Gjennom sin velfungerende og automatiserte DNA-lagringsenhet, klatre forskerne å konvertere ordet «HELLO» til DNA.

Måten det fungerte på bare slik, ifølge forskerne: først kodet enheten såkalte bits, (0 og 1) om til DNA-sekvenser (A, C, T, G) før de deretter syntetiserte DNA-et og lagret det som DNA.

DNA-et ble deretter lagret som væske, før det ble lest av en DNA-sekvens og deretter konvertert tilbake til bits.

«HELLO»-meldingen var bare på 5 byte, men tok 21 timer å konvertere fram og tilbake. Forskerne skal imidlertid har funnet noen løsninger som kan redusere denne tiden med 10-12 timer. I tillegg skal de ha funnet en løsning som kan gjøre prosessen langt billigere.

Ekstrem holdbarhet – og tar nesten ingen plass

Lykkes forskerne med å utnytte DNA som lagring for digital informasjon, kan det potensielt spares mye fysisk plass. Tenk på dette: all informasjon som lagres i et tradisjonelt datasenter kan i teorien kunne få plass på noe som er på størrelse med neglen på tommelen din. I tillegg har teknologien en annen vesentlig fordel sammenlignet med dagens lagringsmetoder – gjennom DNA kan data lagres vanvittig mye lenger enn hva vi er i stand til i dag.