Hopp til navigasjon Hopp til innhold
En mer anarkistisk tilnærming til hvordan du, jeg og resten av nettet lagrer informasjonen vi surfer på er kanskje ikke en dårlig ide. En mulighet er desentraliserte lagringsløsninger der man blir betalt i digitalvaluta for å dele. (Ill.: Manuel Geissinger )

Nå som du kan tjene digitalvaluta på lagringsplass betyr det at det tradisjonelle nettet er på vei bort?

Tvungen kryptering og desntralisert lagring er nettets håp.

Er vi midt inni utfasingen av den tradisjonelle internettstrukturen der det finnes et fåtall store selskap som har all makt når det kommer til lagringsplass, prissetting og potensiell sensur?

Det er på tide å snakke om et nett der alt er kryptert og lagret desentralisert

Den jevne nettbruker kommer kanskje ikke til å legge særlig merke til denne overgangen, men blant selgere og kjøpere av store minneblokker foregår det nå en stille krig der all overskuddsplass skal selges til rimeligst mulig pris.

På dagens Internett er innhold sentralisert hos hosting-selskaper, der informasjonen er lokalisert på en webserver med en URL, eller Universal Resource Locator, som inneholder en IP-adresse. Når du taster inn en web-adresse vil nettleseren ta deg til en bestemt IP, for eksempel 13.10.56.42 og be om at innholdet hentes fram. URL-en vil alltid vise til denne IP-en, og selv om innholdet blir lagt til andre nettsteder, må du koble til denne IP-adressen for å laste ned innholdet.

En av flaskehalsene med dagens system er sisteinstans internettilbydere, som fungerer som Internetts ryggrad, og om en nettside blir besøkt mye, og tilbyderen ikke har optimalisert den for høy trafikk vil innholdet på siden bruke lang tid med å laste inn.

Andre problemer kan være at driftsselskapet går konkurs, og innhold lagret hos disse vil gå tapt, eller at en fils eller datasetts tilgjengelighet hviler på oppe-tiden til spesifikke verter.

Planen er å gjøre nettet mer robust

Men de siste årene har en ny modell blitt utviklet, ikke-sentraliserte lagringsløsninger. Ideen her er at istedenfor for å bruke linker som peker mot lokasjon, kan man bruke linker som beskriver unikt innhold, som et fingeravtrykk. Denne innhold-adresserte tilnærmingen separerer «hva» fra «hvor», så data kan flyte fritt gjennom nettverket, der informasjonen kan bli lagret og bli gitt tilgang til fra hvor som helst, og fra hvem som helst.

For å skape disse innhold-adresserte linkene, bruker man innholdets kryptografiske hashverdi, som omdanner store mengder data til en fastsatt størrelse for å ha mulighet til søke opp informasjonen kjappere.

Denne lagringsmetoden skal bidra med å gjøre nettet mer robust og fleksibelt, og gjøre at informasjonen er tilgjengelig i hele nettverket, ikke bare hos én leverandør.

Dette vil si at informasjonen kan bli lagret hos flere verter eller servere, også kalt noder, der noen av de bidrar med mindre plass, mens andre med mer. For å skape motivasjon til å bidra kan det være tilknyttet et belønningssystem for å kompensere bidragsyterne. Dette kan redusere prisen på kostnaden ved kjøp av lagringsplass, der man kun får tildelt den plassen man har behov for, og man har et åpent globalt marked som blir drevet av tilbud og etterspørsel.

Hvordan skal overgangen fra sentralisert til ikke-sentralisert lagring foregå?

Det finnes allerede flere aktører som tilbyr nettverk av lagring, der Filecoin og Storj.io har operert i noen år, mens den russiske entreprenøren Alex Rakhmanov som står bak fildelingstjenesten Rapidgator har store planer for sin Market.space som vil fokusere på partnerskap med store drift-selskaper.

Disse tilbyr tjenester der brukerne eller nodene i nettverket får betalt i blockchain-baserte kryptovalutaer for å gjøre lagringsplass tilgjengelig, valutaer som kan veksles til «vanlige» penger.

For å sikre at disse blir behandlet korrekt bruker man BitCoins «Proof-of-Work» system, som er et økonomisk tiltak for å hindre misbruk der en av nøkkelfunksjonene krever at en datamaskin bruker tid på prosessering. Man kan også bruke systemer som «Proof-of-Space» for å bevise at man har en dedikert mengde minne eller diskplass, «Proof-of-SpaceTime», hvor man viser at man har lagret informasjon over en viss tid, eller Filecoins Proof-of-Retrievability der nodene må bevise at de lagrer en bestemt fil.

Alle kan være med

I motsetning til tradisjonelle lagringskyer, trenger man ikke å investere i dedikert maskinvare for å bidra i nettverket, men bruker en programvare som kommuniserer med en sentralisert kontroll- og oversiktsserver, som lar hver node både konsumere og bidra med lagring i skyen. Den sentrale serveren krever flere ordre, men færre ressurser for å operere, relativt for den overordnede kapasiteten for samarbeidet. Tilgangen til disse systemene foregår gjennom den vanlige HTTP-protokollen og Linux sin FUSE, så det vil ikke være veldig annerledes enn hva man gjør i dag.

Selv om dataene blir distribuert blant mange datamaskiner eid er totalt fremmede folk og bedrifter, så kan dette faktisk være bedre for personvernet enn dagens skylagring, der mye av informasjonen lagres ukryptert og kan stjeles av hackere. Hvis man klarer å få til en ny norm, der man er tvunget til å kryptere dataene sine, så vil ikke angriperne ha tilgang til innholdet i filen, selv om de får tak i den. Og fordi filene er spredt over et stort nettverk, må man hacke hver enkelt av nodene, og ikke kun ett stort firma.

Overgangen til denne type system vil ikke skje over natten, og det vil kreve mange kloke IT-hoder for at dette skal skje så problemfritt og ikke minst så sikkert som mulig.

Internettet vi har i dag har tatt mange år å utvikle, og selv om denne nye løsningen kan virke som en bedre løsning enn det vi nå, så er det mange hull som må tettes for at folk skal akseptere den. Men én fordel som kan komme ut av dette er en større aksept og tiltro for virtuelle valutaer.

Stikkord: bitcoin, blockchain, digitalvaluta, lagring, nettverk