Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Resident Evil 2 er solid skrekkunderholdning, og et aldri så lite teknisk mesterstykke. (Ill.: Capcom)

TEST: Resident Evil 2 er spennende og til dels irriterende overlevelses-action

Spilltest: Leverer på det meste, men har sine plager.

Resident Evil er en kjent spillserie for veldig mange som liker spill der en så vidt føler man vil klare å overleve, en noe klisjefylt actionhistorie og herlige våpen som lager hakkemat av zombiene.

Innledning

Årets Resident Evil 2 (en stor-oppgradert versjon av klassikeren fra 1998) leverer alle disse tingene, og mer, samt med en skikkelig overhaling av den visuelle stilen, noe som gjør spillet en nytelse å spille, spesielt på en god spill-PC.

Du er Leon eller Claire, og du må gjøre alt du kan for å flykte fra zombie-infiserte Raccoon City. Herfra kan alt bare bli verre.

Annonse:

Spillbarhet

Dette er et tredjepersonsspill, som du garantert er klar over da denne serien på mange måter har satt standarden for «up and close» tredjepersonsspilling der målet ikke er at du skal kunne bevege deg for fort, men ha nok smidighet i kroppen til å unngå zombiene som kryper inn fra alle mulige åpninger, også om man er tom for ammunisjon.,,

Spillet elsker å sette deg i situasjoner der du akkurat kommer deg unna, om du da ikke er uheldig og møter på nok en zombie når du bare hadde regnet med tre.

Jepp, dette er en av de spillene man må rasjonere helse og ammunisjon, og som ofte kan bli veldig frustrerende om man kaster bort alt. Da gjelder det å lage mer ammunisjon om mulig, finne en kniv eller rett og slett bare prøve å løpe unna fiendene, noe som kan gjøres overraskende enkelt til tider, men som aldri føles trygt.

En annen ting dere må merke dere, er at man har begrenset plass til ting i veskene sine, og at man vil bruke endel tid på organisering. Aldri på tokt uten helse, så husk å plukke opp fra kista om du har gjemt medisin-plantene der.

Apropos disse grusomme skapningene som prøver å drepe deg, så kommer de i alle typer størrelser, fasonger og med helt forskjellige angrepsmønstre, styrker og svakheter. Følg med og les det du plukker opp for tips for hvordan man håndterer dem på mest mulig effektiv måte, for RE-serien handler om å være effektiv og smart med hvordan man orienterer seg.

Det er vanskelig å se hva dette i det hele tatt skal forestille.

For undertegnede ble det i overkant mye kart-kikking, men vi er selvsagt veldig glade for hjelpen. Kartet er oversiktlig, og om rommet er rødt er det mer å gjøre der, eller plukke opp. På den måten er spillet «snilt», men var klar over at du likevel trolig vil ende opp med å løpe rundt i mange av de samme rommene mange ganger, spesielt i starten før man skjønner hvordan utviklerne har tenkt progresjonsmessig.

Du åpner mer og mer av spillets verden, og du vil ha flere etasjer å boltre deg på, men merk at dette ikke er en åpen verden i ordets rette forstand:

historien er svært lineær og man må plukke opp korrekte gjenstanden og bringe den til korrekt sted for å komme seg videre.

Du kommer nærme det meste i RE 2.

Grafikk

De første minuttene vil blåse deg av banen grafikkmessig, men merk at ofte er inne i korridorer, og at spillet derfor begrenser seg selv i forhold til grafikkmulighetene. Teknisk er det der, men siden dette er et spill som skal gjøre deg klaus og redd, må det nesten bli sånn.

I kombinasjon med Ryzen 2700x er det ikke noe problem å kjøre detaljnivået opp på maks, skru på HDR og velge 4K-oppløsning. Vi koblet maskinen til en Sony TV, og selv om denne stopper på 60Hz, gjør adaptiv bildesynkronisering at alt flyter silkemykt. Dette spillet er skapt av folk med svært gode kunnskaper innen optimalisering og effektiv kode.

Spesielt gjør bruken av lommelykten og skyggeteknikkene inntrykk, og ekstra de første par timene da man er ekstra nervøs.

Detaljnivå er ekkelt bra

Konklusjon

Man føler seg tøffere og tryggere i denne opplevelsen, enn skrekkspill som Outlast 2 eller Resident Evil Biohazard. Så prøver heller ikke Resident Evil 2 å være så sykt som mulig»‘, men sper på endel action-elementer som myker opp tonen noe og som gjør det mer til et tradisjonelt zombie-spill enn et forsøk på å gjøre spilleren mentalt ustabil.

I denne serien er mye av gleden å endelig klare å åpne den døra man ikke har hatt tilgang til tidligere, og endelig få kloa i hagla som har fristet siden man først så den, låst bak glass – så nærme, men akk så fjernt er på mange måter greia til Resident Evil, og grunnen til at man spiller videre. Det, og haglas effekt på udyrene.

+ God spillmekanikk og tilfredsstillende våpen
+ Svært god detaljgrafikk, spesielt på personene – god ytelse
+ Spennende å avduke nye områder

– For mye kart-titting
– For mye organisering av ryggsekken
– Kan føles urettferdig

Stikkord: ResidentEvil, Spill, Tester