarsel av hva samfunnet vårt kan bli i en eventuell fremtid. I denne parallelle virkeligheten som spillet finner sted i, har svære selskap kjøpt opp solsystemer for å kunne drive business og utnytte mennesker. Systemet spillet utspiller seg i, heter Halcyon – etter den største stjernen.

Ti store selskaper fra jorden gikk sammen for å kjøpe solsystemet, eller mer nøyaktig: rettighetene til det. Disse ti selskapene er de som utgjør The Board, den store ondskapen i spillet. En gjeng med gamle menn – og 40 prosent kvinner hvis de følger norsk lov – virker ikke spesielt truende. Og det er det heller ikke.

Målet med The Outer Worlds er ikke å skremme deg; det skumleste som finnes i spillet er byråkrati, masse byråkrati. Ser du etter et spill du ikke tør spille i mørket, er du på feil sted. Det The Board skal, er å utgjøre en moralsk og etisk polarisert enhet du enten vil støtte, eller som du vil kjempe imot. Det er dette som i et nøtteskall er spillet – sloss for eller mot The Board.

Selve spillet

Den første personen man blir introdusert for er Phineas Wells, en noe gal forsker som vekker deg fra kryosøvnen du ble lagt i på vei til Halcyon-koloniene. Grunnen til at det er han som vekker deg, og ikke en utsending fra koloniene er fordi det skjedde en feil med skipet du var på, og The Board bestemte seg for å sende det i bane rundt en annen planet – hva er vel noen menneskeliv verdt, ikke sant. Phineas vekker deg opp og forteller deg om hva som skjer og hva du skal. Nevnte jeg at han er etterlyst for omtrent alt som er mulig, og samtidig har en gigantisk hemmelig lab, rett ved en av planetene til Halcyon Holdings Corporation? Eneste grunnen til at han ikke er blitt oppdaget ennå, må være at byråkratiet ikke har noen protokoller eller skjemaer for å finne ettersøkte gærninger.

Med oppvåkingen din får du også en liten hjerneskade med på kjøpet, eller hjerneskade og hjerneskade – du kan sakke ned tiden i en viss periode. Dette er en ganske kjekk egenskap, og minner litt om Fallout sin nesten tilsvarende funksjon. Det er ikke rart siden Obsidian Entertainment også har laget Fallout-spill.

Dette vil vise seg å være en uvurderlig egenskap hvis du trenger et lite øyeblikk til å se deg rundt i det en kamp starter, eller bare trenger litt tid til å sikte. Eller som er tilfelle hvis du spiller på konsoll, hvis du skal ha håp om å faktisk treffe noe som helst. Jeg skal ikke kalle meg noen profesjonell førstepersonsskyter-spiller på konsoll, men er det en spillstil som virkelig ikke hører hjemme på konsoll så er det akkurat dette. Det hadde ikke forundret meg om det var nettopp derfor de implementerte funksjonen i det hele tatt – jeg ser for meg at den ikke egentlig tilfører noe spesielt på PC da de fleste er gode nok med musen til at sikting ikke er et problem.

Og når vi er inne på skyting og slåssing, så må jeg si at nærkamp, spesielt på konsoll, er fryktelig uoversiktlig. Man svinger rundt med våpenet sitt og håper på å treffe noe, men som regel treffer man ingenting fordi han du prøver å slå for lengst har dukket unna utenfor synsfeltet ditt. Sakking av tiden hjelper ikke mye her fordi slagene tar for lang tid med den reduserte hastigheten, og det blir litt trått å vente på at karakteren skal gjennomføre slaget. Igjen, dette er mest sannsynlig spesifikt til konsoll, da man gjerne har litt bedre kontroll på PC.

Rollespill, ja

The Outer Worlds er et rollespill, det er sikkert. Her får man med alt: poeng etter poeng som skal plasseres i forskjellige egenskaper, våpen og diverse ting å samle på som man finner omtrent overalt, og en haug med oppdrag.

En av de positive tingene med spillet er at det ikke er et stort fokus på det å konstant finne og bytte ut våpnene dine og rustningen din. Spillet dreier seg mer om å finne den kombinasjonen av våpen og rustning som passer til hvordan du vil spille spillet. Rustning kommer i lett, middels og tung, og de har alle fordeler og ulemper. For eksempel så blir man dårligere på å snike når man bruker en stor og klumpete rustning, men kan da få bonuser på andre steder. Lett rustning gjør at man tar mer skade, men til gjengjeld får man flere bonuser.

Når man har funnet kombinasjonen av forskjellige våpentyper og rustningstyper man liker kan man oppgradere disse med modifikasjoner som endrer eller forsterker egenskaper. Alle våpnene har et nivå som man også kan oppgradere så det samsvarer mer med ditt eget og fiendene man møter – på denne måten kan man beholde et våpen så lenge man vil. Det er på ingen måte en looter-shooter.

Videre så får du en liten haug med poeng å bruke hver gang du går opp i level, ti poeng faktisk. Det er en smule for mye etter min smak siden det ødelegger flyten i spillet når man må stoppe i flere minutter for å finne ut hvor man best bør putte alle poengene – spesielt i begynnelsen hvor man tilsynelatende går opp i level bare man åpner en dør. Det fører også til at det etterhvert blir tydelig at det ikke betyr så mye hvor du legger poengene, du får mer enn nok til å jevne det ut uansett.

Poengene man får kan man putte inn i ferdigheter som nærkamp, skytevåpen, dialog og lederskap. Man kan selvfølgelig prioritere hva man oppgraderer først og mest etter spillestil, men det er nok å anbefale å ha litt poeng i skyting siden det er det du kommer til å bruke mest.

