Det er ikke få som har ventet på det nye kapittelet i God of War. Denne gang får vi servert mer enn et par kapitler, vi får en bok.
Introduksjon
For det siste spillet før denne omstarten, ble sluppet av samme Sony-studio i Santa Monica, helt tilbake i mars 2010.
Åtte år er lang tid i denne bransjen, men så har også studioet brukt fem av dem på denne nettopp dette spillet og tiden gjenspeiles også i Kratos, får man vel si.
Det er nettopp nå, når du leser disse linjene, at jeg vurderte å gi opp og komponere en punktliste med superlativer jeg kunne gitt dette spillet og lagt fra meg kontrollerne. Problemet er at God of War fortjener mer. Mye mer.
Annonse
Jeg kan ikke forklare hvor mange smarte valg utviklerne har tatt, hvor mange timer de har slitt, hvor mange ganger de har betvilt et valg, men likevel ende opp med et produkt som dette, nærmest perfekt som det er.
Dere får unnskylde min udugelighet, så skal jeg i stedet forklare hvorfor du bør spille det.
Spillbarheten
Du er kanskje litt redd for at Sony har gått i grafikk-fella og ikke tenkt spillbarhet med en forholdsvis ny konsoll under beltet, men du behøver ikke uroe deg. Ser du et mønster om hva jeg mener om spillet allerede? Jeg tror det.
Jeg kommer tilbake til historien og grafikken senere, først la oss ta for oss det viktigste: spillbarheten som er direkte tilknyttet våpenfølelsen som i de tidligere spillene i serien.
Denne gang er det en øks Kratos bruker i starten, for joda, det er samme Gudehelt (han er jo godt kjent, så ingen grunn til å skape en helt ny helt), men satt i Norrøn mytologi som jo er en aldri så liten popkultur-greie for tiden. Det er jo morsomt for oss nordmenn, for du vil nikke gjenkjennende til mye av hva du lærte om mytologien på skolen.
Øksa, den sitter som et skudd. Det gjør alle våpnene og selv knyttnevene. Lydproduksjonen er mesterlig og spiller på lag med animasjonene som er av øverste kvalitet og vel så det, og som får en til å føle seg som Kratos når han mesterlig slåss – for en mester blir ikke bare Kratos, men du også.
Dette er av typen spill som lokker deg til å bli bedre, samtidig som du nyter hvert sekund av det. Du blir etterhvert gudelig mektig, og det er en herlig følelse.
Noe annet som spill av ytterste kvalitet har, er at vanskelighetsgraden er balansert slik at du dør akkurat nok ganger til at man ønsker å fortsette, men det er heller aldri så trygt at man kan slappe av og trykke (eller hamre) tilfeldig på gamepad-en.
Strategien må stilles etter hvilken fiendetype som truer deg, og ikke minst hvor mange det er av dem. Du kan noen ganger klare deg med å spille slapt, men det er ikke noe gøy. Det er volds-duett du bedriver, og det er et nydelig skue. Spillet er så vel-animert og detaljrikt, at det føles bedre å gå enn å løpe.
Strategien forsterkes ytterligere av at du er på lag med sønnen, som blir bedre og bedre. Han er altså ikke der bare for å være en bærebjelke for historiedelen eller pynt om du vil.
Du kan nemlig oppgradere utstyret hans. Det var flere ganger han berget meg, spesielt lenger ut i spillet når det blir tøffere samtidig som hans våpen også er oppgradert. Du kan ikke å styre hvor han skal gå, men du må sørge for å sikte omtrent mot fienden slik at han treffer med pil og buen som også oppgraderes.
Ikke en ekte åpen verden
Du sanker både penger og XP-poeng som i et rollespill, samtidig som fiendene oppgir helseinformasjon rett over seg. Dette kan minne litt om Diablo, bare fire generasjoner videre og med Gears of War-kamera. Ja, jeg tør å gå dit.
Pengene brukes til å oppgradere utstyret, og med XP-poengene blir man sterkere. Utover oppgraderinger av våpen (sokkel-støtte er på plass, slik at man kan optimalisere mot egen spillestil) og hva som er beste våpen mot de forskjellige fiendene, er ikke dette et rollespill på den tradisjonelle måten.
