Vi er Ghosts, og vi kjemper sammen.
Vi er Ghosts, og vi kjemper sammen.

Annonse


TEST: Les vår massive co-op Ghost Recon: Wildlands-anmeldelse

Det første Tom Clancy’s Ghost Recon ble lansert i 2001, og franske Ubisoft har vært med siden starten.  Elleve år etter det første spillet kom ut, ble Future Soldier lansert og nå inntok serien et fremtidsrettet tema. Spillet fikk totalt sett helt OK kritikk, men mange mente at det ikke føltes som et Ghost Recon-spill. Foruten steder som Nigeria, Pakistan og Russland tok også spillet også turen innom Norge – noe som ikke skjer altfor ofte i spill.

Endelig er den her: Les vår anmeldelse av Nintendo Switch.

Ghost Recon: Wildlands
Utviklingen av Wildlands ble igangsatt sommeren 2012, rundt samme tidspunkt som Future Soldier ble lansert. Borte er det futuristiske temaet og spillet er i stedet satt til 2019. Et godt valg mener jeg. Nå går turen til Sør-Amerika og Bolivia fremfor Afrika, Asia og Europa. Vi trer inn i rollen som en av spesialsoldatene i gruppen «The Ghosts» og målet vårt er å slå ned på narkokartellet i landet. Her er det Santa Blanca Cartel, ledet av sjefen El Sueño, som er hovedfienden.

I tillegg består spillet av to ytterligere fraksjoner: «The Rebel Forces», eller rebellene, som støtter Ghosts og så har vi Unidad – det korrupte militærpolitiet hvis mål er å sørge for ro og orden i landet. I hovedsak lar de Santa Blanca være i fred, men disse to grupperingene angriper hverandre hvis de føler seg truet. Du vil også oppleve at Ghosts og Unidad har sine feider.

Annonse


Et gigantisk område å boltre seg på
Kartet er delt opp i 21 provinser med hver sine Santa Blanca-ledere og hovedgeskjefter. For eksempel har vi de to provinsene fra betaen – Itacua og Montuyoc – her er fokuset sikkerhetsarbeid. I andre områder finner vi ting som produksjon, innflytelse og smugling. Det er fullt mulig å dra til hvilken som helst provins når du måtte ønske, men husk at vanskelighetsgraden varierer. Dermed kan det være lurt å styre unna de tøffeste til du og gruppen din har bygget opp arsenalet.

Ubisoft har skrytt av hvor stor spillverdenen i Wildlands er, og sannelig har de et poeng. Det er ikke på høyde med Just Cause 3 – det er i en klasse for seg – men er stort nok til at det tar en god nok stund å reise på tvers av det. The Division føltes egentlig ganske lite sammenlignet. Heldigvis har man nok av kjøretøy å velge mellom for å ta seg rundt i landet. Ifølge Ubisoft er det 80 forskjellige av dem og de inkluderer biler, minibusser, fly, helikoptre, firhjulinger, mopeder og tanker.

Klimaet er også variert mellom skog, fjell, sjø, ørkenområder og saltsletter, men jeg føler i hovedsak at det mest skog og fjell man kommer over.

Bolivia er ikke spesielt begeistret over Ubisofts fremstilling av landet, men de har uansett klart å lage en meget vakker spillverden.

Ubisoft har gjort en god jobb med Wildlands-kartet, føler vi.
Ubisoft har gjort en god jobb med Wildlands-kartet, føler vi. (Ill.: Ubisoft)

Bra karakterbygging, godt våpenutvalg
Tilpasningen av karakteren din er viktig i et slikt spill, og selv om det ikke er like detaljert som i et rollespill der man nærmest kan justere smilerynkene, er det svært tilfredsstillende i Wildlands. Her kan man velge ut ifra en rekke forhåndskonfigurerte ansikter – kvinne eller mann – og så legge til diverse egenskaper. For eksempel hårsveis, ansiktshår og tatoveringer.

I tillegg har man en god del klær, uniformer og tilbehør å velge mellom. Dette inkluderer klær og utstyr fra den kjente utstyrsprodusenten 5.11. Jeg gikk for en helt enkel uniform i grønt med norske flagg på både skyggelue og sekk.

Videre kan man tilpasse karakteren via et tradisjonelt egenskapstre som er delt inn i kategoriene våpen, drone, utstyr, fysisk, tropp og rebellstøtte. Underveis i spillet tjener man opp såkalte Skill Points – de er godt synlige på kartet – og det er disse man bruker for å oppgradere egenskapene til karakteren. Her kan det i starten være lurt å dele fordele oppgavene til dem man spiller med. Har dere en som er glad i å bruke dronen og skaffe oversikt på den måten, kan han eller hun for eksempel bruke poengene sine der.

