To dager for tidlig fremme ved havna i Newcastle, så da ble tiden brukt til helt andre ting, blant annet telttørking.
To dager for tidlig fremme ved havna i Newcastle, så da ble tiden brukt til helt andre ting, blant annet telttørking.

Annonse


Dette er historien om to norske ungdommer på Europa-roadtrip i 1991 for å prøve å selge Amiga-spillet sitt

Sommerferien, 1991: Det er Amiga som er ledende på hjemmedatamarkedet, og jeg, Richard G. Nielsen, og min kompis Freddy Tveit, jobber med spillutvikling på den fantastiske maskinen.

Slik ønsket vi å selge spillprosjektet vårt
Vi har allerede lagt utallige timer bak oss: Undertegnende som 68k assembly-programmerer og Freddy som grafikk- og spilldesigner.

Vi mener vi har grafikk, kode og spilldesign i verdensklasse på tittelen som aldri fikk noe navn (mer om dette senere), og vi er klare for å ta skrittet videre. En turné gjennom England planlegges, med presentasjoner hos kjente dataspillutgivere som Ocean, Mirrorsoft (nei, ikke Microsoft), U.S. Gold, you name it…

Bloggen fortsetter under bildene.

Annonse


Grafikk, kode og spilldesign i verdensklasse, anno 1991.
Grafikk, kode og spilldesign i verdensklasse, anno 1991. (Ill.: Privat)
En liten omvei for å komme til England.
En liten omvei for å komme til England.

Slik reiste vi
På den tiden gikk det ferge mellom Stavanger og Newcastle, men hvorfor gjøre det enkelt? Vi la ruta gjennom Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og endelig England, og satte av 10 dager til hele eventyret.

Turen startet i Kristiansand, og vi hadde pakket med oss det viktigste:

  • En Amiga 500 i tilfelle vi måtte fikse kode underveis.
  • En gammel svart/hvitt reise-TV som skjerm til Amigaen.
  • 12V til 220V omformer for strøm til Amiga-en.
  • En kartbok over Europa (det var fortsatt 18 år til Google Maps på iPhone)
  • En Casio FX-702P lommecomputer for å programmere litt når trangen ble uhåndterlig.
  • En Atari Lynx for å spille Chip’s Challenge, Gates of Zendocon, California Games, m.m.
  • Et telt.

 

Batterisulten boks som fikk Game Boy Color til å blekne.
Batterisulten boks som fikk Game Boy Color til å blekne. (Ill.: Public domain, Wikimedia)

Fra båt til bil
Etter fire timer på danskeferga, kjørte vi rett gjennom det flate landet, og videre over grensa til Tyskland. På den tyske autobahnen ble vi bedre kjent med Freddys gull metallic Ford Escort 1978-modell.

Det viste seg at bilen hadde en topphastighet på litt over 160 km/t, og at alt over 140 var mer enn hva kjølesystemet i motoren kunne håndtere.

Vi måtte stadig stoppe for å fylle vann på radiatoren, og lærte fort at det lønnet seg å ha med noen flasker vann i bilen. Vi tror også det var her grunnlaget ble lagt for at det var på tide å skifte dynamo og viftereim da vi kom til Belgia. But I digress…

Frastjålet kodemuligheter på veien
Vi sakket ikke nevneverdig på farten før vi var kommet til Hamburg, der vi gjorde vårt første lengre stopp. Vi fikk øye på noen festlige, fargede og blinkende lys, og gikk mot dem. Leseren bør her tenke over at Internett, slik vi kjenner det i dag, enda var noen år unna, så vi var ikke på noen måte forberedt på hva Reeperbahn hadde å by på.

Vi nøyde oss med å kjøpe noen suvenirer, og returnerte til vårt fem-seters hjem for de neste ni dagene.

Da vi kom tilbake til bilen, ventet det oss en liten overraskelse. Vi hadde hatt innbrudd i bilen! Det lille trekantede vinduet var knust, og flere ting var stjålet. Vi tror tyven var tørst, fargeblind, og muligens hadde en Amiga som manglet noen kabler.

Her er tyven valgte å forsyne seg med:

  • En kartong med juice.
  • Den gamle svart/hvitt-TVen.
  • Alle kablene som hørte til Amigaen.

(Han tok trolig med seg en pakke kjeks også, eller så var det bare Freddy som hadde spist dem opp.)

Så der forsvant vår mulighet til å kunne gjøre endringer i koden ved behov, men vi var ihvertfall lettet over at ingenting av større verdi var borte.

Mmm… belgiske vafler
Vi fikk nok av Tyskland, Nederland var greit nok, og de belgiske vaflene var virkelig belgiske.

