Testet av Christoffer Pourpak på PC.
Nesten tre år etter at Gears of War 4 ble lansert, kommer endelig oppfølgeren. Spillserien hvis første spill ble kalt det beste spillet lansert til Xbox, har etter tretten år droppet «of War», og heter nå bare Gears. Men ikke tro de har droppet krigen inne i spillet.
Folkene bak spillet er ingen ringere enn The Coalition, de samme som har laget flere av de andre Gears of War-spillene, så vi er nok i trygge hender tross navnebyttet.
Gears 5 har et stort fokus på samarbeid ved at hele hovedspillet er designet for at både to og tre personer kan spille sammen. Er man to som spiller, kan man til dels velge fritt hvem av karakterene man vil spille, men hvis man er tre, kan den ene også spille som Jack, en robot som ikke kan skyte, men som flyr rundt og kan støtte de andre spillerne – den perfekte rollen for han i gjengen som ikke er så god på skytespill.
Annonse
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Historien
Det blir vanskelig å argumentere mot at historie er det som står i kjernen av Gears of War-serien. Alt utspiller seg i et univers som opp gjennom årene har blitt mer detaljert og utvidet. Det er ikke mange spillserier som kan skryte på seg å ha ikke bare en serie med tegneserier, men også en bokserie på fem bøker. For den ivrige Gears of War-tilhengeren, er det mye å fordype seg i.
I Gears 5 er historien fortsatt i fokus. Dette er en like stor styrke som svakhet. På den ene siden er alt veldig godt laget, men på den andre siden føles det ofte som om man bare er med på turen i en interaktiv film. Misforstå meg rett, det er ikke alltid det er så ille. Noen ganger er det fint med en liten pause fra spenningen. Andre ganger blir det bare for dumt.
Dette er tydeligst i første del av spillet. Her er det omtrent så det er cut scener mens man går fra sted til sted. Etter å ha spilt i kanskje et kvarter, begynte jeg å tenke på hvordan det ville bli å spille gjennom hele spillet hvis dette holdt seg. En stor del av begynnelsen besto utelukkende av gåing og cut scener. Det blir veldig fort gammelt. Men holder man ut, blir man belønnet. Første del virker nesten som en test for å se om du er verdig til fortsette spillet og faktisk begynne med moroa. For moroa begynner for alvor i andre del.
Etter å ha kjempet deg gjennom del en av spillet, blir du belønnet med et spill som faktisk er morsomt å spille. Det er fortsatt samme spill, men alt føles bedre. Det er nå spillet virkelig begynner rent historiemessig. De få hintene man fikk i del en viser seg å være veldig mye mer enn man skulle tro. Jeg er bevisst vag akkurat her fordi dette er, for de fleste, hovedgrunnen til å spille det nyeste spillet i Gears of War-serien, og jeg unner ingen å få spolert akkurat dette spillet.
Der hvor for eksempel Control har en generelt godt skrevet historie som drar deg inn, føles det i Gears 5 som om alt er mer. Viktigere. Du er en del av noe mye større enn deg selv, men samtidig i sentrum.
Dialogen i spillet er utrolig godt laget. Alt føles meningsfylt – ikke nødvendigvis viktig for progresjonen av historien, men for å gi karakterene personlighet og dybde. Utenfor cut scenene, mens man faktisk spiller, konverserer karakterene rundt det som skjer, eller bare små bemerkninger – ofte med litt humor. Man blir på en måte en mer intim del av spillet når man kan overhøre dagligdags dialog mellom karakterene.
Men selve spillet da?
Ja, hvordan er det egentlig å spille spillet? Å se film har nok de fleste gjort før, så det kreves ingen stor introduksjon til det, men det er nok ikke så mange som har spilt Gears 5 enda.
Før man kan gjøre noe som helst i spillet, må man gjennom en opplæring, noe som ikke er så dumt siden Gears of War-serien ikke er typiske skytespill. Hvis du er vant til å kunne bevege deg fritt i omgivelsene og å kunne hoppe når du vil og bøye deg eller krype hvis du har lyst, blir du nok skuffet her. Igjen så er spillet litt som en interaktiv film. Hvor du kan gå og hva du kan gjøre er på mange måter allerede bestemt for deg. Jeg føler ikke at det egentlig er negativt. Det bare er. Sånn er stilen. Spillet er mer fokusert på å bevege deg mellom dekke under ild. Må man under noe, er det en knapp som gjør det for deg.
Det positive med dette er jo at utviklerne har muligheten til å designe områdene på en bedre måte enn spill som tillater fri bevegelse. I Gears 5 forventer jeg ikke å kunne hoppe over den sprekken, eller å klatre over det gjerdet. Både jeg og de som lagde spillet vet hvor jeg kan gå, og de kan bruke mer tid på å få det helt riktig.
