Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Man kastes rett uti det i Detroit: Become Human. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

TEST: Hva skjer når robotene utvikler fri vilje?

Spilltest: Mye er bra, men ikke alt, ved det nye PlayStation 4-eksklusive.

Quantic Dream har det med å lage ambisiøse spill. «Heavy Rain» fra 2010 – tenk at det er åtte år siden allerede – og «Beyond: Two Souls fra 2013 er de mest nylige eksemplene på dette. Begge har fått forholdsvis gode kritikker, mellom 70 og 80 poeng på Metacritic, som er et godt tegn på at Quantic Dream lager gode spill.

Detroit: Become Human

I morgen lanseres det første spillet til utvikleren på fem år og det har vært under utvikling enda lenger. «Detroit: Become Human» er faktisk basert på en teknologidemonstrasjon fra Quantic Dream fra 2012, kalt Kara. Kara er også en av tre av hovedkarakterene i det historiedrevne spillet.

Klarer «Detroit: Become Human» å leve opp til de store forventningene?

Spillet starter enkelt og greit med å velge vanskelighetsgrad der man får to valg. Enten å gå for erfaren som gir spilleren en større utfordring og er for dem som virkelig å fordype seg i spillet. Her er det større sjanse for at karakterer kan dø.

Avslappet er den andre modusen og er mer overkommelig enn erfaren-modusen. Den er enklere og det er mindre sjanse for at karakterer dø. For dø, det kan dem alle som én.

«Dette er ikke bare en historie. Det er fremtiden vår», forteller androiden Chloe som introduserer oss for spillet og som også blir med oss videre som vert.

Handlingen er for øvrig satt til år 2038 med superavanserte roboter, også kalt androider, som er blitt et daglig syn i bybildet. Felles for den trioen vi styrer i «Detroit: Become Human» er at de blir selvbevisste og mer likt et menneske enn en robot.

Skal man kjøpe en ny androide da, mon tro?
Skal man kjøpe en ny androide da, mon tro? (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Møt Connor

Vi skal forsøke å styre unna altfor mange avsløringer i denne anmeldelsen. Historiedrevne spill vil man gjerne utforske og oppleve på egen hånd og da er det ikke vår jobb å avsløre handlingen, og det selv om vår gjennomspilling ikke nødvendigvis gir samme utfall hos deg.

Uansett, vi kastes rett inn i det. Connor er den første androiden vi stifter bekjentskap med. Han samarbeider med det lokale politiet i «Android-byen Detroit» og gjør ting som å forhandle og avhøre  gisseltakere og kriminelle roboter. I den første scenen ankommer vi en bygning der en mann har tatt ei lita jente som gissel og truer med å kaste både seg og henne utenfor blokken. Vår jobb, eller Connors, er å forhindre at det skjer.

For å gjøre det må vi forhandle med gisseltakeren, men først finne ledetråder som kan oss med å forstå bakgrunnen for hendelsen og vite hva som har skjedd. Jo mer vi undersøker og lærer, jo større sjanse er det for å overbevise mannen når vi konfronterer ham. Men klokken går, så vi kan ikke bruke altfor lang tid.

Når man forhandler med gisseltakeren, får man ulike valg av fremgangsmåter. Vi kan være sympatiske, emosjonelle, berolige, være ærlige, klandrede og inngå kompromiss, for å nevne noen. Dette vil hjelpe oss til å overbevise mannen om å ta det riktige valget, som i dette tilfellet, er å la jenta gå. Noe vi etter hvert klarer å overbevise ham om, men et skår i gleden er at en skarpskytter fra politiet skyter mannen kort tid etter vi har fått ham til å stole på oss og han har sluppet fri jenta.

Dette er litt av det emosjonelle ved spillet og er ikke den eneste gangen vi blir påvirket gjennom det.

Utfallet av denne scenen kan også bli en helt annen basert på hvordan man snakker med gisseltakeren, og kan føre til flere dødsfall.