Og så har vi våpen og her er det nok å ta av. Hvis du ikke er glad i skyting med visning i tredjeperson, kan du glede deg over at det er fullt mulig å sikte inn, eller aim down sight som det så fint heter. Modusen du velger er også låst, slik at du ikke er avhengig av å sikte inn eller ut neste gang. Skytefølelsen er jeg stort sett meget fornøyd med, og det er jo et pluss at det er bullet drop i spillet slik at man faktisk må sikte ordentlig før man plaffer løs. Fiendene er nemlig raske på å oppdage at noen skyter på dem når ingen treffes.

Her er det også verdt å nevne Gunsmith som lar deg tilpasse våpenet ditt nærmest slik du måtte ønske. Enten det er løp, sikte, grep, farge og andre ting. Har du lyst og interesse, kan du lage et meget unikt våpen på denne måten.

Med 80 våpen bør Wildlands ha noe for enhver.
Med 80 våpen bør Wildlands ha noe for enhver. (Ill.: Ubisoft)

Spennende oppdrag, men mange går igjen
I Ghost Recon: Wildlands virker det ikke som det er mulig å gå tom for oppdrag eller fullføre samtlige. Det er selvsagt en begrensning på hovedoppdrag, men det dukker stadig opp nye sideoppdrag. Sistnevnte er stort sett underholdende nok å gjennomføre, men jeg føler det ofte blir mye av det samme. Stjel helikopteret, stjel flyet, stans konvoien, aktiver radioen og forsvar den. Det er mye som går igjen.

Hovedoppdragene er mer interessante, varierte og utfordrende, men de bunner ut i samme ting: ta ut den aktuelle provinssjefen på veien til det ultimale målet som er å knuse Santa Blanca og sjefen selv, El Sueño.

Faktisk har jeg brukt mer tid på sideoppdragene og utforsking av Bolivia enn å følge selve historien. En gang fant jeg det største kjøretøyet jeg kunne, kjørte i et kvarter helt mot nord på kartet for så å kjøre gjennom den legendariske Death Road. Det var en ganske kul opplevelse.

Ikke bare er Wildlands-verdenen stor, den er også svært vakker å bevitne. Dette gjelder også karakterene som er svært godt detaljerte. Jeg anbefaler deg å ta en tur til noen av de høyere punktene i spillet og bare se utover det fantastiske landskapet.

Ytelsen er for det meste stabil og OK, men i krevende partier kan bildefrekvensen falle noe. Det er dog ikke noe som skjer ofte eller er irriterende. Det samme kan egentlig også sies om serverne. Stort sett stabile, men jeg har opplevd at spillere plutselig blir kastet ut av en pågående økt. Igjen, ikke noe som skjer oftere enn det bør.

Helikopteret er kanskje det mest effektive fremkomstmiddelet i spillet.
Helikopteret er kanskje det mest effektive fremkomstmiddelet i spillet. (Ill.: Ubisoft)

Taktisk morsomt
Ghost Recon-spillene er som du sikkert vet, av det taktiske slaget. Av den grunn ønsket spillutvikleren av vi skulle teste det i en gruppe på fire, noe som i og for seg var helt topp. Jeg forsøkte meg litt alene, men det var på ingen måte like gøy som å spille med venner – spill er sjelden det.

En av irritasjonsmomentene her var den kjipe kunstige intelligensen til de tre resterende i Ghosts. Frustrasjonen tok slutt da jeg prøvde å flykte fra et område, men de ikke-spillbare karakterene nektet plent å sette seg inn i bilen. Det resulterte i at vi måtte kjempe mot bølge på bølge med fiender. Helt til at jeg fant ut at man bare kan kjøre av gårde og så dukker AI-ene på magisk vis opp i bilen.

Så jo, hvis du har planer om å spille Wildlands: Gjør det sammen med spillvenner.

Vi er Ghosts, og selv om spillet legger opp til at man skal angripe et oppdrag slik man ønsker, vil man få best utbytte av å holde seg i det skjulte. I enkelte oppdrag er det også et krav. Det er faktisk veldig gøy å foreta litt rekognosering på avstand, enten det er en med en drone, med kikkert eller på andre måter, for å finne ut hvordan man skal gå frem. Å følge planen til punkt og prikke for deretter å lykkes, gir en meget god spillfølelse. Her gjør Wildlands det godt.

Er du lei snikingen, er det bare å plaffe løs.
Er du lei snikingen, er det bare å plaffe løs. (Ill.: Ubisoft)

Her er noen meninger fra dem jeg testet spillet med:

Rolf Christian Hushagen:
Totalt sett syns jeg det er et morsomt spill, og jeg liker at kartet er stort og at hovedoppdragene tar litt tid slik at man ikke er ferdig på få timer og kun står igjen med sideoppdragene.

