Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Spider-Man er en virkelig god enspilleropplevelse. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

TEST: Spill dette før alt annet i høst

Spilltest: «Spider-Man» kan fort bli høstens beste énspilleropplevelse.

Foran oss har vi en av de mest innholdsrike spillhøstene noensinne. Hørt det før, ja? Vel, vi kan jo bare nevne «Forza Horizon 4», «Call of Duty: Black Ops», «Battlefield V», «Fallout 76», «Super Smash Bros.», «Red Dead Redemption 2», «Just Cause», «Assassin’s Creed: Odyssey» og «Shadow of the Tomb Raider» som eksempler på hvor bra denne høsten blir. Man kan også legge til flere spill på den listen, men du skjønner nok poenget.

Min oppfordring til deg før du starter på dette spillgildet, spesielt hvis du har PlayStation 4, er: spill «Spider-Man». Du vil ikke angre.

Spider-Man

Selv har jeg aldri vært en tilhenger av superheltsjangeren. Jeg så noen få episoder av «Supermann» da jeg var yngre og jeg nøt de fantastiske «Batman»-spillene til Rocksteady, men det er egentlig det. PlayStation 4-eksklusive «Spider-Man» er såpass bra at det fortjener å nevnes i samme setning med disse «Batman»-spillene.

I spillet stifter vi bekjentskap med Peter Parker/Spider-Man, her 23 år, og historien er ikke basert på bøker, tegneserier eller filmer, men er et helt nytt kapittel i dette universet. I tillegg til Parker/Spider-Man møter man også personer som er kjent hvis man har kjennskap til Spider-Man. Det gjelder karakterer som tante May, reporteren Mary Jane Watson – eller bare MJ – Miles Morals, superslemmingen Wilson «Kingpin» Fisk og Spider-Mans nærmeste kontakt i New York-politiet, Yuri Watanabe. Samt flere andre, men disse er noen av de mer sentrale i fortellingen.

Uten å avsløre for mye av historien, kan jeg si at det ikke bare er Parker/Spider-Man gjennom historien, men det får bli med det.

Spillet starter med at Spider-Man assisterer NYPD-politiet med å få has på herr Fisk. Et oppdrag som er forholdsvis utfordrende samtidig som det gir spilleren mulighet til å bli kjent med de ulike mekanikkene i spillet. Insomniac – utvikler av blant annet kritikerroste «Ratchet & Clank» – har gjort en god jobb med kontrollene i spillet. Alt fra slåssing til parkour gjennom New Yorks skylinje fungerer overraskende bra, og følelsen av å slenge seg fra skyskraper til skyskraper er helt nydelig. Man må selvsagt påberegne en liten læringskurve på denne fronten, men tar ikke lang tid før man føler seg komfortabel med kontrollerne. Ettersom spillet er åpent, kan man alltids sette av litt tid til å mestre svingen rundt om i New York.

Underveis i spillet låser man opp nye ting som gjør Spider-Man-drakten mer avansert.
Underveis i spillet låser man opp nye ting som gjør Spider-Man-drakten mer avansert. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Slåssingen sitter som regel ganske bra. Mange kan denge løs på knappene hvis man ønsker det, noe som ikke fungerer så godt når man blir skutt etter,ellers kan man utforske knappekombinasjonene og få litt mer ut av det. I tillegg kan man bruke edderkoppmannens spesialegenskaper og omgivelsene rundt seg for å gi fiendene mest mulig juling på en effektiv måte.

Et minus på denne fronten er alle «quick-time events» (QTE) (finnes det et bra norsk uttrykk for det? Hurtighendelser, kanskje?) i «Spider-Man. Trykk på den og den knappen når det lyser på skjermen … Som det påpekes i kommentarfeltet, kan man deaktivere dette under innstillingene.

For det meste i «Spider-Man» er det full pupp, men det er også partier der det går i sniking der man ofte finner seg krabbende rundt i ventilasjonskanaler. Her spiller tålmodighet inn sammen med evnene til å lese fiendes bevegelser. Man kan lure fiendene til seg ved å skyte spindelvev på bakken for så å angripe når de er uoppmerksomme. Uansett får man mye hjelp av spillet og kan ved hjelp av ett tastetrykk se om det er trygt eller ikke å angripe. Faktisk er det en del håndholding fra utviklerens side gjennom spillet og det skal godt gjøres å trå feil.