Nå hadde vi nådd grensa til Frankrike, og vi kunne enten dra til Calais med en gang for å krysse kanalen over til England, eller kjøre tre timer hver vei til og fra Paris bare for å se Eiffeltårnet. Jeg syntes ikke det gikk an å komme til Frankrike for første gang uten å se Eiffeltårnet, så det ble en time i Paris, og Eiffeltårnet var et tårn. Du har sikkert sett det…

Endelig var vi fremme i England! Vi som nettopp for snaue to år siden hadde fått lov til å kjøre på høyre side av veien, strevde litt med å bli vant til å kjøre på venstre side, men det gikk på et vis.

På et tidspunkt nærmet vi oss adressen til U.S. Gold, og dette virket lovende – et moderne bygg dekket av glass i velholdte omgivelser (litt ergerlig var det da at de holdt stengt akkurat denne dagen, så vi strøk dem fra lista, tok noen bilder, og kjørte videre):

U.S. Gold (1984-1996) holdt til her i Birmingham i 1991.
U.S. Gold (1984-1996) holdt til her i Birmingham i 1991. (Ill.: Privat)

Vårt spill
Vi benytter her sjansen, siden ingen uansett var hjemme hos U.S. Gold, til å stoppe opp og se litt nærmere på prosjektet til «gutta boys på tur».

Vår spesialitet var spillsjangeren «shoot ’em up», en sjanger man ser mindre og mindre av for tiden.

Her styrer man typisk et romskip med et stadig heftigere våpenarsenal, fyrer løs på innkommende fiender mens man unngår å bli truffet selv. Det sier seg selv at det da kreves en stor mengde forskjellige fiender til et helt spill.

Et utvalg fiendeskip fra spillet som skulle vises frem.
Et utvalg fiendeskip fra spillet som skulle vises frem. (Ill.: Privat)

Husker du Ocean?
I Manchester fant vi omsider Ocean. Vi fikk ikke like godt førsteinntrykk av dette firmaet. Spillutgiveren som vi så på som en av de største og mest kjente på den tiden introduserte seg med et klistremerke og et ark festet på veggen med maskeringstape.

Det var ingen som kunne ta oss imot her heller da, så da kunne det jo være det samme!

OBS: Det vil på dette tidspunktet være nyttig for leseren å minne seg selv på at denne historien fortelles 26 år etter at hendelsene fant sted.

Det er derfor stor sannsynlighet for at forfatteren har glemt en del detaljer om hvilke firma han og hans venn besøkte, i hvilken rekkefølge, og nøyaktig hva som skjedde hvor. Det er heller ikke så viktig.

La oss heller finne ut hvordan det gikk da duoen endelig fikk en mulighet til å vise hva de var god for.

Bloggen fortsetter under bildene.

Ocean har brukt pengene sine på andre ting.
Ocean har brukt pengene sine på andre ting. (Ill.: Privat)
Dette var vi gode for.
Dette var vi gode for. (Ill.: Privat)

Krisehåndtering
Hos en av spillutgiverne vi fant frem til, fikk vi endelig muligheten til å komme inn og demonstrere spillprosjektet vi hadde med oss. Vi og 2-3 personer fra firmaet stilte oss opp rundt en Amiga 500 Plus.

En diskett ble satt inn, Ctrl+A+A (reset) ble trykket, diskettstasjonen durte og tikket, og der… kom starten på spillet frem på skjermen! Det var som om tiden stod stille, men det gjorde den ikke. Det var spillet som stod stille. Ingen bevegelse. Ingen action. Ingen reaksjon.

Ctrl+A+A! Nytt forsøk, samme resultat. 300 mil for et fryst skjermbilde!

Hvorfor frøs det?
Men de var veldig hyggelige! Det skal de ha! De forsikret oss om at det lille de kunne se av grafikken så fint ut, at det sikkert var et veldig bra spill hvis det hadde fungert, og kom gjerne tilbake når det fungerer.

Hva var galt?! Hvorfor frøs spillet umiddelbart? Hvor var stackoverflow.com når vi trengte det?

Den skarpe leser vil ha lagt merke til at spillet ble forsøkt demonstrert på en Amiga 500 PLUS. Dette var en ny Amiga-modell som nettopp hadde kommet ut det samme året, og vi hadde enda ikke hatt mulighet til å teste spillet på en slik maskin. Vi fant senere ut at problemet kunne løses med én enkelt linje med kode.

Kronestykker igjen på budsjettet
Det var med andre ord «game over» for denne gang. Vi hadde dessuten gått tom for penger nå, to dager før avgang med fergen fra Newcastle til Stavanger. Det vil si, ikke helt tom. Vi hadde ett pund og en norsk femmer igjen.

For pundet kjøpte vi cornflakespakker som vi rasjonerte ut over de to dagene, mens vi fant ut hvor mange spill skrevet i basic vi kunne få presset inn i vår Casio FX-702P lommecomputer med 1680 bytes minne. Vi klarte 10 spill av typen gjett tallet, gjett ordet, nim, hurtigregning, huskespill, m.m.

Og femmeren? Den fikk vi bruk for da vi måtte fylle bensin for 5 kroner et par mil hjemmefra for å rekke helt hjem.

«Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur».

Annonse