4A Games gadd ikke vente på Half-Life 3, så de skapte Metro: Exodus
Metro: Exodus er det beste FPS-spillet på mange år og er et must for alle fans av sjangeren.

Annonse


10 av 10! 4A Games gadd ikke vente på Half-Life 3, så de skapte Metro: Exodus

Seks år etter lanseringen av Metro: Last Light, nummer to i serien, er oppfølgeren her, og gjett om ventetiden var verdt det!

Introduksjon

4A Games var ukjente for de aller fleste da de i 2010 lanserte Metro 2033 og fulgte opp med Last Light. De to spillene kom overraskende på spillere som i mange år hadde vært kjent med de gamle storhetene som id Software og Epic Games, men den apokalyptiske spillserien basert på Dmitry Glukhovsky’s bok Metro 2033, ble en stor nok hit til at de virkelig kunne satse og prøve å gå “mainstream” – Exodus er dette forsøket.

Og satse gjorde de, for etter seks lange år med utvikling er endelig Exodus her, og det er det beste enspiller FPS-spillet på veldig, veldig mange år – trolig siden Half-Life 2.

I kalde landskap, føles det skikkelig kaldt - det er nesten så man føler det på kroppen.
I kalde landskap, føles det skikkelig kaldt – det er nesten så man føler det på kroppen. (Ill.: Deep Silver)

Spillbarhet

Hver av kartene er ikke gigantiske som et hundre prosent åpen-verden-spill (det finnes ingen med dette detaljnivået – også fysikken er svært godt implementert), men de er store nok til at man føler seg mettet og klar til å fortsette historien etter å ha utforsket spørsmålstegnene på kartet.

Annonse


Det er ingen poeng for å gjøre ekstra-oppdrag, for å treffe fienden midt i panna eller for å hjelpe vennene dine, ei heller glorete treff-poeng. Alt slikt er opp til deg selv, og vi digger det – det er ikke engang slik at man må trykke “e” eller “f” for å starte en samtale. Og, for å se ammunisjon og slik informasjon, må man trykke tab eller hente opp kartet med m, og selv da dras man ikke ut av opplevelsen. Nydelig.

Det er heller ikke lastetider, og i motsetning til ubåten i Wolfenstein: New Colossus som er en utrolig plagsom labyrint og med for mange folk man må snakke med, er stedene toget stopper kun ment for å bringe historien videre uten noe ekstra tull.

Det er også haugevis med dialog å høre på, men ingen tvinger deg til å lytte, men velger du å gjøre det, økes innlevelsen spillet byr på da vennene dine ofte har hint eller små oppdrag til deg.

Det er lett for spill som dette å bli en plage hva angår balansegangen å overleve og skaffe ammunisjon, men også på normal-vanskelighetsgrad som vi anmeldte det på, er dette helt perfekt balansert: man kan ikke sløse med ammunisjon, men det er heller aldri slik at det er så sparsomt med kuler at det blir kjedelig. Det er endel spill som bommer på dette.

Du kan bytte ut tilbehøret på våpnene uansett hvor du er ved å åpne ryggsekken, men for å produsere ammunisjon må du finne arbeidsbenker som er plassert rundt i verdenen, der kan du også sove. Alt dette fungerer svært godt, er aldri en plage, men underbygger at du må klare deg selv, og når du etterhvert får skikkelig peiling, føler du deg skikkelig “bad-ass”, og er aldri redd for å utforske. Vel, nesten aldri.

Artikkelen fortsetter.

Landskapene er nydelige, og alltid varierte, men du kan ikke gå absolutt alle steder du kan se.
Landskapene er nydelige, og alltid varierte, men du kan ikke gå absolutt alle steder du kan se. (Ill.: Deep Silver)
Vi har ikke opplevd en så variert spillverden i et FPS før.
Vi har ikke opplevd en så variert spillverden i et FPS før.

Våpen-følelsen sitter som et skudd. He-he.

Nei altså, sjelden har vi opplevd et spill med mer tilfredsstillende våpenmekanikk. Det er ofte utviklerne ikke får til det, men A4 gjør her en jobb som vil få selv id Software til å bli grønne av misunnelse (4 x “hagle-pistolen” er helt latterlig rå).

Våpnene føles levende, med korrekt tyngde og rekyl og er en ren glede å utføre oppdragene med, om du velger den stilen.

