Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Ion Fury er mesterlig FPS-action skapt med den samme grafikkmotoren som ble brukt til FPS-spill på 90-tallet, inkludert Duke Nukem og Shadow Warrior. (Ill.: 3D Realms)

TEST: Ion Fury er det beste siden Duke Nukem

Spilltest: Fantastisk retro-action fra 3D Realms

For første gang på 19 år har det nå kommet et nytt spill som bruker 3D Realms sin Build-spillmotor.

Tar den gamle Build-motoren til nye høyder

Dette er spillmotoren som ble brukt til det legendariske spillet Duke Nukem 3D, spillet som av mange regnes som en av de store drivkreftene i førstepersonsskyter-sjangeren, og sist brukt av TNT Team med spillet World War II GI i 1999. Dette er med andre ord ikke noe ny teknologi.

Da så gammel kode kan være vanskelig å forstå eller lage et spill rundt, er det bra utviklerne, Voidpoint, ikke akkurat er uerfarne med hverken spillene eller spillmotoren. Samtlige som har jobbet på Ion Fury har erfaring med modding av Build-motoren.

Historie, hvem trenger det?

Det er forfriskende lite historie i Ion Fury. Eneste snevet man får, er de sjeldne gangene Dr. Heskel, den onde antagonisten, dukker opp på en tilfeldig TV-skjerm og forteller hvor mye han vil drepe hovedpersonen vår, Shelly «Bombshell» Harrison, en beinhard politikvinne med siktene satt på all ondskap hun kan finne i en generelt lite trivelig by. Det er en «Read Me»-knapp i menyen inne i spillet, men det som står der er ikke spesielt minneverdig, og bidrar heller ikke nevneverdig til spillet som en helhet.

For en som er vant til cut scene etter cut scene med historie og karakterer, føles spillet litt for tomt – jeg har lyst til å vite mer. Hvorfor er verden fylt med kyborger som prøver å drepe deg? Hvorfor er du det eneste menneske i mils omkrets? Enda hele premisset til spillet fint kan forveksles med en halvdårlig actionfilm, hadde det ikke skadet med litt mer informasjon. Noe som kan bryte den til tider litt monotone skytingen.

Moro på retrovis

Dette er ikke et moderne spill i gammel innpakking for de som tror det. Utviklerne har ikke brukt en nymotens spillmotor som Unity eller UE og laget piksel-grafikk i tidsriktig stil. Ion Fury er fra bunnen og opp laget som man gjorde det for 20 år siden. Her har Voidpoint kjempet med Build-motoren og dens hindringer og begrensninger og laget et så autentisk spill som mulig. Annet enn små tilpassinger som kompatibilitet med moderne operativsystem og PCer, er det ytterst lite som har blitt endret.

De største forbedringene de har gjort på spillmotoren, er ting som større nivåer og flere farger. Rent spillmessig har de innført diverse som ikke var vanlig i gamle dager. Hodeskudd er noe som i dag er i så å si alle skytespill, og som tar mer skade, men på 90-tallet ikke var noe annerledes enn et hvilket som helst skudd. Automatisk lagring gjør også sin entre i Ion Fury. De har beholdt kjernen av det som definerer spillene fra 90-tallet og tidlig 2000-tallet, og introdusert funksjoner som det i dag ikke er spørsmål om finnes eller ikke. Det beste av det moderne og det gammeldagse.

Tempoet er høyt fra starten av. Shelly «Bombshell» holder rolig spurt generelt hele tiden, noe det passer veldig godt med spillet ellers. Kommer du inn i rytmen, trenger du ikke stoppe for annet enn dørene som det ellers er mange av. Dette har nok med begrensningene til spillmotoren, og jeg kan derfor ikke være for streng på det, men de hemmer flyten til en viss grad.