Jeg liker også ting som våpenkontroll, styringen av helikoptre, dynamisk være og våpentilpasning. Det er også verdt å nevne grafikken og forholdsvis raske lastetider.

Det som er kjedelig er at man ofte føler at man har vært i et hus tidligere. Det er mye klipp og lim med på dette området. I tillegg er irriterende at to fiender som står mot hverandre ikke hører at den andre blir drept når man skyter med et våpen med lyddemper.

Kartet må også nevnes fordi man kan se absolutt alt der, det være seg våpen eller andre ting. Det er null rom for oppdagelse og utforsking på den måten.

Rolf Christians dom: 8/10.

Jørn Kristiansen:
Her vil jeg nevne noe jeg kaller Ubisoft-fenomenet, nemlig det at ALT vises på kartet. Hva er vitsen med å utforske det imponerende kartet når man ikke får noen form for belønning? Hva er vitsen med å traske rundt i en halvtime i ødemarken, langt utenfor allmenveien, når man ikke får noe igjen for det?

Jeg fikk tak i våpenet MP7, og var jeg nødt til å lete for å finne det? Nei, jeg fant bare noe etterretning i en bygning som selvsagt var markert på kartet. Det dukket opp et ikon og informasjon på tecMap at her ligger det en MP7. Kjørte noen kilometer, kom helskinnet ut av en skuddveksling og fant våpenet med en eneste gang.

Jeg føler også at det har litt for mye Far Cry i seg. For all del, Far Cry er et meget solid spill, men jeg skulle ønske det var hakket mer innovativt og stod litt mer på egne ben.

Å merke fiender er også noe som må nevnes. Enten fungerer det bra eller så fungerer det ikke i det hele tatt. Jeg føler at det fungerer mot sin hensikt i Wildlands. Spillet blir en del hakk lettere når du bare kan sikte mot den røde prikken uten å faktisk se fienden. Hensikten med merkingen er jo at man skulle ta taktiske valg, men nå blir det bare enda enklere.

Og når det gjelder vanskelighetsgraden Realistisk: Hvorfor ha den evige merkingen av fiender? Hvorfor har fienden en ekstrem dårlig reaksjon på å se meg på 100 meter. Hvorfor reagerer ikke fienden når man skyter pratekameratens hans med lyddemper?

Jeg syns at Wildlands er et bra samarbeidsspill og det at man selv velger hvordan man løser oppdraget er kjekt. Enten det er sniking eller god, gammeldags kaosstorming, men jeg føler Ubisoft har tatt så mange rare valg. Og det er vel det som på mange måter er både en svakhet/styrke i moderne spill. Det produktet som ble lansert nå er ikke det samme som blir sluttproduktet.

Jørns dom: 7/10.

Noen ganger er det best å bare stikke av.
Noen ganger er det best å bare stikke av. (Ill.: Ubisoft)

Konklusjon
Ghost Recon Wildlands er et spill jeg har fulgt tett siden avdukingen under E3 i fjor sommer. Konseptet og ideen gav meg bokstavelig talt vann i munnen. Grand Theft Auto har aldri vært min greie, gi det heller et militærtema, gjerne med spesialsoldater og litt taktikkeri, og vips så har du fanget min interesse.

Så langt er jeg stort sett fornøyd med hva Ubisoft har servert. En gigantisk og variert spillverden, en detaljert nok tilpasning av karakteren, god skytefølelse og uante måter å tilpasse våpenet sitt på og en helt åpen verden der man er fritt til å nærmest gjøre det man vil.

Jeg har dog noen problemer med spillet. Kartet først og fremst, og hvor irriterende det er at man ser absolutt alt mulig på det. Jeg er ikke den største utforskeren, men noe liker jeg da å finne selv. Jeg føler også at sideoppdragene, selv om det er nok av dem, ofte føles helt like. I tillegg er det vel mye klipp og lim av bygninger – som også Rolf Christian nevner.

Per nå er Wildlands litt under det jeg faktisk håpet på, men jeg har troen på at med tiden så kan dette bli et riktig så godt spill fra Ubisoft. Derfor ender jeg på den karakteren som jeg gjør, men mener at det ikke er mange justeringer som skal til for å flytte den ett hakk opp.

Karakter: 8/10.

+ Stor og flott spillverden.
+ Mange oppdrag.
+ Visuelt vakkert.
+ Spesielt gøy å spille med andre.
+ Frihet til å spille slik man ønsker.

– Kjedelig alene.
– Litt for like sideoppdrag.
– Håpløs styring av biler.
– Enkelte bugs.
– Kartet avslører for mye.

Tom Clancy’s Wildlands ble lansert 7. mars til Xbox One, PlayStation 4 og PC. Spillet ble testet på PC.

Annonse