Møt Connor.
Møt Connor. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Møt Markus

Markus er den andre karakteren vi stifter bekjentskap med. Han er, som Connor og Kara, en androide og en riktig så smart en. Mens Connor fakker kriminelle, jobber Markus for en eldre mann, kalt Carl. Vi hjelper til i huset og gjør ærender for Carl.

Spillet starter med at vi tar turen til sentrum for å plukke opp en maleri som Carl har bestilt. Her får vi også for første gang se at ikke alle i Detroit er så begeistret over androidene. På vei tilbake til bussen møter vi på en gjeng demonstranter som roper ut mot blikkbokser, som de kaller robotene. Markus og de andre blikkboksene har nemlig tatt «alle» jobbene til menneskene. En nyhetssending på TV-en i huset til Todd, der Kara holder til, viser at arbeidsledigheten er på vanvittige 37,3 prosent.

Gruppen med demonstranter angriper Markus og truer ham med bank. Heldigvis får vi hjelp av en politibetjent før det hele utarter seg.

Vi kommer oss på bussen der vi står sammen de andre androidene som har egen inngang og avdeling på bussen. Den historien ringer kanskje noen bjeller …

Historien til Markus handler om mer enn bare å hjelpe Carl, han er mer revolusjonær jobber for at androidene skal leve fritt fremfor å bli solgt til mennesker, og slå tilbake og kjempe for deres rettigheter.

Robotene i Detroit: Become Human har ulike mål.
Robotene i Detroit: Become Human har ulike mål. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Møt Kara

Sist har vi Kara som kanskje har den sterkeste og mest følelsesmessige historien i «Detroit: Become Human». Historien starter i en butikk der man kan kjøpe androider. 7999 dollar for en modell er vel ikke så gale? Vi blir plukket opp av Todd, en fæl type av en mann som ikke er snill mot andre enn seg selv. Han tar oss hjem til huset sitt der han bor sammen med datteren sin, Alice, i det jeg vil kalle et ustabilt hjem.

Kara er husholdersken i hjemmet til Todd – som ikke har jobb, men har råd til en svært kostbar androide – og Alice. Vi starter med å gjøre oppgaver som å rydde, ta oppvasken, gå ut med søpla, rydde rommet til Todd – som om han fortjener det – og Alices rom. Todd er rappkjefta mot både Kara og Alice, ei jente som er svært innesluttet. Vi forsøker å knytte bånd med Alice ved å bruke samme midler som under gisselsituasjonen med Connor, men det er vanskelig for henne å åpne seg. Hun gir oss en nøkkel som tilhører en eske. I den ligger det noen tegninger som Alice har laget og viser at Todd banket opp og ødela Kara.

Vi nevnte kanskje ikke det, men da Todd henter Kara i butikken, er det fordi hun har vært inne til reparasjon og er tilbakestilt.

Kort og godt handler denne delen av historien med å få Alice ut av hjemmet til den voldelige faren. Som med de andre karakterene, lærer og oppdager man hele tiden nye ting når man utforsker omgivelsene.

For eksempel åpnet vi et vindu da vi ryddet rommet til Alice, det tok vi også i bruk da vi rømte med henne.

Kara har kanskje den sterkeste historien.
Kara har kanskje den sterkeste historien. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Alt du gjør påvirker historien

Det viser også at valgene vi tar, nesten hvert og ett av dem, er med på å påvirke historien og hvordan den utfolder seg. Etter hver sekvens, disse er forholdsvis korte, vises det et «historietre» som viser hvilke valg man tok, og hva de ledet til. Valgene man ikke tok, er grå i denne oversikten så man vet ikke helt hva som hadde skjedd hvis man gjorde det eller det, men etter hvert som historien utfolder seg får man en liten pekepinn på det.

På den måten kan man også spille «Detroit: Become Human» og se historien utfolde seg på ulike måter. Samtidig kan må også gå tilbake å spille ulike sekvenser på nytt når man måtte ønske, men Quantic Dream anbefaler at man i hvert fall første gang spiller gjennom uten å gå tilbake på et tidligere punkt.

