Glem Call of Duty, Rebellions Sniper Elite 4 er mye morsommere og ikke minst givende.
Glem Call of Duty, Rebellions Sniper Elite 4 er mye morsommere og ikke minst givende.

Annonse


TEST: Glem Call of Duty, du trenger Sniper Elite 4

En spillserie med tittelen Sniper Elite får oss først til å tenke i retning B-film, og i etterkant hvorfor serien har en såpass hardkokt menighet.

Et spill med en slik tittel kan vel ikke være bra?!
Men det er kun tittelen som er av B-kvalitet, for Rebellion mener alvor. Med alvor så mener jeg den bredere oppmerksomheten som for alvor startet med nummer tre i serien – dette er altså tiden for studioet å markere seg i et trangt skytespillmarked.

Vi har ikke snust på de andre spillene i serien utover hva vi har sett og hørt av andre, så for de av dere som har; tilgi vår naivitet – for de av dere som ikke har prøvd spillene før, er nummer fire i serien stedet å starte.

Se oss spille og kommentere – artikkelen fortsetter under video og bilde:

Annonse


Grafikken gir spilleren lange avstander noe som hjelper å velge plan.
Grafikken gir spilleren lange avstander noe som hjelper å velge plan. (Ill.: Rebellion)

Spillbarhet og spillervalg
Vi startet spillet i den tro at vi hadde timevis med rolig sniking foran oss og en god del kjedelige planlegging, altså rett og slett en snikskytter-simulator. Joda det stemmer: Du kan ta den ruten, men det er ikke et krav.

Hver gang vi ble oppdaget ble vi irriterte på oss selv, man mister følelsen av å være en ekte snikskytter med høyere taktisk IQ enn den gjennomsnittlige amerikanske actionhelten, og ender i stedet opp med å måtte løpe unna kuler og krutt for å finne skjulestedet sitt som en spesialsoldat som har rota det til. Dette spillet, og Dishonored 2 som vi nettopp anmeldte, har samme kvalitet: Du velger selv, men du får mest ut av begge titlene om du er litt smart.

For det er ikke umulig å komme seg videre om man blir oppdaget av en større mengde nazi-svin, men jobben blir vanskeligere og er ikke alltid like tilfredsstillende.

ITavisen-leser Kupoflupo melder følgende om en anmelder hos Kotaku som gjorde sin helt egen spesielle vri:

«Spillet legger veldig mye opp til spillestil. Kotaku har en god omtale av spillet der skribenten beskriver at han likte å kartlegge rutene til målene på hvert brett (store brett) for så å finne optimale reir å vente på de, lokke vekk fiendtlige soldater ved å minelegge tomme hus for så å lokke de dit, for så å bevege seg mellom forskjellige reir og ta ut målene etterhvert som de dukker opp.

Det er også mye mer høyde i terrenget enn de forrige spillene, noe som gir flere valgmuligheter… eller man kan «gun-runne». Det er opp til deg.»

Det er et hav av muligheter, men det blir aldri for mye av det gode
Kartene er store så det gjelder å bruke kikkerten mye for å markere fienden (da dukker de opp på minikartet), helst før man kaster seg ut i det som nevnt.

Heldigvis er det ikke slik at om man oppdages av en fiendegruppe i en liten del av kartet, så kommer resten av AI-en for å ta deg fra andre områder langt unna. Nei, kun de som er i nærheten.

Med andre ord kan man fortsette å snikmyrde neste fiendegruppe, for de har enda ikke oppdaget deg, om du rota det til første gang.

Døds-animasjonene er kjennemerket til serien, men de blir fort repetitive.
Døds-animasjonene er kjennemerket til serien, men de blir fort repetitive. (Ill.: Rebellion)

Herlig og halv-realistisk våpen-fysikk
Skyt fra samme sted med et ikke-dempet våpen et par ganger (du kan bruke stille-kuler i rifla, men det er lite av denne ammunisjonstypen, for da hadde det vært hadde spillet blitt for enkelt), og fienden triangulerer deg inn og vil jakte deg på det siste stedet de oppdaget eller hørte deg – på den måten får Rebellion spilleren hele tiden til å flytte på seg.

Det er en god ting for deg også, for brett-designet er godt utviklet og ikke minst morsomt på en innbydende måte, det føles aldri for mye av det gode.

Det er såpass mange veier og måter å fullføre oppdragene på, at det aldri blir kjedelig. I tillegg er det en rekke sideoppdrag, oppdrag vi ikke nølte med å kose oss gjennom.

Folk som kjenner meg vet jeg hater snikskyttere - unntaket er i Sniper Elite 4.
Folk som kjenner meg vet jeg hater snikskyttere – unntaket er i Sniper Elite 4. (Ill.: Rebellion)

Veldig polert
Det er lite som vil overraske deg her, men alt er så glattpolert og smart utført (presseversjonen krasjet kun to ganger når vi skulle avslutte, men lagringen var på plass, og FPS-en var aldri under 55 selv med alt på maks og 4x kantutjevning – 70 FPS i snitt med oppløsningen 2560 x 1440), at det spiller liten rolle.

Litt kjedelig grafikk trekker ned, samtidig med det faktum at Rebellion spiller det trygt på alle områder, inkludert historie, dialog og oppdragstyper.

Men uansett hvordan du spiller, eller hvilken type spiller du er, har utviklerne klart å lage et spill som trekker alle inn, noe som må ha vært en ganske utfordrende oppgave.

De har lykkes, og vi kan derfor varmt anbefale Sniper Elite 4 for alle som liker skytespill med en dose smart taktikkeri. Rett og slett.

Karakter: 8/10. Testet: en-spiller på PC med:

  • Intel Core i5 4690K
  • GTX 980ti 6GB RAM
  • 16GB DDR3 RAM

+ Spill som du vil
+ Stort og smart brettdesign
+ Smart AI-system
+ Tilfredsstillende skytemekanikk
+ Veldig polert
+ Til tider småvittig (les brevene)

– Litt grå og kjedelig grafikk
– Dødsanimasjonene blir fort kjedelige
– Ingen originalitet å spore

Annonse