Det er ikke å stikke under en stol at skyting og kamp ikke alltid er det mest engasjerende. Gears 5 er en cover-shooter mer enn noe annet. Av natur blir skyting da fort passivt. Gjemme seg bak den tingen og skyt, løp til neste gjemmested og skyt litt mer. Noen kaller det strategisk, jeg kaller det heller kjedelig.
Selve skytingen er det ingenting galt med. Man har mye rart av våpen å leke med. Alt fra rifler og hagler til ting som sprenger og alt imellom. Alle våpnene føles unike, og de har alle positive og negative egenskaper som gjør at man tenker seg om hver gang man finner noe nytt. Jeg syns til tider at det var litt irriterende at man bare kunne ha to våpen i tillegg til pistolen. Det er så mange forskjellige våpen, så blir vanskelig å velge mellom. Hvem vet når jeg plutselig kan trenge en granatskyter i tillegg til haglen og riflen med granatskyter jeg allerede har, ikke sant.
Visuelt
Jeg ble overrasket over hvor pent spillet egentlig er. Etter å ha kjempet, eller kjedet, meg gjennom første del, starter vi i et område av snø og is. Jeg tenkte ikke noe spesielt over det, men alt er egentlig ganske vakkert. Ikke forvent noe ray-tracing eller annet snadder, og det gjør egentlig ikke noe særlig. Alt ser godt nok ut.
Om jeg skal trekke noe, er det hvordan de har gjort det i mørke områder. Her er roboten Jack den eneste lyskilden. Han følger litt tregt etter deg, og gjør at det egentlig ikke er lys der du vil. Kunne de ikke bare hatt lys på våpenet eller drakten? Det er tidvis veldig mørkt, så her kunne de gjort ting annerledes.
Selve områdene er godt designet. De har unngått å gå i fella som man fort kan gå i med cover- shooters. Alt er ikke basert rundt det å gå fra dekke til dekke – designerne har gjort så man heller bruker omgivelsene som naturlig er der. Områdene bærer selvfølgelig preg av å ha store ting å gjemme seg bak spredt rundt, men det føles ikke så unaturlig som det ofte kan.
Videre er alt veldig stort. Hvert område er relativt åpent for å utforske – uten at det gir deg noe spesielt. For å komme seg til de forskjellige stedene i hvert område har man en «Skiff». En type slede som drives av vind. Du får friheten til å farte rundt i området og se deg rundt uten at noen setter en stopper for deg annet enn at det her og der vil være dører eller lignende du ikke kan åpne ennå. Det settes ingen stopper, men det er jo ikke så alt for mye å se på heller.
Konklusjon
Kjapt summert så er det er bra laget spill – hvis du kommer deg forbi første del uten å kjede deg helt i hjel. Det lureste er å bare se på det som en lang opplæring. Man får litt informasjon og slikt, som hvordan Jack fungerer og hvordan man oppgraderer han, men spør du meg så begynner ikke spillet før del to. Det er i del to at historien virkelig begynner og man blir dratt inn i drama, konspirasjonsteorier og sjokkerende åpenbaringer.
Man skulle trodd at det var skytingen som var derfor man spilte et skytespill som Gears 5. Det er det ikke. Skytingen er bare en liten del av det. Dialogen sammen med skuespillerne gir virkelig spillet liv. Men skytingen er ikke alt for ille det heller. Enda det fort blir litt passivt, er alt av fiender godt balansert og det føles aldri som om noen er for vanskelige eller lette å drepe. Man finner fort teknikken for å drepe de største og verste man møter, og alt annet er relativt rett frem. Alle våpnene føles unike med både positive og negative egenskaper. Ofte er forskjellige våpen vanligere i forskjellige områder, så man blir nesten tvunget til å prøve forskjellige våpen i frykt for å gå tom for skudd.
Samarbeidsmuligheten virker som de faktisk har lagt litt kjærlighet i. Her kan man fint spille både alene og sammen med en venn uten at opplevelsen endres nevneverdig. Noe som for eksempel et visst Wolfenstein-spill ikke klarte så bra. I tillegg til samarbeid, har de også tre forskjellige online- moduser pluss en map builder hvor du kan lage kart som du kan spille med venner i den nye modusen, Escape.
Alt i alt har det vokst på meg. Som vin blir det bare bedre og bedre med tiden, så hold ut og du vil bli belønnet. Unntatt kontrollene. De syns jeg at er generelt klumsete.
+ Egentlig ganske pent
+ Veldig mye historie
+ Stor og detaljert verden
– Veldig mye historie
– Tidvis treg progresjon
– Kronglete kontroller
Annonse