Med på laget ditt får du også et par hjelpere. Disse plukker du med deg fra litt overalt. De tilbyr deg hjelpen sin, så kan du velge om du vil ta dem med. Samme som med våpnene og rustningen er det ikke én kombinasjon som er best. Her er det mer om å gjøre å ta med seg de man liker best. De har spesielle evner, alle sammen, så det kan være en tanke å bli kjent med hva de er, men det er ingenting som kommer til å ha noen stor innvirkning på spillet i sin helhet.

Lange og gode samtaler

Et av salgspunktene til The Outer Worlds er at spilleren til dels kan bestemme historiens gang selv. Dette skjer hovedsakelig gjennom dialogene man har med de mange karakterene man møter gjennom hele spillet. Kjernen i alle oppdragene er samtaler med andre – hvordan du kommer deg til de samtalene er som oftest gjennom skyting, sniking eller litt av begge deler.

Vel fremme til hvor enn oppdraget ditt fører deg finner du mest sannsynlig en person. Hvordan personen reagerer kommer helt an på situasjonen dere er i. Er det krig og stress vil personen mest sannsynlig også være litt stresset – og du kan tilpasse hvilke valg du gjør i dialogen etter det. De fleste dialogtreene gir deg mulighet til å enten gå rett på sak, eller gå litt rundt grøten først og

kanskje spørre hvem personen er og bli kjent med han eller henne. I løpet av samtalen kan det komme situasjoner som øyensynlig blir vanskelige å komme seg ut av. Her er redningen ofte dialogvalg basert på ferdigheter du har mange poeng i. Har du nok poeng til å lire av deg en liten løgn for å få personen på din side? Eller kanskje høye nok medisinske ferdigheter?

Dette er strengt tatt de eneste gangene man føler at det man gjør utenfor de respektive samtalene faktisk har konsekvenser for resten av spillet. Det er generelt som om hver enkelt dialog eksisterer i sin egen boble uten noe kontakt med resten av spillet – sier du noe dumt her, får det ingen faktisk effekt noe annet sted, og det er akkurat det jeg savner. Jeg vil ha konsekvenser. Jeg vil at man kan føle det senere hvis man sier noe dumt her. Omtrent alt som skjer, skjer akkurat der og da og uten ringvirkninger for noe annet.

Det beste eksemplet jeg har på at noe faktisk ga litt konsekvenser, var da man fikk valget mellom å gi en maskin til en gruppe som var motstandere av The Board eller til nærmeste by som var tilhengere av dem. Jeg ga maskinen til motstanderne, og det ble en liten krig. Eneste konsekvensene av dette var at folk i byen så litt stygt på meg.

Ser man bort fra det at valgene dine egentlig ikke betyr så mye, er dialogtreene rent teknisk og litteraturmessig godt gjennomførte. Skuespillerne er som oftest veldig flinke og lever seg inn i rollen, og mulighetene man selv har til å velge er passende og godt varierte. Alle personene man møter har en personlighet som går forbi det ensidige man ofte finner i f.eks. Hollywood. Man må ofte grave litt for å virkelig få det frem.

Summa summarum

The Outer Worlds kan nesten virke som et resultat av hva som hadde skjedd hvis TV-serien Firefly hadde fått et barn, pluss en sprut med spådommer om år 2000 fra 60-tallet. Det er et RPG satt i en fjern fremtid med et gammeldags preg over alt. Grafikken og den generelle atmosfæren er passende til spillet, men kommer nok ikke til å vinne noen pris.

Det er ikke mulig å kalle det et open-world-spill da det meste av oppdrag er fokusert rundt spesifikke steder, og veiene mellom forskjellige områder er veldig tydelig og nesten bestemt for deg – det er lite rom, eller motivasjon, for å gå rundt og oppdage for deg selv. Dialogene som legger opp til alvorlige konsekvenser, fører egentlig ikke til noe spesielt, annet enn akkurat der og da det skjer. Alt har et snev av tongue-in-cheek-humor, og er relativt godt skrevet. Sammen med greit over gode skuespillere som passer de mange og varierte rollene, er dialogen en underholdende del av spillet.

Oppdragene man får er generelt varierte i tema, men det blir fort det samme i handling. Snakk med denne mannen, snakk med den personen – hvor du som oftest enten må snakke, skyte eller snike deg forbi en liten skokk med fiender. Som regel utspiller de enkelte oppdragene seg i samme område, men de gangene man må mellom områder blir det fryktelig irriterende å måtte vente på at alt skal lastes inn hver gang.

Alt i alt er det ikke et dårlig spill. Det største minuset jeg har er at det ikke leverer på en av de store salgspunktene – at man selv styrer spillets gang, og at ting har konsekvenser. RPG-elementene er godt balanserte – om enn litt mange poeng å måtte plassere hver gang man leveler opp – og fokuset på å oppgradere, og ikke å finne nye, våpen og rustinger fungerer veldig bra.

Jeg sier som den ene gruppen med soldater, Spacer’s Choice: «It’s not the best choice, it’s Spacer’s Choice».

+ Godt skrevet dialog
+ Generelt bra implementert RPG-system
+ Varierte karakterer med dype personligheter

– Skulle sett at det var mer konsekvenser for handlingene
– Dårlig designet slossmekanikk ved bruk av kontroller
– Fiender tåler jevnt over for mye

Stikkord: outerworlds, Spill, Tester