I tillegg til alle våpnene, som jo lager masse ulyd, kan du også snike deg fordi fiender, drepe dem lydløst med kniver, avlede dem med blikkbokser eller antenne dem med en molotovcocktail eller tre.

Det er en rekke type fiender å ta knekken på, og som nevnt er det flere måter å ta drepe dem på, selv om man ikke alltid må drepe dem.

For: spiller du bra og dreper mange av dem, kan det tenkes at resten overgir seg. Menneskene, altså, for du møter også andre skapninger. Så veldig originale er de ikke, men de angriper alle på forskjellige måter og er smarte nok selv om vi også noen ganger har opplevd at de ikke skyter selv om du står noen meter unna. Dette skjer ikke ofte, og kan trolig rettes i en oppdatering.

Man får nesten lyst til å bo her selv. Nesten.
Man får nesten lyst til å bo her selv. Nesten. (Ill.: Deep Silver)

Grafikk og lyd

Spillet lanseres fra dag en med RTX og DLSS-støtte, noe som er svært hyggelig, for har du et 2080 ti-kort er det bare å finne frem kluten for å stoppe sikkelet som kommer til å danne seg.

Her kan du fint kjøre på med Ultra eller til og med Extreme-detaljnivå, aktivere RTX og DLSS og kjøre på med 4K og HDR om skjermen støtter det, og oppleve neste-neste-generasjon FPS-spill på en måte som vil blåse deg av banen, og fremdeles ligge over 50 bilder i sekundet. Med smart bildeoppdateringsteknikker føles det aldri sirup.

Det faktum at spillet leverer en hel års syklus, samt natt- og dag, gjør grafikken og derfor også verdenen enda mer spennende å utforske og en glede å befinne seg i.

Mens andre spill nøyer seg med en stor verden, byr dette spillet på mange helt forskjellige opplevelser og utfordringer for hvert kart (sesong) som kommer.

Når det er vinter føles det skikkelig kaldt, når det er sommer, ditto varmt. Jeg kan ikke erindre å ha fått følelsen av faktisk å bli fysisk kald, varm (og lettere uvel) av å spille et spill, men Metro: Exodus klarer det. En utrolig teknisk bragd er dette, og vi forventer ytelsesforbedringer etterhvert som A4 henter ut enda mer av kraften i nye skjermkort.

Jeg testet spillet med ITavisens testmaskin som har en Ryzen 2700x CPU og et 2080 ti-skjermkort tilkoblet en Sony Bravia TV med lavt oppdaterings-etterslep (selv brukte jeg rtings.com for å finne min, en Sony XBR55X900E). Har du pengene er dette spillet verdt å betale de tusenlappene det koster å bygge en slik rig, rundt 25 000 kroner.

Ja, jeg tør påstå at denne tittelen alene er verdt kjøpet av et 2080 ti-kort og en god HDR TV. Det er en vanvittig opplevelse.

Ikke bare grunnet det visuelle, det må vi påpeke, for også lyden er i en egen klasse her. Skru av lyset og skru opp lyden på hodesettet. Har du Dolby Atmos? Ja, da blir det enda bedre, for det er direkte støtte for det også. Det er viktig med god lyd, og ikke bare for stemningens skyld, men også for å kunne høre fienden. Nyttig når man sniker, og en bonus er det at fienden ofte pjatter med hverandre og har morsomme monologer.

Man suges inn og gruer seg til det er slutt.
Man suges inn og gruer seg til det er slutt.

 

Konklusjon

Når det mest negative man kan si er at stemmeskuespillerne og dialogen ikke er den beste vi har hørt, og et par dårlige teksturer, vet man at man har en stor opplevelse foran seg.

Metro: Exodus er utviklet av et team med unikt talent og som trolig er på toppen av karrieren. Spill som dette er kun mulig om folkene med pengene gir team som dette tid i ro og mak til å lage noe storslått du ikke kommer til å glemme på veldig lenge.

En moderne klassiker, og et spill alle må eie.

Karakter:

+ Herlig FPS-spillbarhet og sniking
+ Våpnene sitter som et skudd – det gir mening å modifisere dem i forhold til spillestil
+ Utrolig grafikk og atmosfære
+ Stor og variert verden

– Svak dialog og stemmeskuespill
– Noen svake teksturer

Annonse