Bak de mange dørene, kan du vente deg en haug med forskjellige fiender med like varierte våpen som du selv har. Her har utviklerne igjen gjort noe som ikke er så vanlig i dag – fiendene er ikke omtrent udødelige. Det tar ikke fem hundre skudd for å felle hver enkelt fiende. Et par velrettede

skudd mot hodet er det eneste man trenger for alle utenom de tøffeste. Jeg har tendenser til å bli litt lei i spill hvor hver eneste fiende tar ti minutter å drepe. I Ion Fury er det bare gøy å slakte kyborg på kyborg uansett om det er med revolver, hagle eller pil og bue. Det kommer heller ikke uendelige fiender strømmene ut. Hvert rom har et visst antall, og etter å ha blitt kvitt de, kommer det bare flere hvis du avanserer i spillet.

Visuelt mesterverk

Å kalle Ion Fury et 3D-spill blir nok å ta i litt. Ja, verdenen har tre dimensjoner og du kan bevege deg i alle retninger, men det er når du ser nøyere på ting at alt ikke stemmer. Omtrent alt du ser på er flatt. Dette er en av begrensningene spill på 1990-2000-tallet hadde, og bidrar egentlig mest til at alt føles autentisk og ekte. Det ser overraskende naturlig ut med 2D-kyborglik i en 3D-verden, og kyborglik blir det mange av.

Mangelen på fullstendig 3D satt til side så er områdene man ferdes i utrolig godt designet. Det er fult av små detaljer som gir områdene unike særpreg og gjør det levende. Alt av farger og elementer passer perfekt sammen og skaper en skikkelig god atmosfære. De forskjellige områdene er varierte, men holdes sammen av en rød tråd som er stilarten.

I begynnelsen føles kanskje områdene litt snevre, men spiller man mer finner man ut at overalt hvor du tror du kan gå, så kan du gå. Ser du en plattform i det fjerne, lover jeg deg at du på en eller annen måte kan komme deg dit – mest sannsynlig for å finne en av de mange hemmelighetene som er gjemt rundt på områdene. Jeg ble aldri helt klok på hva nøyaktig som ble definert som en hemmelighet, men da det, etter at jeg var ferdig med første område, sto at jeg hadde funnet to av elleve hemmeligheter, undret jeg veldig på hva jeg kan ha gått glipp av. Etter å ha gått tilbake til start og gått nøye gjennom området igjen, og det fortsatt sto at jeg hadde funnet to av elleve hemmeligheter, lot jeg det være. Gikk nok ikke glipp av noe viktig uansett.

Konklusjon

Ion Fury er et av de spillene som man enten elsker eller hater. På grunn av stilen og teknologien bak, er det mange som kommer til å syns det blir for uvant eller masete å spille. Det er jo ikke å stikke under en stol at det mangler litt hverdagsluksus som moderne spill har. Etter at jeg fikk meldingen om at jeg omtrent ikke hadde funnet noen hemmeligheter på første område, begynte jeg å utforske de neste så nøye som mulig. Dette førte til at jeg ofte gikk meg litt vill i min søken på hemmeligheter og til dels adgangskortene man trenger for å komme seg videre. Her er det nemlig ingen piler eller prikker på kartet som viser deg hvor du skal.

Av grunnene nevnt ovenfor er spillet veldig fritt. Man blir ikke ført gjennom en «tunnel» hvor fiendene står pent og pyntelig og venter på deg. Du må oppsøke progresjonen og fiendene selv. Hvis du ikke holder fokuset, kan du fort gå deg litt bort i alt.

Summa summarum er dette et virkelig unikt spill, og for alle oss som liker det litt gammeldagse, er det verdt å sjekke ut. Lite er spart på når det kommer til design, og det er tydelig at de som har laget det virkelig brenner for sjangeren og stilen.

9 av 10

+ Atmosfæren
+ Generelt godt laget
+ Stilarten

– Litt repeterende
– Til tider uoversiktlig
– Lite historie

Stikkord: ionfury, Spill, Tester