Det er nok av action i Spider-Man.
Det er nok av action i Spider-Man. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Assassin’s Creed-vibber

«Spider-Man» er som nevnt over et åpent spill og man kan fritt velge om man vil følge historien eller banke inn noen sideoppdrag, som oftest føles litt repeterende. Spillet oppmuntrer også til utforsking ved at man tar bilder av landemerker for å låse opp landemerke-merker. Spillet har også en overraskende avansert fotomodus slik at man enkelt kan fange de øyeblikkene man ikke ønsker å glemme.

Nye deler av byen låser man opp ved å koble opp overvåkningstårn som er spredt rundt på skyskrapere. Det er tre overvåkningstårn i hvert område og når man har låst opp samtlige, kan man se ting som foregår på bakken. For eksempel om det er pågående ran eller andre bølleforbrytelser som det så vakkert er oversatt.

Man låser opp ting og får ekstra erfaringspoeng ved å ta disse oppdragene, men man går ikke nødvendigvis glipp av noe hvis man overser et ran for å hoppe til neste oppdrag i historiedelen.

Apropos ting man kan låse opp. Man kan forbedre edderkoppmannen på flere måter. Først og fremst gjennom et ferdighetstre som er delt opp i «innovatør», «forsvarer» og «nettkaster», men også ved å låse opp og legge til nye modifikasjoner til «Spider-Man»-drakten. Det er i tillegg mulig å låse opp nye drakter med ulike egenskaper, samt dingser som åpner for spesialangrep.

Noe ganger kan det være greit å slappe helt av.
Noe ganger kan det være greit å slappe helt av. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Gjenglemte sekker

Hvis man ønsker, kan man også dra på oppdagelsesferd etter Spider-Mans forglemte ryggsekker. Det er flere titalls av dem og man kan jo bare lure på hvorfor Parker har forlagt så mange ryggsekker rundt om i New York.

Noe av det artigste med spillet (kanskje litt overdrevet) er alle puslespillene. Enten det handler det handler om å justere frekvensen riktig når man aktiverer overvåkningstårn, eller får løser elektrode-oppgaver i laboratoriet der Parker jobber som sivil. I starten er oppgavene forholdsvis enkle og man får god forklaring på hva man må gjøre for å løse dem, men de blir stadig mer utfordrende. Mestringsfølelsen blir samtidig bare bedre og bedre.

Visuelt sett er «Spider-Man» et vakkert spill og New York er stort sett et flott skue, selv om man stort sett kun ser det fra toppen av skyskraperne. PlayStation 4 Pro er kanskje ikke kraftig nok til å dra spillet i 4K-oppløsning, men det er neppe noe du tenker på når du fanger en fiende med spindelvev eller slenger deg fra bygning til bygning i byen som aldri sover.

Konklusjon

«Spider-Man» til PlayStation 4 får meg kanskje ikke til å se den neste akten med edderkoppmannen på det store lerretet, men det gav definitivt mersmak til flere spill. Insomniac har gjort en fortreffelig jobb med «Spider-Man» og fortjener mye skryt.

Sett bort fra de unødvendige QTE-ene i spillet, som kan deaktiveres, sitter kontrollerne som hånd i hanske og det tar ikke lang tid før man kaster seg rundt i New York med høy selvtillit.

Historien er for det meste spennende og variert, men sideoppdragene kan man fort gå lei. En annen ting man fort kan gå lei, er nedtakingsanimasjonene som ikke akkurat er spesielt varierende. Jeg blir heller aldri klok på hvorfor Spider-Man klarte å miste så mange ryggsekker, men det er kanskje ikke noe man trenger å tenke så mye på.

Som jeg skrev øverst i denne testen, kommer storspill som perler på snor denne høsten, men sett gjerne av tid til «Spider-Man» før du begir deg ut på flerspillerbonansaen. Du vil ikke angre.

+ Bra kontrolleropplevelse for slåssing og nettkasteren.
+ Oppmuntrer til utforsking.
+ Variert historiedel.
+ Morsomme pusleoppgaver.
+ Visuelt flott.

– De mest ihuga tilhengerne vil savne flere, kjente karakterer og fiender.
– Quick-time events (kan deaktiveres)
– Lite variasjon i sideoppdragene.
– De samme nedtakingsanimasjonene går igjen og igjen.

 

Annonse:
Stikkord: playstation, spiderman, Spill, Tester