Dette betyr at man påvirke historien på nytt og valgene man tar ikke alltid er låst, noe som både kan være en god og en dårlig ting.

Valgene man tar kan også føre til at karakterer, både de spillbare og personer man møter på, dør. Vi sier ikke mer enn det.

Så man kan jo si at spillet handler like mye om dialog og valg som utforsking.

Én ting som slår meg er hvor lineært spillet er. Altså ikke på valg og dialog, selv om man bare har noen få utvalg der også, men hvor man kan bevege seg. Det er ofte steder man ikke kan bevege seg, noe som ikke tilfredsstiller en som ønsker å utforske.

Robotene vinner ingen popularitetskonkurranse i Detroit.
Robotene vinner ingen popularitetskonkurranse i Detroit. (Ill.: Sony Interactive Entertainment)

Glad i «QTE»?

Kontrollerne og styringen i spillet er ikke de mest avanserte, men kan til tider være svært irriterende. Spesielt hvis man ikke er noen tilhenger av «quick time events», for her er det mye trykking på den og den knappen. En annen ting er at styringen ofte føles litt knotete ved at personen beveger seg litt hakkete og kameravinkelen ikke alltid er i synk med hva man ønsker. Plutselig byttes kameravinkelen også uten at man ønsker det. Man kan endre kameravinkel for å se enten bakfra eller forfra ved å trykke på R1.

Med R2 aktiverer man GPS-en i spillet. Den viser veien til neste lokasjon, interessepunkter der man er eller annen nyttig informasjon. For eksempel når man undersøker et åsted og skal finne detaljer som avslører hva som har skjedd. Når man aktiverer denne modusen, stopper også tiden.

Grafikken og det audiovisuelle leverer heldigvis mye bedre. Visuelt sett er «Detroit: Become Human» et helt nydelig spill og kjører godt på en PlayStation 4 Pro der den kjører i 4K. Riktig nok ikke ekte 4K, men en «checkerboard»-variant. Det gjør også «Horizon Zero Dawn», og det er helt nydelig. For ikke å glemme ferske «God of War». Dog er det ikke alt som glitrer i spillet, selv om grafikken for det meste er bra, spesielt på karakterene og animasjonene, ser mye av omgivelsene litt kunstig ut fra tid til annen.

Spillet kjører dønn stabilt uten hakking eller skjermriving i bildet.

Korttest: Spillerne har ventet fem år på denne zombie-oppfølgeren

Konklusjon

Quantic Dream har opparbeidet seg et rykte for å lage solide, historiedrevne spill der så å si ethvert valg man tar, er med på å utforme historien. Slik er det også med «Detroit: Become Human». Faktisk kan ting man gjøre i den første sekvensen påvirke hvordan historien avslutter for den karakteren.

Dog føles ikke valgene man tar så låst, da man hele tiden kan spille sekvenser på nytt og dermed får en ny sjanse til å påvirke historien og utfallet.  Noen vil sette pris på dette, andre ikke.

Selv om «Detroit: Become Human» tar opp et høyaktuelt tema – hvem har vel ikke hørt AI-advarslene til Elon Musk – føler jeg at spillet ikke tar for seg de viktigste spillene og jeg føler historien taper seg utover i spillet og man mister litt av interessen. Spillet tar heller ikke opp noe nytt rundt kunstig intelligens. Godt mulig at det er undertegnedes valg som førte dithen, hvem vet.

Min erfaring med «Detroit: Become Human» er at tilhengere av David Cage og spillene «Heavy Rain» og «Beyond: Two Souls», vil kose seg godt med tittelen. Andre som ikke allerede har fattet interesse for spillene til Quantic Dream, vil nok la også dette passere.

«Detroit: Become Human» lanseres eksklusivt til PlayStation 4 25. mai.

+ Vakkert spill.
+ Tar opp et viktig tema.
+ Gjenspillbarhet.
+ Historiefortelling i spill på sitt kanskje beste.

– Knotete styring.
– Man føler man alltid har et sikkerhetsnett.

Annonse:
Stikkord: Detroit, playstation, Spill, Tester