Dette er heller ikke et ekte åpen-verdens-spill som f.eks. Skyrim – tenk mer Uncharted, men med Skyrim-tema, om jeg skal prøve oss på en litt billig sammenligning.
Når det er sagt kan du velge om du vil gyve løs på hovedhistorien, eller utforske farvann i nærheten. Det er ingen flerspiller-del her, men det er heller ikke nødvendig: vi snakker over 20 timer med svært god kvalitetsunderholdning. Det er bra de ikke har plastret på en halvveis nett-del.
At spillet låner fra Uncharted-serien på flere måter er det lett å gjenkjenne, og med guttungen på slep og en god historie som på mange måter rett og slett handler om å overleve og redde det kjæreste man har, heller spillet også mot en annen Naughty Dog-serie: The Last of Us (en oppfølger er jo på vei).
Når jeg kobler siktet mitt mot en fiende, og jeg må hoppe unna eller løpe unna, tenker jeg også tilbake på Dark Souls – så god er våpenfølelsen som glitrer i kombinasjon med timingen man etterhvert får, for å smette unna.
Fortellerglede
Det første som røsker tak i deg er ikke konstante øksedrap, men en veldig følelsesmessig introduksjon for hvorfor Kratos og gutten hans må ut på den farlige reisen.
Det føles korrekt å gjøre det på denne måten. For det første er Kratos en mann av veldig få ord – få ganger tørrvittig, ofte sur og tilbaketrukket. Ikke fordi manuset er dårlig, men fordi forfatterne har vært smarte og veier opp med sønnen som ikke bare kan tøyse med faren, men også prøve å skjønne ham, og andre veien. Han er også belest, noe hans far ikke er. Du vil skjønne hvorfor.
Jeg ble tatt på senga over hvor følelsesmessig engasjerte jeg ble i karakterene, og det er her teamet har gjort det lille ekstra, og smarte grepet ved å gjøre sønnen en stor del av historien: det vil nemlig skje noe som vil få deg til å føle med Kratos på en måte jeg ikke trodde var mulig i et spill som dette. Faktisk er dramaturgien utrolig effektiv, for det er ikke snakk om lange film-sekvenser, men de som er tilstede treffer like godt som spillbarheten. Det er ikke ett sekund for mye fortelling.
Jeg har nok aldri opplevd et spill som dette, som i utgangspunktet er et slåss-spill med mange muligheter, ha en så god fortelling.
Sønnen er derfor en flott motvekt til tøffingen av alle tøffinger, og du vil møte andre på din vei som også gir en god dose humor når det trengs, ofte etter en veldig intens slåsskamp.
Du kan tro at det sønnen må gå gjennom med sin far, får deg til å ville drepe alt på din vei på begges vegne. Som i en god film manipulerer Sony følelsene våre.
At man føler for en karakter som Kratos, uten billige drama-knep, er kun mulig med et verdensklasseteam.
Konklusjon
Det er helt utrolig hvordan spillet får adrenalinet til å pumpe på en måte som gjør at en ikke skjønner hvor oppspilt man er før etter at fienden ligger knust under deg.
Selv mener jeg Uncharted-serien er grunn til å handle Playstation 4 om man er en Xbox-person i utgangspunktet – nå kan jeg si det samme om God of War.
Det er ikke ofte det slippes slike spill (det tar jo fem år, minst), men når et studio som er eid av Sony kjenner konsoll-maskinvaren som folkene i Santa Monica og vet hva de har gjort samtidig som de har lært av Naughty Dog, vet man at man har noe spektakulært å glede seg til. Så er også tilfellet denne gang.
Det sier litt, at når spillet egentlig starter, har du allerede spilt i rundt 10 timer.
Det er derfor lett å premiere God of War med:
Karakter: 10 av 10.
Testet med 4K HDR TV og PS4 Pro.
+ Herlig spillbarhet – slåssingen sitter perfekt
+ Mange timer kvalitetsunderholdning
+ Fantastisk historie og fortellerteknikk
+ Fantastisk grafikk og ytelse (“Performance Mode” anbefales for dere med PS4 Pro)
– Ikke en ekte åpen verden
– Litt for mange dødperioder når man egentlig bare ønsker å slåss
Annonse
