Ancestors: The Humankind Odyssey

Annonse


TEST: Dette spillet er ulikt alt annet vi har sett, men hjelper det Ancestors: The Humankind Odyssey?

Testet av: Christoffer Pourpak på PC.

Panache Digital Games er en relativt ny utvikler med et stort fokus på å ikke følge trender og normer i bransjen. De vil gå sine egne veier og flytte grenser for hva et spill skal være. De beskriver seg selv som et triple-i studio, altså et indie-studio med litt høyere budsjett og ambisjoner enn standard.

Hjernen bak spillet, Patrice Désilets, er mannen bak Assassin’s Creed-serien, og til en viss grad Prince of Persia: The Sands of Time. Dette blir altså det første spillet hans siden Assassin’s Creed: Brotherhood. Har han klart å gjenskape suksessen?

Hvordan hadde Assassin’s Creed vært hvis alt skjedde i Afrika? For ti millioner år siden – en tid da mennesket ikke styrte verden og bebyggelse var flere millioner år unna. Det hadde nok ikke vært helt som i Ancestors: The Humankind Odyssey, i hvert fall ikke i begynnelsen. Her begynner man nemlig som en relativt primitiv primat som må utvikle seg for å overleve.

Annonse


Velkommen til Afrika

Til min store forferdelse anbefaler spillet meg dra frem Xbox-kontrolleren når spillet starter. Er dette enda en halvslapp konsollport? Etter en kjapp tur inn i innstillingene har jeg fortsatt ikke fått svar på spørsmålet mitt. Her er standard-FPS satt til 30 – langt under det en PC-spiller ser på som minimum. Men som den åpne personen jeg er, lot jeg den stå. Godt inne i spillet viste det seg at det ikke var spesielt merkbart uansett.

Spillet starter med å sette scenen for hvor alt foregår – en tilfeldig bit av jungelen i Afrika. Her får vi et lite innblikk i hvor brutalt og forferdelig livet var på denne tiden. Kort beskrevet er det alltid noe som vil drepe deg hvis ikke du dreper det først. Vi får så se en ape-forelder med barnet sitt på ryggen. Plutselig blir de tatt av en svær fugl, og forelderen blir drept. Dette er hvor spillet faktisk starter – etter en cut scene som er umulig å hoppe over.

Ensom og redd reiser du deg opp. En liten ape i en stor verden. Alt er veldig skummelt og uoversiktlig, og det er tydelig at du er redd. Spesielt siden alt er mørkt, guffent og vi hører skumle lyder overalt – en effekt som vi får gjensyn med hver gang vi beveger oss for langt unna hjemstedet. Vår første oppgave blir å enten finne et sted å gjemme oss eller å komme oss til området hvor resten av flokken er. Her får du prøve det omtrent hele spillet går ut på – å lukte, høre eller bruke hue til å finne ut hva ting er.

I begynnelsen er alt veldig uoversiktlig og man får ikke spesielt mye informasjon om hva man burde gjøre annet enn å finne veien hjem eller et sted å gjemme seg. Dette var så ille at første gang jeg prøvde, gikk jeg meg vill og fant aldri tilbake til der jeg skulle. Det endte med at jeg måtte starte på nytt. Runde to gikk litt bedre da jeg fant ut hvordan man bør orientere seg. Spillet sier for øvrig at det ikke kommer til å hjelpe til så mye, men litt assistanse i begynnelsen er vel ikke for mye forlangt.

Der spillet virkelig skinner, er når man skal bevege seg. Her er det tydelig at det har vært et stort fokus på at alt skal være jevnt og forutsigbart. Alt fra å klatre og slenge seg i trærne til å gå rundt på bakken føles og ser helt riktig ut. Det er sånn det føles å være en ape. Man har full kontroll hele tiden. Når man vil klatre i et tre, klatrer man i et tre. Enkelt og greit. Man faller ikke plutselig ned eller gjør noe feil. Enkelt og oversiktlig. Og faktisk intuitivt, noe som ikke kan sies om alt i spillet.

Skogen er ikke bare trær

Panache Digital Games har virkelig gjort hjemmeleksa si når det kommer til designet av det prehistoriske Afrika vi er i. De har forhørt seg med antropologer og eksperter på feltet om alt som har med hvordan ting skal se ut og hva som skal skje og hvordan det skal skje.

Jeg er på ingen måte noen ekspert på hvordan verden og naturen så ut for flere millioner år siden, men om jeg skulle gjettet, hadde det vært som i Ancestors. Fra store trær og mye vegetasjon med innslag av elver og myrer til stepper og savanner. Omgivelsene er altså ikke tilfeldig genererte som i mange andre overlevelsesspill, så her er det ikke mye som er etterlatt til tilfeldighetene. Dette gjør også at spillet blir litt kjedelig hvis man spiller det flere ganger. Det treet er der og den steinen er der uansett hvor mange ganger man spiller gjennom spillet. Spiller du lenge nok vil det dog komme litt nye ting her og der.

Ser man bort fra det visuelle så er det meste annet også på plass som forventet. Frosker hopper rundt og fugler synger i trærne. Det er også et godt assortiment med dyr som helst vil skade deg så mye som mulig. Det er faktisk bare dyr som vil skade deg som man kan har noe med å gjøre. Eneste andre dyrene du finner er aper som du ved å finne ut hva trenger, kan få til å bli med i flokken din. En oppgave som på papiret virker lett, men siden aper ikke er så gode på hverken engelsk eller norsk, får den indre mimekunstneren din virkelig kjørt seg. Det at det ikke er noe hint om hva de egentlig vil, gjør jo at man må tenke selv. Du må prøve ut forskjellige ting du tror kan hjelpe, og kanskje det funker. Da har du lært det til neste gang – et tema som går igjen i spillet ellers.

Av dyreliv man faktisk kan interagere med, er det skuffende at det ikke er noen nøytrale dyr. Det er enten andre aper, eller så er det mannevonde slanger, tigre eller vortesvin. Disse vil en ting, og det er
å ødelegge spillet dit. Og oftere enn ikke klarer de det helt utmerket. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en av apene i flokken min plutselig ble angrepet av noe, og ikke engang tenk tanken på at de burde har en viss grad av kunstig intelligens og unngå situasjoner som det. Enten så følger de blindt etter deg, eller så sitter de stille hjemme i reiret sitt og venter på at du skal komme tilbake.

Veien fra ape til oppreist ape

Å miste et flokkmedlem kan fort være spikeren i kista for drømmen om evolusjon. I Ancestors er de nøkkelen til videre utvikling av arten. I bunn og grunn er det barna som er de viktige. For å få barn, må du naturlig nok finne en ape som ikke er samme kjønn som du er. Etter å ha fjernet litt insekt fra motparten, blir dere et par. I begynnelsen er ikke dette så lett som det høres ut. Nøkkelen er å høre etter et lite lydsignal som forteller deg at du skal slippe knappen. De første timene med spill skjønte jeg ikke at det var en spesifikk lyd man skulle høre etter, og siden det ikke er noe opplæring å snakke om, var det rent tilfeldig at jeg fant det ut. Mangelen på opplæring går gjennom hele spillet.

Når man har blitt gravid, kan man velge å enten få barnet med en gang, eller å bære på det så lenge man vil. Hvorfor dette er et valg lurer jeg litt på. Et spill som prøver å være så naturlig og realistisk som mulig burde ikke gi spilleren muligheten til å selv velge når ungen kommer. I naturen er det ikke akkurat sånn at ungen venter til moren ligger trygt i sykehussengen før den kommer. Fødselen av ungen kommer med en cut scene som i god stil er umulig å hoppe over. Med tanke på hvor mange unger man trenger for å utvikle seg gjennom alle millionene med år, blir man relativt lei
etterhvert. Takket være et dryss med filmmagi, eller spillmagi i dette tilfellet, hopper vi glatt over de første leveårene til poden og gjenopptar spillet da ungen har vokst litt. Da vi entrer spillverdenen igjen etter kinoturen som var fødselen og oppveksten, har ikke mye endret seg. Alle i flokken sitter stille og gjør ikke så mye ut av seg – ungen også.

Det er egentlig ganske greit at det ikke er så mye liv blant flokken. Min store frykt med dette spillet var at jeg kom til å bruke mer tid på å passe på at alle apene hadde nok mat, vann og at de generelle behovene ble dekket. Fokuset er alltid på den apen du spiller, og hvis du vil, er det omtrent sømløst å bytte mellom de forskjellige. De man ikke spiller som blir omtrent satt på pause hvis du ikke bevisst forteller de at de skal følge etter deg.

Kjernen av spillet, går i grunn ut på å lukte, høre og tenke seg gjennom evolusjonen mens du hopper, spretter og utforsker deg gjennom tiden. Og det er vel egentlig det. Lag barn, utforsk, utvikle deg, rinse and repeat. Hele spillet avhenger av at du har en unge som genererer energien man bruker for å låse opp forskjellige egenskaper, hvorav de fleste forsvinner når man avanserer en generasjon. Jo mer kompliserte egenskapene er, jo mer energi kreves for å låse de opp og jo flere egenskaper må
man ha låst opp fra før av. Dette er det eneste man gjør.

Konklusjon

For å summere opp spillet, så er Ancestors: The Humankind Odyssey veldig mye spill med veldig lite innhold. Man spiller time etter time og gjør omtrent det samme bare litt kjappere eller mer komplisert enn forrige gang. Alt dette mens man håper at det ikke kommer et dyr og angriper deg og flokken din mens dere sover. Har man flaks, går det an å skremme bort faren, men hvis ikke må man bare gjøre sitt beste for å flykte. Dette er virkelig ikke spesielt dynamisk eller engasjerende. I begynnelsen er alt dette helt greit fordi spillet ellers er så vakkert og godt laget, men bak fasaden skjuler det seg veldig lite faktisk spill.

Omgivelsene og stemningen som blir skapt gjennom lydeffekter og musikk er veldig godt laget, men det er ikke nok til å veie opp for mangelen på innhold. Det blir fort gammelt å hoppe rundt i trærne enda så imponerende det er rent spillmekanisk. Jeg ser jo at det er begrenset hvor mye man kan
putte i et spill, spesielt som et uavhengig spillstudio, men her holder det bare ikke.


+Detaljorientert
+Visuelt slående
+Spillmekanisk bra

– Ikke nok innhold
– Repeterende
– Slapt AI

Annonse